Barnet i barnevernets klamme klr

Et barn. Et lite barn. Som skriker til Barnevernet om f komme hjem. Det vil ikke vre hos fremmede. Mamma har tatt seg av barnet hele deres liv. N er barnet 9 r. Geografisk langt fra sin mamma. Og gutten fr bare se moren fire ganger i ret p fire timer. Og barnet lengter seg syk etter mamma. Mamma var tryggheten, stdig, modig, rlig, full av trst. Full av mamma-egenskaper. Som barnevernet mente gutten mtte bort fra. P grunn av en bagatell, en bekymringsmelding til barnevernet fra skolen fordi barnet ble mobbet. Og de feiltolker signalene, tolker mobbing for omsorgssvikt. 

Og ingenting hjelper. Fosterforeldrene er fremmede for gutten. Han mtte bytte skole, alts langt borte fra mamma. Ogs p den nye skolen blir gutten mobbet. P grunn av vekten, barn kan vre fryktelige. De kan delegge et lite barns liv.

Ingenting hjelper. Barnet lengter seg syk etter mamma. Han har protestert. Han har forskt f barnevernet til forst hva dette dreier seg om.

S har barnevernet satt inn sakkyndig. Ogs denne feiltolker. Han feiltolker i alle retninger. Han hrer ikke p barnet nr det eneste som mangler i livet til gutten er trygghet sammen med mamma. Hun beskyttet gutten. Rapporterte til skolen jevnlig. Forlangte mte med skolen jevnlig. Uten resultat. Ogs skolen har bestemt seg. Det er hos mamma det hele ligger. Det er hun som mangler omsorgsevner. 

Dette hadde de bestemt seg for fra frste stund. I frste mte. Barnet m bort fra mor, slik at gutten kommer seg vekk fra en mor som ikke evner  beskytte barnet. 

Det var hennes eneste mangel: Hun beskyttet ikke gutten fra mobberne. Og derved fr gutten angstanfall, panikkanfall. Han trstespiser. Han fr daglig hre hvor feit han er. Hver eneste dag har gutten lyst til d. Og barnevernet og fylkesnemnda mener det er mammas feil.

Gutten er i opplsning. Den eneste tryggheten han hadde var mamma. Og n har de hye herrer i fylkesnemnda bestemt at han skal bort fra mor. Ingen kan forestille seg hvordan det er for gutten ikke f vre nr mamma. Ingen kan forestille seg hva som skjer inne i ham. Han eksisterer knapt

Alt for mange fosterhjem er ikke kvalifiserte. De har blitt intervjuet og godtatt med en gang.Om du har begtt overgrep fr, om du har vrt i fengsel, om du mishandler. Allikevel mener de fosterforeldrene er gode nok. For de trenger s srt flere fosterforeldre, fordi s mange, alt for mange barn blir tatt fra foreldrene. 

Lite vet barnevernet at gutten ogs blir mobbet p den nye skolen. Lite vet barnevernet om hvordan det er for en liten gutt p 9 r miste sin mamma. Ankeret i livet. For det er de ikke interessert i. Selv om loven sier at barnet skal flges opp, mor skal flges opp. Det str direkte i loven. 

Lite vet barnevernet at gutten blir psykisk mishandlet i fosterhjemmet. Som jeg skrev ovenfor er det er s enkelt bli fosterhjem. De er i desperat nd etter fosterhjem, s de tar de frste og beste. Som overhodet ikke er kvalifisert til gi den omsorgen mamma kan gi. Ingen kan erstatte en mammas kjrlighet. 

Og n er han alene med side egne tanker. Han klarer ikke pne seg for fosterhjemmet. De er fremmede. De er ikke mamma. 

Gutten begynner eksperimentere med rus. Hasj. Piller. Og til slutt heroin. For han orker ikke vre i verden nr mamma ikke finnes der.

Han blir en av del av den store statistikken av barnevernsbarn som enten tar sitt liv eller begynner ruse seg. 

En 9 rig gutt som bare vil vre hos mamma delegger barnevernet i en slik grad at han til slutt tar en overdose heroin, og blir en av  statistikken som handler om rus, dd og selvmord i fosterhjem. 

Noen sendes hit og dit, fordi fosterhjemmet ikke klarer oppgaven. Jeg har hatt klienter som har vrt i 15 forskjellige hjem og institusjoner. Men ingenting virker. For barnet vil hjem til mamma. Til tryggheten hos mamma. 

Han vil hjem, til tryggheten hos mamma. 

miste er det verste

miste er det verste. miste en forelder er sorg og ofte fortvilelse. Srlig nr foreldrene dr nr de er unge. miste en hund kan vre traumatisk. Du har knyttet deg nrt til hunden, og det miste hunden kan oppleves helt forferdelig. Det miste huset sitt p tvangsauksjon vil ogs alltid vre forferdelig. 

Det miste din kone i skilsmisse kan ogs vre s traumatisk at du aldri kommer deg p beina igjen. 

Det miste sin kone i dd kan gjre at du aldri blir menneske igjen. Det miste et barn i dd kan ogs gjre at du aldri blir menneske igjen. 

Men hva om du mister ditt barn til det offentlige? Fordi de mener du ikke er i stand til ta vare p barnet. Hva da? Hvor grusomt kan ikke det bli. Du vet barnet er der ute et sted. Du fr treffe det noen f ganger i ret.

Og savnet er ikke til bre. vite at barnet er der, at du skulle elske det, ta vare p det, se det vokse opp, se det begynne i barnehagen, flge det p frste skoledag, flge det nrt p skolen. Hjelpe med lekser. Kjre det til ulike aktiviteter, fotball, hndball, ski, slalom. Flge barnet ditt nrt og inderlig.

Elske barnet ditt slik ingen kan elske. Det er ditt barn, og barnet elsker deg.

S blir det tatt fra deg. Og barnet er ofte selv i sjokk. De forstr ikke  hvorfor noen tar det fra mammaen og pappaen sin. Du merker under samvr at barnet grter sine fortvilede trer. Vil ikke dra igjen. Vil vre nr deg. Vil vre med deg hjem. -Ta meg hjem, mamma, kan det si. Jeg vil ikke vre hos disse fremmede menneskene. Jeg vil hjem til deg. 

Du er en s god mamma, hvorfor tok de dem fra meg?

Og hva skal du svare? Barnevernet har forbudt deg snakke sak, men hva nr det eneste barnet nsker er snakke sak, snakke om urettferdigheten. At det vil hjem til deg. Bare det. hjem til deg. 

miste er det verste. Dd. Ja, dd er inderlig forferdelig. Men jeg tror faktisk det miste sitt barn til det offentlige er det verste.

For barnet er der. Du fr bare ikke ha kontakt med deg. Og du har tenkt p selvmord flere ganger, men kan ikke, for en dag blir barnet voksent, og da kommer det tilbake til deg. Dere har en fremtid sammen, selv om det ligger langt der fremme. 

miste er det verste. miste til barnevernet er det verste  

Kvasipsykologi (og barnevernet)

Jeg har mtt en uhorvelig mengde psykologer og psykiatere. Mange har jeg mtt i det som kalles kontrollkommisjonen, en slags domstol som bestemmer om du skal legges inn p tvang p psykiatrisk sykehus.  Mange har jeg mtt p Dps eller p psykiatrisk sykehus hvor jeg har snakket om pasienter og videre behandling av disse. Mange psykiatere og psykologer har gode intensjoner og noen av dem hjelper ogs pasientene sine. 

 Men jeg har mtt en mengde psykologer og psykiatere som jeg vil kalle kva si psykologer og psykiatere som ikke evner hjelpe dette mennesket de har i sine hender.

Mange tror at psykiatrien er en form for somatisk behandling hvor man blir frisk dersom man kommer under behandling. Men slik er det ikke. Psykiatrien er ikke i stand til hjelpe de fleste mennesker i forsker hjelpe. Det er min erfaring.

Dette var mitt budskap i dag

For psykiatri er en Kvasir litt vitenskap som ikke har noe i barnevernet og gjre.

 Mange tror at psykiatrien er en form for somatisk behandling hvor man blir frisk dersom man kommer under behandling. Men slik er det ikke. Psykiatrien er ikke i stand til hjelpe de fleste mennesker i forsker hjelpe. Det er min erfaring. 

 Psykiatrien er ikke en vitenskap det er ren gjetning i altfor mange tilfeller, hvor psykiateren og psykologen har store problemer med bde forst pasienten og det behandle pasienten fordi de lider av. 

 Jeg har ogs mtt pasienter som har gtt p feil medisiner i 10 r ja i 20 r uten at de har opplevd noen bedring. Medisiner brukes i altfor stor grad innenfor psykiatrien, fordi psykiatrien nettopp ikke vet hva de skal gjre med pasientene .

  Disse forholdene er livsfarlige nr de brukes utenfor psykiatrien for hjelpe eller for sette diagnoser eller for finne ut hva som er riktig i forhold til konkrete situasjoner. 

 Barnevernet er srlig utsatt for dette kvasi-idiotiet.  Her stilles diagnoser over en lav sko, og dette frer til at barn blir tatt fra foreldre ut fra en kvasivitenskap som ikke evner i det hele tatt finne ut av om det dreier seg om omsorgssvikt eller ei. 

Psykiatrien har en enorm makt innenfor barnevernet, dette gjelder bde vanlige barnevernspedagoger, sosionomer og ikke minst  da psykiatere og psykologer. Det psykiaterne, de sakkyndige kommer fram til blir i nesten 100 % av tilfellene resultatet i de enkelte sakene. 

 Psykiaterne og psykologene og dette vaset Med sakkyndighet m bort fra barnevernet, og vi m f mer normale mennesker inn i sakene som ser sakene ut fra normal tankegang og ikke slik Kvasi-psykologisk tankegang som rir psykiaterne og psykologene.

Psykiatrien delegger enormt mange mennesker, og enormt mange familier. Dette m det bli slutt p. Vi m ha noe nytt. Vi m ha normale mennesker som tenker normalt.

Vi m ogs ha bort alle disse sakkyndige meddommerne som sitter og er enige med disse kvasi psykologene, og dommerne og fylkesnemdslederne m tenke selv Og tenke fornuft og ikke fag, psykiatri.

 

 

 

Barnevernets vs om retraumatisering

Ordet retraumatisering er et mye brukt og kjent ord innen psykiatrien. Det er srlig brukt innen traumer hos mennesker som har opplevd forferdelige ting i krig, krigslignende situasjoner eller ogs som i vre dager ved terrorangrep. Men ogs incest, voldtekt, mobbing eller liknende traumer. En retraumatisering vil si at pasientens traume blir trigget etter at man opplever lukter, lyder eller liknende som setter personen tilbake til situasjonen til primrtraume. Da settes kroppen i samme alarmberedskap som det opprinnelige traumet satte kroppen i.

Retraumatisering er en reell situasjon, det er anerkjent innen psykiatrien, og det frer til enorme plager hos personen som opplever det. 

Men s har barnevernet blandet begrepet inn i sine rapporter, synspunkter, sakkyndigutredninger og s videre. Tanken er da at barn som har opplevd grov omsorgssvikt fr retraumatisering av lyder, lukter, men srlig av mtte mte de foreldrene som skal ha skapt traumet i barnet. 

Det meste av dette er vs. Det er tull, feil og alvorlig feilbehandling. 

Fordi vi har noe som likner p retramatisering. Vi har savn etter foreldre. Nr barn blir tatt fra foreldrene kan det i mange, mange tilfeller vre ekstremt traumatisk med selve adskillelsen. Det traumatiske ved det bli tatt fra foreldrene snakker barnevernet, sakkyndige, fylkesnemnden og domstoler veldig sjelden om. 

Nr et barn tisser p seg natten fr de skal mte foreldrene, tolker barnevernet og sakkyndige som oftest dette som retraumatisering. Men det kan like godt vre at de lengter seg syk etter foreldrene og gleder seg slik til mte dem, at de tisser p seg seg, fr reaksjoner som kan likne p retraumatisering, men som faktisk bare er vanlig lengsel etter foreldrene. 

Og dette er livsfarlig. Fordi barnevernet da setter barnet i en slags pasientsituasjon, hvor de blir sykeliggjort, de er syke, traumatiserte og rsaken er foreldrene. 

Men dette er alts livsfarlig. Fordi barn egentlig hrer hjemme hos foreldrene. Og nr de da lengter seg syke etter foreldrene, og barnevernet tenker det som retraumatisering, kommer de ikke i posisjon til jobbe med barna og foreldrene. Dersom barna egentlig lengter etter foreldrene, m de ikke f frre samvr, fordi barnevern, sakkyndig, fylkesnemnd og domstoler tolker reaksjonene til barna feil. De m f flere samvr, fordi lengselen etter foreldrene da blir mindre. 

Og de m i siste omgang f komme tilbake til foreldrene. Den traumattiseringen myndighetene har skapt i barna, m avhjjelpes ved at barna fr komme tilbake til foreldrene. 

Slik er det. Og slik m det vre

Barnevernets, barnevernadvokaters og fylkesnemndslederes uforskammethet, nedlatenhet og manglende medlidenhet

Tenk deg du har vrt gjennom en underskelsessak. Det er koblet inn sakkyndig som har observert deg og barnet ditt noen ganger, hatt et par samtaler med deg og lest seg gjennom en haug med dokumenter. Tenk deg at du fr beskjed om at barneverntjenesten vil fremme sak til fylkesnemnda hvor de legger ned pstand om at du skal miste barnet ditt. Det skal ikke lenger vre ditt. Det skal vre noen annens. De foreslr fire samvr i ret a to timer med tilsyn. 

Det er vel ikke vanskelig for mange av mine lesere forestille seg noe slikt. For mange, alt for mange, har vrt gjennom det. 

Tenk deg videre at du aldri har vrt i en rettssal. Du har aldri snakket i forsamlinger. Du har aldri tilbrakt et minutt i en fylkesnemndssal. Tenk deg dagen det skal skje. Du er helt ute av deg. Du er s nervs at du ikke har sovet et sekund natten fr saken skal g i fylkesnemnda. Advokaten din er opptatt med sitt. Kanskje han ikke ser deg, selve deg, han ser bare saken og forsker bygge opp den. 

Du har noen venner som sttter deg. Men de er ytterst f. De fleste har fjernet seg fra deg, kanskje av frykt, kanskje av avsky, avsky for at det viser seg at du er en s ille forelder at barnevernet faktisk vil ta barnet fra deg. 

S kan du tenke deg hvordan det er komme inn i salen. Det er et stort bord foran i midten. P hver sin side sitter barnevernet med sin advokat, og du med din advokat. Tenk deg at du setter deg ned, selv om alt du vil gjre er grave deg ned i et hull, fjerne deg fra dette uvirkelige som er i ferd med skje. Du skjnner det ikke. Du skjnner ikke hvordan det kan ha gtt s fryktelig langt. Alle skrt jo av deg, de rundt deg skrt av deg, hvor flink du var med snnen din, hvor lykkelig snnen din var, hvordan han var totalt avhengig av deg. 

Tenk deg at du har satt deg ned, p tross av at du ikke vil vre der. Barnevernet og advokaten har satt seg. S kommer det tre mennesker inn som du aldri har truffet fr. Det fortelles at det er en sakkyndig dommer, psykolog eller psykiater, en lekdommer og en fylkesnemndsleder. 

Tenk deg at denne fylkesnemndslederen har et hardt, uforsonlig blikk. Han har glassaktige yne, som man liksom ikke fr tak i, han virker fjern og hard. Ogs stemmen er slik, kald, hard og tilsynelatende blottet for empati. 

For heller ikke barnevernet har empati med deg. De hilste s vidt p deg fr saken. Det samme gjorde advokaten deres. Men det var ikke et snev av medflelse for den situasjonen du var i. Ingenting som tydet p at de forstod hvordan dette var for deg, hvor grenselst fortvilet du var i denne situasjonen. For helvete, det dreier seg jo om livet ditt. Om miste livet ditt. For ditt liv har helt fra snnen din ble fdt vrt ulselig bundet til din ham. Han var sentrum, han var varme, han var melkehvite hender, myke yne og lyst, litt lurvete hr. Ditt liv.

Saken begynner med innledingsforedrag fra barnevernets advokat. Han legger frem dokument etter dokument du ikke kjenner deg igjen i. Han leser opp ord du ikke forstr, du forstr ikke at dette handler om deg. Du fler deg som om han leser opp en oppdiktet roman, blottet for nyanser. Bare harde, kalde ord. Om deg. Om deg og den lille snnen din. Og du klarer ikke la vre grte. Du har lyst til skrike, protestere med en intensitet du ikke trodde du hadde i deg. Men du blir sittende. Lammet av frykt og fremmedhet. 

Tenk deg s at det er din advokat sin tur. Han prater og prater. Positive ting om deg. Legger frem noen dokumenter, men bare en brkdel av den mengden barnevernets advokat la frem.Du klarer ikke flge med. Klarer ikke konsentrere deg om det som blir sagt. 

Tenk deg s at fylkesnemndlederen avbryter advokaten din. N m du bli ferdig, sier han. Vi har ikke tid til alt dette. Du opplever alts at barnevernets advokat fr holde p i to timer, mens fylkesnemndslederen avbryter, skjrer av din advokat tyve minutter ut i hans innledningsforedrag. Gr dette an, tenker du. Er det virkelig det som hender, n. Alt det positive som gjenstod skjrer alts fylkesnemndslederen av. Han stopper din advokat fra legge frem saken din. Du kan ikke tro det. Men det skjer, jo. Det skjer, selv om du ikke kan forst det. 

Tenk deg s at du skal snakke. Hva fanden skal du si? Det er jo ingen som hrer p deg uansett. Selv ikke advokaten din har tro p deg, det har du merket fra frste stund. 

Tenk deg s at barnevernet frer vitne etter vitne for nemnda. Ingen av dem blir avbrutt. Fylkesnemndslederen virker veldig interessert i alt den enkelte har si. Ingenting kjenner du igjen. Jeg er ikke slik, tenker du. De tar feil. De lyver. De forbanner deg med sine ord. 

Tenk deg at du har noen f vitner. Det er legen din, venner, familie. Du har i alt ti vitner. Tenk deg s at fylkesnemndslederen etter ditt femte vitne sier at han ikke trenger hre flere vitner fra din side. Han har hrt nok, sier han. Hva mener han med det, tenker du. Er det positivt, eller er det negativt. Det m vel vre negativt. For fylkesnemndslederen mener alts at han har hrt nok nr han har hrt i fem timer p motpartens vitner, mens han bare har hrt p dine vitner i en halv time. 

S kan du tenke deg at det er avslutningsinnlegg. Kommuneadvokaten fr bruke all den tid han vil. Han holder p i tre timer. Han hamrer inn hvilken drlig mor du er, hvordan du vanskjtter barnet ditt, hvor skadet barnet ditt er. Og fylkesnemndslederen hrer interessert p alt han har si. Noterer og flger med. 

S er det din advokat sin tur. Han er sterkt kritisk til hvordan kommunen har lagt opp saken. Han mener det ikke er nok bevis til kunne fastsl at du er en drlig mor. Men tenk deg da at etter en halv time pner fylkesnemndslederen munnen igjen og sier at n m advokaten din bli ferdig. Han fr fem minutter til fr fylkesnemndslederen med stor patos i stemmen sier at han har hrt nok. Han avskjrer din advokat sin prosedyre. Han fr ikke lov til fullfre.

Og du er fortapt. Du har lenge skjnt at det hele bare er et drlig skuespill. Fylkesnemndslederen hadde bestemt seg p forhnd. Han har bestemt seg p forhnd om at du er verdens drligste mor, og at det er selvsagt at du skal miste skatten din, barnet ditt, livet ditt. 

(Slik som dette opplever mange av oss advokater i ulike fylkesnemnder. Bevis blir avskjrt, innledningsforedraget blir stoppet, det samme blir avslutningsinnlegget. Og det er en stor, stor skandale. P barnevernets omrde mangler grunnleggende rettssikkerhetsgarantier for en rettferdig og verdig prosess. Og det er en stor, ekstrem skandale at det kan fortsette slik i et land som kaller seg verdens beste land bo i. P barnevernets omrde er det et av de verste land bo i)

Det fryktelige

Det fryktelige finnes innen barnevernretten, i barnevernet. Det fryktelige, det voldsomme, det skrekkslagne finnes hver dag nesten gjennom hele ret i fylkesnemnder, domstoler og p barnevernskontoret.

Det fryktelige er miste sitt barn. Jeg kjenner en dame som mistet sin snn i selvmord for tyve r siden. Hun er n p psykiatrisk institusjon. Hun klarer aldri legge fortiden bak seg. Hun klarer aldri tvinge seg selv til tenke p noe annet. Noe annet enn snnen. Hun brer det fryktelige med seg i alt hun gjr, alt hun er. Hun har mistet sin snn. Han tok livet av seg, og hun har siden aldri klart bli et fullverdig menneske igjen.

Det fryktelige i miste sitt barn. Ingenting er verre. Ingenting fles mer grusomt. Ingenting gir trst til noe slikt.

Men det fryktelige finnes alts daglig inne i foreldre som har ftt en bekymringsmelding p seg, som ender opp i fylkesnemnd og rett.

Jeg har hatt klienter som i fortvilelse skriker ut sin sorg og vrede nr de ikke kjenner seg igjen i det barnevernets advokat lirer av seg. Jeg har hatt saker hvor politiet m vre til stede for at den skrekkslagne og forvirrede forelderen mister fotfestet og springer bort til barnevernrepresentanten og hennes advokat og skriker mot dem. Fordi han ikke kjenner seg igjen. Han fler det hele er basert p lgn etter lgn. Og han vet ikke hvor han skal gjre av seg. Han bare m si noe, protestere, si at det er ikke slik dere fremstiller det. Jeg har ikke gjort det og det. Mine barn har ikke opplevd det og det. Dere snakker usant om meg og om mitt barn. Dere kan ikke ta mitt barn basert p rykter og usannheter. Dere kan bare ikke gjre det.

Allikevel skjer det. Jeg har hatt klienter som har ftt en sakkyndigrapport i hendene, men som ikke skjnner noenting av det som str der. Jeg er ikke slik, sier de. Han tar feil. Han har jo bare observert meg og snnen min i to timer. Hvordan kan han da vre s bastant? Hvordan kan han vite noe som helst om meg, basert p to timer sammen med oss? Dessuten var jeg skrekkslagen da han var hos oss.

Og det hele ender i det fryktelige.

Og barna ender ogs i det fryktelige. De skjnner minst av alle hva som skjer. De skjnner ikke hvorfor barnevernet kommer og rver dem bort fra foreldrene. De skjnner ikke hvorfor de m kalle en ny person for mamma. De skjnner ikke hvorfor pappa blir borte. De skjnner ikke hvorfor de ikke fr mte sine foreldre mer enn tre ganger i ret. Og de blir depressive, angsfylte og selvskadere.

Det fryktelige flger alle mine saker mot barnevernet. Men ingen bryr seg. Det er ogs det fryktelige. At ingen bryr seg. Barnevernpedagogen bryr seg ikke. Den sakkyndige bryr seg ikke. Barnevernets advokat bryr seg ikke. Fylkesnemndlederen bryr seg ikke. Dommeren bryr seg ikke. De bryr seg ikke om det fryktelige.

En barnevernssak er kald juss, kalde "fakta" som foreldrene ikke kjenner seg igjen i overhodet. Jeg har aldri noen gang opplevd at barnevernets partsrepresentant eller deres advokat har kommet bort til foreldrene og forske si at de forstr at det de gr gjennnom er fryktelig. Ikke en eneste gang.

En sak hvor det er snakk om miste et barn er bare rutine for de involverte. For barnevernet er det rutine, uten noen flelser overhodet. For deres advokat er det rutine, uten noen flelser overhodet. For fylkesnemndslederen er det rutine, uten flelser overhodet. For den sakkyndige er det rutine, uten noen flelser overhodet.

I fylkesnemndssaler og domstoler er det ret rundt saker hvor barna blir tatt fra foreldrene sine. Uansett om det kan vre riktig eller ikke, m man, for bevare mennesket i seg, synes det hele er fryktelig. Men det gjr ikke statens og kommunens representanter. Det er bare nok en dag p jobben. Det er bare nok en dag p jobben, mens tre meter fra dem er det en mor som totalt mister fotfestet i livet.

Og det er fryktelig.

En forferdelige, grusom skandale

Jeg har skrevet om dette fr. Hvordan psykiatrien har tatt barnevernet til fange. Men dette er et essensielt viktig i forhold til barnevernet. Psykologer og psykiatere brukes gjennom alle deler av den prosessen en barnevernssak. I underskelsen henter barnevernet forholdsvis ofte inn ekstern psykolog eller psykiater som gis et mandat av barnevernet. Alts lager barnevernet en liste av hva de nsker svar p fra psykologen eller psykiateren. Det kan dreie seg om hvorvidt barnet viser tegn p omsorgssvikt, hvordan samhandlingen mellom foreldre og barn er, det kartlegges ved innhente opplysninger fra instanser som fastlege, helsesster, skole, barnehage, eventuelle psykiatriske opplysninger, som at foreldre har gtt i terapi, vrt innlagt p sykehus, om barnet fungerer p skolen, om skole, helsesster, barnehage har noen bekymringer rundt omsorgen barnet blir gitt, bde p kort og lang sikt.

Den sakkyndige observerer foreldre og barn sammen, ofte enten en gang eller to ganger (noe som for alle i denne verden med litt fornuft skjnner at man ikke kan bygge et inntrykk p bakgrunn av - det er for kort tid! Det kan bli aktuelt med filming, selv om dette stort sett brukes mest av barnevernet selv, og ikke s ofte av sakkyndige. 

S skal den sakkyndige alts gi rd til barnevernet. Er det noen hjelpetiltak barnet trenger. Er det noen hjelpetiltak som kan settes inn for gjre foreldrene til bedre foreldre. Trenger de kurs, trenger de Marte Moe, trengs de MIT. 

Men det viktigste sprsmlet, og det sprsmlet som feier alle de andre sprsmlene ut av sjakkbrettet er om den sakkyndige anbefaler omsorgsovertakelse eller ikke. Jeg har selvsagt hatt utallige saker hvor nettopp det blir resultatet: Foreldrene innkalles til et mte hvor de blir informert om at psykologen eller psykiateren har kommet til at omsorgen hjemme er for drlig og at det ikke er mulig sette inn noen hjelpetiltak som kan avhjelpe situasjonen. 

Det sprsmlet som for alle som har noe med barnevern gjre er: P hvilket grunnlag konkluderer den sakkyndige med at et barn, to barn, tre barn, skal flytte bort fra sin trygge havn hos foreldrene og plasseres borte fra dem?

Vi har i vrt samfunn enn forholdsvis tydelig rangordning. Du har overklassen, de som tjener millioner i ret. Vi har professorer som nyter stor aktelse, bare i det ha tittelen professor. 

Og vi har leger. Leger har hy aktelse i vrt samfunn. Leger meg spesialutdanning i psykiatri, alts psykiatere, har enda strre aktelse og beundring enn vanlige leger. 

Det samme gjelder psykologer. De blir trodd p, man beundrer dem, og det er lett for den som aldri har vrt i kontakt med en psykolog tenke at psykologen har all verdens peiling p det de driver meg. 

Men det er her vi tar s grundig feil. Eller, jeg tar ikke feil lenger. Jeg har avslrt spillet. Jeg har avslrt hvilket tulleyrke psykiater og psykolog egentlig har. Jeg har ikke tall p alle de pasientene i psykiatrien jeg har vrt i kontakt med. Og enormt mange av dem har gtt hos psykolog, vrt innlagt p psykiatrisk, har gtt til psykiater. Det kan dreie seg om et tyvetalls antall behandlere nr et menneske for eksempel har blitt 45 r. 

Og det forstemmende er at jeg har aldri, aldri opplevd at en pasient som jeg har hatt som klient noen gang har blitt srlig mye bedre av psykoterapien. Etter tyve r sliter de med akkurat det samme, og det eneste psykologene, legene, psykiaterne har tilby etterhvert er meningslse medikamenter, som heller ikke virker. 

Jeg har hatt pasienter innenfor psykiatrien som har tatt livet sitt fordi de ikke orker flere skuffelser, og fordi har gitt opp. 

Aldri fikk de egentlig hjelp. Det var en evig runddans mellom psykologer, psykiatere, leger, sykepleiere, psykiatriske sykepleiere, sosionomer osv osv.

Og disse psykiaterne og psykologene er alts de som skal avgjre om et barn skal tas fra sin mor. For en sakkyndigvurdering gr fylkesnemndene og domstolene veldig, veldig sjelden bort fra. De klinger seg til den som om det var et sukkerty. 
 

For det svare p om en mor har gode nok omsorgsevner er egentlig umulig. Hvis man skal ha noen realistisk mulighet for kunne svare p dette sprsmlet, m man observere over lang tid, se barnet i hjemmet over lang tid, se hvordan mor hndterer barnet over lang tid. 

Og ikke, som n, slik det er n, at psykiateren og psykologen henter inn noen komparentopplysninger, og s observerer i noen korte timer. 

Det er en skandale, dette systemet. Og det er en s uendelig trist skandale. Du kan aldri stole p at en psykiater stiller en riktig diagnose. For psykiatrien er et barn som ikke har peiling p det de driver med. 

Nr man da tenker p hvor uendelig viktig mamma er for et barn, er det en katastrofe nr en psykiater, p ekstremt manglende dokumentasjon, vger seg p, nrmest nyter sable mamma ned. Alts basert p en vitenskap som oftere tar feil enn riktig. 

Dette er noe av det mest skandalse ved det barnevernet vi har i dag: Mangelen p grunnleggende muligheter til egentlig kunne svare p annet enn fragmenter av om mamma, pappa, er gode nok omsorgspersoner. 

Noe nytt m inn. Mer tverrfaglig, og hvor man bruker betydelige ressurser p finne ut om omsorgsevnen er god nok. Det m tas over lang tid, slik at man er sikker p at resultatet er riktig. 

I dag er det hele basert p gjetninger. Og det er forferdelig grusom skandale

Det mest skandalse i barnevernet?

Nr man jobber med barnevern, kan man ikke unng bli sjokkert. Kanskje det er et godt tegn, dette, at man lar seg sjokkere. Det kan vre et tegn p at man bevarer mennesket i seg. bli sjokkert viser kanskje at man fortsatt har et indre, moralskt kompass som sier hva som er riktig og ikke. Og nr man mter slik uforstand og likegyldighet i forhold til menneskelig lidelse som man gjr nr man jobber med barnevern, skal man reagere, bde med avsky, sinne og fortvilelse. 

Noe jeg stadig gjr nr jeg jobber med enkeltsak etter enkeltsak er tenke over hva som skjer. Og jeg tenker ofte p hva som har sjokkert meg mest. Jeg rangerer det liksom i hodet, rangerer all galskap jeg har sett og hrt. Alt barnevernsansatte har prestert si til foreldre, alt de har prestert gjre bde i forhold til foreldre og barn. Alt kommunens advokater har sagt i retten, hvor gjennomarrogante de kan vre, hvor lite respekt for foreldre de kan ha, hvor lite forstelse de viser, hvor lite medflelse de mter foreldrene med, som sitter og skjelver fordi bunnen i livene deres er i ferd med forsvinne under dem. Og jeg tenker p alt fylkesnemndledere har gjort i mine saker. Hvordan de avfeier foreldrenes argumenter, hvordan de fr foreldre til grte fordi de er s aggressive, hvordan de avskjrer vre bevis, fordi de allerede fr saken gr har bestemt seg for utfallet, som ikke er i favr av foreldrene. 

Og jeg tenker p alle de hplst begrunnede vedtakene jeg har mottatt, og som jeg med fortvilelse m medddele foreldrene. Og alle dommene. Hvor man som privat part har flt at alt har gtt vr vei, man fler at dette kan vi ikke tape. Men s kommer tapet allikevel, et hplst begrunnet vedtak, eller en hplst begrunnet dom. 

Ja, jeg har tenkt, og tenker stadig p hva som er mest sjokkerende innen barnevernet. 

Og et forhold som jeg rangerer meget hyt p denne listen er hvordan vi som samfunn forholder oss til besteforeldre og ogs oldeforeldre. De fleste av oss har hatt et nrt forhold til besteforeldre. De har vrt der som en vanvittig trygghet i livet. De har ikke barn selv lenger og bruker all sin tid og energi p gi trygghet og omsorg til sine barnebarn, som de elsker over alt p jord. Besteforeldre kan rangeres nesten over foreldre i forhold til betydning for barn. For besteforeldre kan omsorg. De har prvet og feilet overfor sine egne barn, og har kommet ut klokere og roligerere og med mer omsorg se ut over barnebarna enn det de hadde som foreldre. 

S en m kunne se det som selvsagt at barn skal ha kontakt med sine besteforeldre etter en omsorgsovertakelse. En m kunne se det som selvsagt at barnebarna skal ha en lovplagt rett til kunne ha utstrakt kontakt med sine besteforeldre. Nettopp fordi besteforeldre kan vre en ekstremt god kilde til omsorg barna kan se av nr de har blitt tatt fra sine foreldre. 

En penbar rett til samvr og en penbar rett til kontakt burde vre en selvsagthet, de lege ferenda, som vi sier i jussen. Det vil si slik retten burde vre.

Men er det slik? Nei. De lege lata gir ingen rett for besteforeldre i det hele tatt i forhold til samvr og kontakt. De lege lata vil si slik retten er. Besteforeldre er ikke part i en barnevernssak. Om de skal f samvr, eller om barna skal f samvr med sine besteforeldre, er aldri et tema i sakene. De kan faktisk ikke vre en del av saken. Fordi lovverket har ingen regler om samvr mellom besteforeldre og barn. 

Det er en hjemmel for at besteforeldre kan bli part i en sak, den finner vi i barnevernsloven paragraf 4-19, 3 ledd, hvor det str: Andre som har ivaretatt den daglige omsorgen for barnet i foreldrenes sted forut for omsorgsovertakelsen, kan kreve at fylkesnemnda tar stilling til om de skal rett til samvr med barnet og hvilket omfang samvrsretten skal ha. Dette gjelder selvsagt veldig sjelden. I tillegg sier samme paragrafs 4 ledd at barnets slektninger kan bli part dersom foreldrene er dde, eller fylkesnemnda bestemmer at den ene eller begge foreldrene ikke skal ha rett til samvr med barnet eller at foreldrenes rett til samvr skal vre svrt begrenset. Men ogs dette er nrmest en fiktiv bestemmelse, og den gir ikke besteforeldre og barn rett til samvr med hverandre som en mulighet innen regelverket. 

I fosterhjemsforskriftens paragraf fire str det: Barnevernet skal alltid vurdere om noen i barnets familie eller nre nettverk kan velges som fosterhjem. Men dette er et bestemmelse som, etter min erfaring, brukes i alt for liten grad. I tillegg kommer at dette ikke er en bestemmelse som fylkesnemnda eller domstolen rr over. Det er barnevernet som etter omsorgsovertakelse fritt velger fosterhjem, og besteforeldre velges ekstremt sjelden. Det er vel ogs knyttet opp mot en forakt for alder, at besteforeldrene blir ansett som for gamle til vre fosterhjem. 

S. Lovverket m endres. Lovverket slik det er i forhold til besteforeldre og barn er skandals. Den er meningsls. Og den er en del av en rekke forhold innen barnevernretten som delegger barn, i stedet for bygge dem opp. 

Og lovverket i Norge og praktiseringen av det p dette omrdet er helt soleklart i strid med EMK art 8 om retten til familieliv. Besteforeldre og barn fr avskret sin rett til familieliv ved omsorgsovertakelser. 

Besteforeldre og barn SKAL f ha kontakt med hverandre. S mye de nsker. 

Barnevernsofre: Kjemp for barna deres!

"Jeg spr deg "normale". Du som jobber som advokat, lege, sykepleier, bankfunksjonr, oljeingenir. Jeg spr deg: Hva om du fr et brev i posten. P konvolutten str det et kommunenavn. Du pner brevet. Leser. Og leser igjen. Du kan ikke tro hva det str. Det str at det har kommet inn en bekymringsmelding, og at dere, du og din perfekte hustru, med bleket hr, solariumsbrun hud, primer, foundtation, concealer, lett pudder, blush, mascara. Og dere kan ikke tro hva dere leser. Dere er jo perfekte. Barna deres er perfekte. De gjr det bra p skolen, spiller fotball og danser ballett. 

Nei, dette m vre en misforstelse, tenker dere. En gedigen misforstelse. 

S mter dere opp p barnevernskontoret. Og det frste dere sier er at dette m vre en misforstelse. Dere sier at barnevernet m vel vite at dere er samfunnssttter og lever et perfekt liv.

S leses bekymringsmeldingen opp for dere. Og sjokket blir enda strre. Deres snn, Markus, har vrt hos helsesster og sagt at far kommer inn til ham om kveldene og gjr unevnelige ting med ham. Unevnelige ting. Dere begge forstr hva det betyr. Det er incest. Seksuelt misbruk. 

Og dere fr vite at Markus fremstr som troverdig. Hans historie er s detaljert at barnevernet og helsesster tror p ham. Han kan ikke finne opp noe slikt.

Mor begynner grine. Hun begynner skrike. Far sitter fjetret og vet ikke hva han skal si. Han er anklaget av sin egen snn, sin kjre Markus, om komme inn til ham om kvelden og misbruke ham seksuelt. 

Dere fr vite at Markus allerede er hentet p skolen og er akuttplassert i et beredskapshjem. Han er tatt bort fra dere. Dere fr ikke snakke med ham. Barnevernet forteller at dere forelpig ikke fr treffe ham. Ikke f noe samvr med ham.

Og dagene gr. Markus er borte. Og dagene gr. Dere klaget akuttvedtaket inn for fylkesnemnda, men tapte. Dere anket videre til tingretten, men dere tapte. 

Dagene gr. Barnevernet vil omsorgsplassere gutten. De vil ta ham fra dere. 

Og dere vet, bde far og mor, at Markus ikke snakker sant. Far har aldri rrt gutten annet enn ved gi ham klem og kos. Ikke noe seksuelt. 

I fylkesnemnda taper dere. Gutten blir plassert i fosterhjem. Dere taper anken i tingretten. Og dere fr avslag p anke videre til lagmannsretten. 

Dere fr to samvr i ret, med en varighet av to timer."  

Dette er en helt vanlig historie. Bortsett fra at dette gjelder mennesker fra overklassen. Jeg har lest en del litteratur om vitnepsykologi. Jeg har lest en del bker om barn som finner opp ting. Lyver for f oppmerksomhet. Men barnevernet tror alltid p barna. Det samme gjr sakkyndige, fylkesnemnda og domstolene. Selv om det er fantasi, blir man dmt, delagt. 

Men det jeg egentlig ville si i dette innlegget er flgende: Barnevernet, sakkyndige, fylkesnemnder, domstolene mener at foreldre som p en brutal mte blir fratatt barna skal tie stille. De skal ikke skrive p facebook hvor forferdelig livet deres er. De skal ikke dra i gang aksjoner for protestere mot uretten de opplever. De skal tie stille og godta det de har opplevd. Fordi kampen mot barna skader dem. Men JEG mener foreldre som p urett vis blir fratatt barna skal skrike. De skal rope. De skal protestere. De skal gjre alt som str i deres makt til fortelle om uretten de blir utsatt for. Menneskerettsbruddene. f treffe deres elskede barn noen f ganger i ret. 

Foreldre som mister barna skal kjempe og kjempe for f tilbake det kjreste de eier. 

Det er naturlig og det er riktig. 

Den skitne forestillingen om foreldre som ikke tenker p barnets beste

I alle kriker og kroker av barnevernindustrien males og males det p dette med "Barnets beste". I frste paragraf av barnevernloven str det flgende: "Formlet med denne loven er - sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, og fr ndvendig hjelp og omsorg til rett tid, og - bidra til at barn og unge fr trygge oppvekstvilkr."

Og i samme lovs paragraf 4-1 str det flgende: "Ved anvendelse av bestemmelsene i dette kapitlet skal det legges avgjrende vekt p finne tiltak som er til beste for barnet." (Min utheving). Dette med at det brende prinsipp skal vre barnets beste finner man ogs i barneloven paragraf 30 frste ledd: "Foreldreansvaret skal utvast ut fr barnet sine interesser og behov."

Advokat Knut Lindboe tolker begrepet "Barnets beste" i hans bok "Barnevernrett": Beslutninger om det enkelte barns beste vil ofte bygge p erfaringskunnskap om barn. Slik erfaringskunnskap blir tilfrt fylkesnemnda eller retten fra andre fag enn den juridiske, som psykologi og psykiatri. Sakkyndiges vurderinger og rd blir vanligvis tillagt stor og avgjrende vekt i barnevernssaker. Men den som skal anvende loven, kan ikke ubetinget flge sakkyndiges rd ut fra anvendelse av deres fag."

I artikkel tre i UN conventior on the right of the child, str det: "Best interests or best interests of the child is a child rights principle, which derives from Article 3 of the UN Convention on the Rights of the Child, which says that ?in all actions concerning children, whether undertaken by public or private social welfare institutions, courts of law, administrative authorities or legislative bodies, the best interests of the child shall be a primary consideration?. Assessing the best interests of a child means to evaluate and balance ?all the elements necessary to make a decision in a specific situation for a specific individual child or group of children?.

S. Da har vi bakgrunnsteppet: I alle saker som har med barn gjre skal "Barnets beste" vre det brende prinsipp. 

Det verste jeg hrer og leser er nr barnevernpedagoger, sosionomer, psykologer, psykiatere, fylkesnemndsledere, sakkyndig- og legmedlemmer i fylkesnemnda, tingrettsdommere, bde lekdommere og fagdommere, lagmannsrettsdommere og medlemmer, Hyesterettdsommere, mennesker som skriver om barnevern, mennesker som skriver bker om barnevernet - det verste jeg hrer av dem er at foreldrene har egeninteresser som str i strid med "Barnets beste."

Alle disse facebooksidene hvor fortvilte foreldre forsker f sttte og skrive om sine saker, alle disse brevene som skrives til myndighetene, alle disse mailene fra fortvilte foreldre, HVA ER DE UTTRYKK FOR?

Jo, visst har foreldre egeninteresse i f tilbake sitt barn. ikke miste sitt barn. Det ligger i biologien til alle som kan kalle seg foreldre. 

Men det er ikke ndvendigvis noen motstrid mellom foreldrenes interesser og barnas interesser. Foreldrene vet i de aller fleste tilfeller best hva barna trenger. De er nrmest manisk opptatt av at barna skal f det bra. Og de mener med en enorm styrke at barna deres fr det best hjemme hos sine foreldre. 

Det ligger i biologien. Vi er skapt til  ta vare p vrt eget avkom. Helt fra mors liv er barnet fullstendig avhengig av mamma. Det fr nring gjennom navlestrengen, de pulserer i takt med mammas hjerte.

Og nr barnet kommer ut er det helt prisgitt mors omsorg. Amming. Barnet er fullstendig og gjennomfrt avhengig av mors bryst. Melken som kommer ut av mors bryst inneholder alle de nringsstoffer barnet trenger. ligge p mors bryst. Kjenne mors pulserende brystkasse. For at barnet skal bli velfungerende er det helt avhengig av alt det mor har gi av kjrlighet, nrhet, melk og trst. Og barnet lukter sin mor, lukten av mor gir det trst, ro og trygghet.

Men i dag hentes barnet ofte p fdestuen. Barnet rives ut av mors armer, til fremmede, som ikke lukter mamma, som gir morsmelkerstatning i stedet for morsmelk. Fremmede som gjr barnet urolig og ute av seg fordi mammas lukt er borte.

Ogs senere i barndommen er bde biologisk mamma og pappa essensielle. Ingen, ingen kan gi den omsorgen som biologiske foreldre kan gi. Det ligger i instinktene. Man behandler sine egne barn helt annerledes enn fremmede. Uansett hvor gode og kjrlige fosterforeldre er, vil de aldri komme i nrheten av den omsorgen de biologiske foreldre kan gi.

Og det viser ogs statistikken. Det gr ikke bra med barn som rves vekk fra sine foreldre. Alt for mange av dem havner i statistikk for psykiske problemer, utagering, rus, kriminalitet, selvmord.

S, du som pstr at foreldre bare tenker p seg selv og ikke det beste for barnet, dere tar grundig feil. Jeg har mtt s mange foreldre som ikke tenker p annet enn hvordan det gr med barnet som lever i fosterhjem. De er ikke opptatt av sitt eget tap. Eller det er de ogs. Men frst og fremst er de opptatt av hvordan det gr med barnet.

Foreldre som frarves sine barn tenker frst og fremst p barna. P deres beste. Og ikke p seg selv.

 

De sakkyndiges fleri

I gr skrev jeg om hvordan mennesker som mter barnevernet (ofte for frste gang) fler nr de gr gjennom de ulike fasene av en underskelsessak, prosessen frem mott fylkesnemnda og endelig i tingretten. (Lagmannsretten er det meget vanskelig f gjennom en anke. I flge tvisteloven 3-6 (3) Kan en anke kun komme gjennom dersom saken har betyning utenfor den foreliggende sak, eller det er grunn til behandle saen p ny fordi det har kommet nye oplysninger, eller dersom det er vesentlige svakheter ved tingrettens avgjrelse, eller dommen (alts tingrettsdommen) gr ut p tvang som ikke er vedtatt av fylkesnemnda. Heller ikke dersom ett av disse vilkrene er oppfylte, nekter lagmannsretten behandle den der.) Det hele er alts nrmest umulig

Vel, det var en digresjon. Det jeg ville ta opp i dette innlegget er sakkyndige i barnevernssaker. Det er tre (eller fire) mter en sakkyndig kan bli ansatt og foreta en sakkyndigutredning. Det er dersom barnevernet selv engasjerer en sakkyndig og betaler for ham. Det er nr fylkesnemnda oppnevner en sakkyndig. Det er nr tingretten oppnevner en sakkyndig. Det er nr lagmannsretten oppnevner en sakkyndig. Og til slutt, men meget sjeldent, er det nr foreldrene engasjerer en sakkyndig av sin egen lomme. Noe som koster 50.000-100.000, av og til mer.

Vi ser alts at foreldrene er helt prisgitt en sakkyndig som er engasjert av "fienden". For i barnevernssaker er barnevernet, fylkesnemndene, tingrettene,lagmannsretten (og en sjelden gang) Hyesterett de som sitter med definisjonsmakten. De lager ofte mandat til den sakkyndige uten at foreldrene fr lov til vre med.

Jeg har opplevd igjen og igjen hvordan den sakkyndige vrir og vrenger p det foreldre sier. Og de "ser" ting som ikke er der.

For f flere oppdrag er den sakkyndige ndt for vre p tilbudssiden i forhold til barnevernet. Jeg har hrt historier, ogs snakket med en som mistet oppdrag fordi han skrev i avisen kritikk mot barnevernet.

Barnevernet og domstolene vil ha den sakkyndige til f lst saken. Og den beste mten f lst saken p er at den sakkyndige finner masse feil og mangler hos foreldrene.

Jeg har skrevet det fr, men jeg skrivet det igjen, for det er helt essensielt: Psykiatri/psykologi er ingen eksakt vitenskap. De kan knapt kalles for vitenskap. Psykiatrien er p barnestadiet. Det er som med astronomi, man har knapt sett den nrmeste stjernen, men langt utenfor finner ting man ikke aner eksisterer.

Det jeg oplever igjen og igjen er at den sakkyndige fler seg frem til resultatet, og s pakker de dette fleriet inn i psykologiske termer. Manglende foreldreferdigheter, mangle emosjonell omsorg, manglende speiling, osv. Alt dette er fleri. For de treffer foreldre og barn bare noen f ganger. Snakker med foreldrene en eller to ganger, observerer barna og barna sammen med familien. Alt de da observerer angir flelser i den sakkyndige. Og dette de fler slakter foreldre. Gir dem intet hp om at de er gode foreldre.

Jeg skjnner ikke, jeg kan ikke skjnne, hvordan dette systemet kan fortsette fungere, nr man m vre klar over hvor hplst dette med sakkyndige er.

Det forferdelige er ogs at nr en sakkyndig har avgitt sin rapport, er lpet stort sett kjrt, og dommerne flger lojalt den sakkyndige sin konklusjon. Jeg har ALDRI opplevd at nemndleder eller dommer har gtt i mot den sakkyndige, stilt han kritiske sprsml. Aldri.

Og det er et alvorlig menneskerettsbrudd. Det skal ikke vre en eller annen gjk av en psykiater eller psykolog som skal bestemme om mor og far skal miste barna sine

Sakkyndige har delagt mer familier enn du aner.

Og vi m ha slutt p det!!

Hjelpelsheten i mte med barnevernet

Plutselig fr du en telefon fra barnevernet. De informerer deg om at det er kommet en bekymringsmelding, og de vil ha deg inn til kontoret deres for g gjennom bekymringsmeldingen. Frste sjokket. Du klarer knapt holde telefonen. Du kjenner du begynner puste fortere, ukontrollert. Du kjenner p en angst du ikke visste eksisterte, var mulig. Og du er rdvill: Hva er dette? Hva er en bekymringsmelding? Hvorfor har noen sendt en bekymringsmelding om meg, om oss, om barna mine. De fungerer da utmerket, er glade og fornyde, blir kledd skikkelig til alle rstider, fr god niste p skolen og i barnehagen, de hentes til normale tider. Hva er dette? Hvem kan det vre? Og hvorfor?

Du mter opp hos barnevernet til avtalt tid. Du har ikke sovet mer enn noen timer denne natten. Har grublet og tenkt og ligget i angst.

Barnevernet tar deg vennlig i mot. Alt for vennlig, tenker du. Det er noe ptatt over dem. Du ville heller hatt dem fiendtlige, for da var det samsvar mellom budskapet de skal gi deg og mten de oppfrer seg p.

Du skjelver og vet ikke hvor du skal gjre av deg. Dere setter dere inn p et kontor. S leser barnevernspedagogen opp bekymringsmeldingen. Det er en anonym bekymringsmelding. Noen skriver at de har sett barna dine ute i drlige klr. Og de skriver at barna ser s triste ut nr de er ute. Og s har de sett at du har dratt den ene snnen din etter jakka nr du kommer ut henter ham. 

Og du vet med en gang hvem det er som har sendt bekymringsmeldingen. Det er hun sure naboen i tre hus nedenfor dere. Hun har flere ganger kjeftet p barna som leker p lekeplassen i nabolaget. Hun irriterer seg over brk fra barna. Hun har flere ganger kjeftet deg huden full fordi hun mener barna gr p selvstyr. Men s skriver hun ogs at hun har sett at du har sltt barna dine. Flere ganger.  

Og du er litt lettet. For denne gamle, sure, grinete damen kan selvsagt ikke barnevernet ta alvorlig. Det er jo bare tull det hun skriver. Det er ikke i samsvar med virkeligheten i det hele tatt. 

Og du sier dette til barnevernet. At du vet hvem hun er. Og at man ikke kan ta p alvor ett ord av det hun skriver. 

Men barnevernet svarer at de ser meget alvorlig p denne bekymringsmeldingen. Nr det er snakk om vold er de ndt til ta det p ytterste alvor. Og du blir mer og mer engstelig, redd og angstfull. 

S sier barnevernet at de har bestemt seg for starte en underskelsessak, og at den vil ta tre mneder, eventuelt seks mneder dersom de trenger mer tid.

Javel. Og hva innebrer det, spr du. Hva inneholder en underskelsessak. Jo, de skal snakke med barna. De ber om din tillatelse til innhente opplysninger fra skole, barnehage, lege, helsestasjon. S sier de at dersom du ikke vil gi tillatelse, kan de allikevel innhente disse opplysningene. S skal de snakke med barna. De skal observere deg sammen med barna. 

Og du tenker: For et voldsomt inngrep i mitt og barnas liv. I tre mneder, eventuelt seks mneder, skal jeg g og vre redd og vente p at underskelsen skal bli ferdig. 

Du gir tillatelse. Smilet er fortsatt til stede hos barnevernspedagogene. Som om de vil det godt, tenker du. Men disse vil meg ikke godt. De vil endevende livet mitt, og barnas liv. 

Underskelsessaken gr sin gang. Du er sikker p bli "frikjent". Du har jo ingenting skjule. Du har aldri gjort barna dine noe vondt. 

S skal de observere deg sammen med barna og snakke med barna i hjemmet. Du rydder og vasker etter alle kunstens regler. nsker dem velkomment med et smil du m tvinge frem. Det er ogs en seanse hvor du skal bli filmet nr du "leker" med barna. Du sitter helt stiv. Vet ikke hvordan du skal oppfre deg. Vet ikke hva du skal gjre. Du har panikk. Barna forsker f kontakt med deg, men du klarer rett og slett ikke vre nr. Slik du pleier vre nr barna dine, i alle andre settinger enn den du er plassert i akkurat n. 

Etter et par mneder blir du igjen innkalt til samtale hos barnevernet. De er like smilende og falske som de alltid er i mte med deg. De sier de har ftt opplysninger om at du misbrukte medikamenter for en tid tilbake. Og at de ser med bekymring p det. Men dette er flere r siden, og du har verken rrt medikamenter eller alkohol eller noe annet rusmiddel siden da. S sier de at de ser en manglende speiling og manglende kontakt mellom deg og barna. Slik tolker de videoen. De ser usikre barn som virker redd deg, og de ser deg som mor, at du mangler innlevelse i barna dine sine behov. De sier de ser skadede barn, og at dette er noe du har pfrt dem. Og s sier de at de mistenker at du ruser deg. P tross av at du leverer rene rusprver hos fastlegen din annenhver uke. Ja, sier de. Men de tror du trikser med prvene. 

S sier de at de ser s alvorlig p dette, at barna trenger stabilitet for at de ikke skal bli skjevutviklet, og at du ikke kan gi dem dette. 

Og de konkluderer med at de vil sende krav om omsorgsovertakelse til Fylkesnemnda. 

Og livet ditt er i ferd med forsvinne. Livet blir borte. De vil at du skal miste barna dine. De vil at de skal flyttes ut av din favn og inn i noen annens.

Dagen kommer for sak i Fylkesnemnda. Og du har ikke sovet skikkelig siden det hele startet med denne bekymringsmeldingen. Du er fullstendig og hjelpelst ferdig. Du orker ikke dra i Fylkesnemnda. Men du m. 

Og i Fylkesnemnda snakker og snakker barnevernet. Og barnevernets advokat. Du skjnner lite av hva som skjer. Det er s mange fremmede ord, det blir sagt s mye lgn om deg, ting som ikke stemmer. Nr du selv skal forklare deg forsvinner ordene, du klarer knapt snakke. Du er hjelpels og fremmed i denne verdenen av psykologiske uttrykk og juridiske termer. 

Noen uker etterp kommer vedtaket. Du tapte. Du tapte. Du tapte. Marerittet vil aldri ta slutt. 

Du anker til tingretten. Men det er det samme som skjer der. Fremmede mennesker som snakker om deg som om de kjenner deg. Kjenner dine innerste tanker. Kjenner barna og hvor avhengig de egentlig er av deg. 

S kommer dommen. Du tapte ogs i tingretten. S er det en realitet. Det er en sannhet. Du mister barna dine, og fr mte dem fire ganger i ret a en time. Fire ganger i ret!

Du m levere barna p barnevernets kontor. Noe du gjr. Og det som mter deg da er de samme blide barnevernspedagogene. Selv n smiler de! Barna skriker og klamrer seg til deg, s barnevernspedagogene m rive dem fysisk fra deg. 

S kommer du hjem. Til ingenting. Til din egen angst og hjelpelshet. Og du vet ikke hvordan du skal leve videre. Alt er ferdig og slutt. Ferdig og slutt

Foreldrene og barnas paragraf (barnevernloven 4-16) ignoreres i strid med menneskerettene

Det er en forunderlig paragraf i barnevernloven som gjemmes bort i det ytterste mrket av barnevernet, fylkesnemnder, tingretter, lagmannsretter og Hyesterett. Hvilken paragraf snakker jeg om? Jo, jeg skal sitere den for deg. Det er barnevernloven 4-16, hvor det str s klart og tydelig og fantastisk: "Barneverntjenesten har etter omsorgsovertakelsen et lpende og helhetlig ansvar for oppflgingen av barnet, herunder et ansvar for flge utviklingen til barnet og foreldrene."

Ja. Slik str det. Men det er vel den paragrafen i hele Norges lover som ignoreres mest. For barnevernet flger overhodet ikke opp foreldre etter omsorgsovertakelse. Knut Lindboe skriver i boken barnevernrett flgende om paragrafen: "barneverntjenesten (...) har et generelt ansvar for til enhver tid vurdere om vilkrene for omsorgsovertakelse fortsatt er til stede. Dette er i samsvar med det grunnleggende prinsipp om at barn i strst mulig grad br f vokse opp hos sine foreldre hvis dette er mulig.".

Jeg har jobbet med barnevern i 15 r. Og jeg har aldri, jeg skriver ALDRI opplevd at barneverntjenesten har fulgt opp foreldrene. De overlates til sitt eget mrke av savn og fortvilelse. Og jeg har aldri, jeg skriver ALDRI opplevd at barnevernet tar initiativ til at foreldrene skal f tilbake omsorgen for barna. 

EMD er ogs klinkende klare. En omsorgsovertakelse skal vre midlertidig. Det har de uttalt i sak etter sak hva angr barnevern. 

Jeg har begynt utfordre barnevernet rundt omkring i landet. Noen mneder etter omsorgsovertakelsen sender jeg ofte et brev hvor overskriften er: "Barnevernloven 4-16 - hva gjr dere med den?" S minner jeg dem p bestemmelsen, at de er pliktige til flge opp foreldrene. Og at de er pliktige til finne ut om foreldrenes omsorg n er god nok. Og dersom de finner at den er god nok, s skal de av eget initiativ starte sak om tilbakefring. 

Jeg fr jo ikke s mange svar, vet dere. Selvsagt gjr jeg ikke det.

Men jeg gjr ogs flgende: Jeg ber barnevernet om flge opp foreldrene. Jeg inviterer dem hjem til foreldrene. Plager dem. Minner dem p hvor meningsls deres praksis er. 

Et annet forhold som str i motstrid med barnevernloven 4-16 er den praksis som har blitt standard om at man vedtar skalt "oppvekstplassering". Det vil si en plassering som skal vare frem til barnet er voksent. Det er utrolig mange saker jeg har hatt hvor fylkesnemnda og domstolene kommer til at barnet skal vre plassert i fosterhjem frem til det er 18 r. 

Dette strider selvsagt mot 4-16. Men det strider ogs mot EMD sin praksis som sier at enhver plassering skal vre midlertidig. 

I tillegg strider en annen praksis mot 4-16, som en forlengelse av "oppvekstplassering", nemlig svrt begrensede samvr. Et prejudikat fra Hyesterett sier at ved oppvektsplassering skal samvr begrenses til et sted mellom to ganger i ret og seks ganger i ret. 

Nr samvrene begrenses s fundamentalt vil tilbakefring bare bli en illusjon. Og i de tilfellene, som faktisk gjelder de fleste sakene jeg har, vil i hvert fall ikke barnevernet flge med p foreldrenes utvikling. For nr foreldre og barn ikke fr vre sammen etter omsorgsovertakelse, vil de miste kontakten med hverandre. De vil fjerne seg mer og mer fra hverandre flelsesmessig. De blir fremmede for hverandre. Og da har myndighetene lykkes i gjre det umulig f til en tilbakefring. 

Punktum er satt i de sakene: Foreldrene vil aldri f tilbake sine barn, p tross av at 4-16 gir klare fringer p at s snart foreldrene er "gode nok" skal barna tilbakefres. 

Og det er et himmelropende brudd p menneskerettene.

 

Seier hos advokatforeningen!

Heldigvis finnes det fornuftige folk i verden. Folk som har integritet og som gjennomskuer bullshit! Heldigvis har jeg kolleger som klarer se og forst hva som er riktig og hva som er galt. 

Jeg har skrevet fr at jeg ble innklaget til advokatforeningen av en kommune her i landet. Av selveste rdmannen faktisk. At de vger gjre noe slikt er meg en gte. De driter seg loddrett ut og levnes ingen re. 

For denne saken var ytterst viktig. For mine klienter. De hadde i lang tid opplevd seg trakassert av barnevernet. De s seg ndt til nrmest g i dekning, fordi barnevernet var s ekstremt etter dem. 

En ettermiddag var de i mte hos meg. Vi diskuterte saken og hva vi skulle gjre med barnevernets konstante press mot dem. De var veldig slitne. Var rdville. Bde foreldrene og de to barna. En p 16 r og en liten, skjnn gutt p fem. 

En time ut i mtet banker det p kontordren min. Jeg pner og utenfor str det tre politifolk. De er barske og morske slik vanlig er blant disse menneskene, og de forteller at de skal ta med seg familien p politistasjonen. Det er barnevernet som har bestilt overgrepet. Gutten p fem r gjr store yne. Den tffeste av politimennene oppfrer seg skremmende og morskt, og jeg ser at gutten blir redd. Han forsker hente sttte fra sine foreldre, men foreldrene har ogs ftt sjokk og vet ikke hva de skal gjre. 

De fr lov til kjre i sin bil til politistasjonen med politieskorte. Jeg er advokat, jeg er deres advokat, s jeg avgjr raskt og selvflgelig at jeg skal bli med til politistasjonen. 

Nr vi ankommer politistasjonen blir vi bedt om sitte p venterommet. Jeg fr vite at barnevernet har ftt det for seg at de skal intervjue den lille femringen om hvordan han har det hjemme. Klokken er blitt tte nr vi ankommer politistasjonen. Den lille gutten er trett, han pleier legg seg p denne tiden av dgnet. 

Vi venter. Klokken blir ni. Det lille barnet har problemer med holde seg vken. Klokken blir ti. Den lille gutten holder p sovne. Klokken blir elleve. Den stakkars gutten forsker sove p mammas fang. Men han har ikke sjans. Hva m han tenke? Hva m han tro? Det han opplever er at politiet er p jakt etter og har fanget hans foreldre. Jeg ser redselen i ynene hans. Det eneste jeg har lyst til er ta ham med meg hjem, gi ham noe spise, gi ham kakao med krem. Fr jeg synger ham i svn. 

Men han m vre der. P dette kalde, sterile venterommet har han n blitt tvunget til vre i tre timer. Det nrmer seg midnatt. Og gutten blir mer og mer trtt, men ogs mer og mer skremt. 

S, endelig, klokken halv tolv om natten, kommer det en barnevernspedagog ut og ber gutten om komme inn p et kontor. Jeg kjenner ikke gutten. Men jeg vet at han er livredd. S jeg forteller ham at jeg jobber for ham og foreldrene hans, at han ikke trenger vre redd meg, og at jeg kan vre med inn p kontoret mens de snakker med ham. 

Jeg gr sammen med ham mot barnevernspedagogen. Men da forteller hun meg at jeg ikke kan vre med inn. Jeg freser mot henne at jeg er familiens advokat, og jeg har rett til vre til stede i avhret. Men jeg blir nektet. Jeg fr ikke vre med inn. Politifolkene stenger veien for meg. 

Jeg blir engstelig og ute av meg. Selv om jeg er advokat er jeg ogs et menneske. Jeg synes s inderlig synd p denne lille gutten som skal sitte prate med noen vilt fremmede, tre og en halv time etter at han egentlig skulle ha lagt seg i sengen hjemme og sovet. Det oser redsel av gutten. 

Nr han kommer ut fra "avhrsrommet" ser jeg en gutt som har gitt opp. Han orker ikke mer. Han er fullstendig ferdig av redsel og tretthet. 

Det er en skandale. En stor og omfattende skandale. 

Og noen uker etterp fr jeg alts et brev i posten hvor det str at JEG er klagd inn for advokatforeningen. Fordi jeg ville presse meg til vre sttteperson for den lille gutten. 

Skandalen er fullkommen. Men heldigvis fikk jeg i dag avgjrelsen fra advokatforeningen, hvor jeg blir frikjent p alle punkter. S er det litt fornuft i verden, tross alt. 

Men barnevernet levner jeg ingen re. Det er ingen grenser for hva de kan finne p. Det er ingen grenser for ignoransen hos dem. Det er ingen grenser for hvor lite de evner sette seg inn i et lite barns sinn. Hvor redd dette barnet var. Hvor trett han var. 

Og jeg har for lenge siden bestemt meg for at dette systemet, barnevernet, skal jeg kjempe i mot til jeg stuper. 

Det kan jeg love!

Mdrehjem - skal skal ikke?

Jevnlig har jeg klienter som enten har vrt p mdrehjem, er p mdrehjem eller fr "plegg" fra barnevernet om dra p mdrehjem. N har de fleste mdrehjem skiftet navn til familiehjem. 

Hva er dette for noe? Hva er mdrehjem. Vel, jeg slo det opp p Wikipedia, hvor det str at de frste mdrehjemmene ble etablert p slutten av 1800-tallet i Norge. Tidligere var disse institusjonene et slags tilfluktssted for enslige mdre. P den tiden var det forbundet med stor skam vre enslig mor, ugift. 

Som regel er opphold ved mdrehjem initiert av barnevernet. Enten da frivillig, og ogs ofte som et forsk fr man eventuelt fremmer krav om omsorgsovertakelse. Eller som tvang, et hjelpetiltak sanksjonert av Fylkesnemnda. 

Slik mdrehjem fungerer i dag, er det ogs lagt opp til at hele familien kan innlegges samtidig. 

Formlet med mdrehjemmene er i flge Wikipedia: " (...)  bist foreldre til bli i stand til ivareta den daglige omsorgen for barna sine selv."

Jeg har aldri vrt p mdrehjem. Eller, jeg har vrt p besk for ha samtaler med klienter. Jeg har blitt fortalt hvordan det oppleves av mine klienter vre der. S jeg vet ikke alt for mye om de daglige rutinene der og hva som skjer innenfor veggene. Annet enn, alts, det mine klienter forteller meg. 

Jeg har hatt noen saker i Fylkesnemnda der barnevernet fremmer sak om tvunget hjelpetiltak. Det er spesielt en sak som gjorde stort inntrykk p meg. Det var en ung mor, beskjeden og usikker, som ikke vget st opp for seg selv. Jeg opplevde da at hun, etter min mening, ble hundset av barnevernet. Hun var et lett offer, da hun ikke stod i mot. Men heldigvis fikk jeg gleden av snakke p hennes vegne. Jeg opplevde at barnevernet hadde veldig drlig begrunnelse for hvorfor akkurat hun skulle tvinges til flytte inn p et mdrehjem et helt annet sted i landet. Hun fungerte greit. Barnet fungerte bra i barnehagen. Men hun var veldig usikker, og lett pvirkelig. Hun tok ikke alltid telefonen nr barnevernet ringte. Hun mtte ikke alltid opp til avtalt tid ved helsestasjonen, barnehagen eller barnevernet. Men, alts: Barnet fungerte bra! Det var ingenting utsette p det viktigste, nemlig hvordan hun behandlet barnet sitt. 

Og jeg tenkte at det tvinge denne stakkars, usikre jenta p mdrehjem, kunne endt i katastrofe. For p mdrehjemmene m man ogs snakke og delta og vre ubeskjeden. Hun, som var s beskjeden, ville blitt et lett bytte for mdrehjemmet, de ville, slik jeg ser det, garantert ha sendt en bekymringsmelding til barnevernet, og de kunne endt i omsorgsovertakelse. 

Heldigvis klarte jeg argumentere s pass krast i fylkesnemnda, at de ble med p min argumentasjon, og de ga ikke barnevernet medhold. 

I dag gr det veldig bra med mor og barn, s langt jeg vet. Og det er en god stund siden barnevernet var inne i bildet. 

S har jeg ftt en ny sak, n, med mye av den samme problematikken. En ung, usikker mor, som har blitt hundset av sin far gjennom hele barndommen, og endelig har klart flytte fra barndomshjemmet. Men hun er veldig umoden, veldig usikker og et lett bytte for de som nsker hundse med henne. Jeg vil ikke si at barnevernet i denne saken hundser den unge moren, men de har alts krevd av henne at hun skal reise p mdrehjem. 

Den unge moren sker veldig mine rd, noe som er naturlig. Jeg er en autoritetsperson, som hun vet er p hennes side. Og hun overlater p en mte avgjrelsen til meg. Jeg kan jo ikke fatte den avgjrelsen, men jeg gir jo mine rd. 

Problemstillingen er s vanskelig som flgende: Sier hun nei truer barnevernet med omsorgsovertakelse. Vil vi, den unge moren og meg, kunne vinne en slik sak? Sier hun ja, blir hun plassert i et milj hun med stor sikkerhet ikke vil takle, og mdrehjemmet sender bekymringsmelding til barnevernet, som da i sin tur uansett sender sak til fylkesnemnda om omsorgsovertakelse. Og da har jo barnevernet virkelig beviser legge p bordet: Hun har jo blitt observert i lang tid, og mdrehjemmets konklusjon er at hun ikke er god nok mor. 

Hun har enda ikke helt bestemt seg for hva hun skal gjre. Men det er en umulig situasjon: Gjr hun det ene, taper hun, gjr hun det andre, taper hun da ogs. 

Og hvordan er det vre p et slikt sted nr mdrene vet at det er en form for eksamensoppgave? Det er jo helt fryktelig, det har jeg opplevd mange ganger. De fler seg overvket og sett i kortene hele, hele tiden. 

Jeg regner med at mange opplever mdrehjemmene som positive, at de fler de fr hjelp og blir flinkere mdre. 

Men jeg har til dag dato aldri opplevd noen som har opplevd det som annet enn veldig, veldig vanskelig. 

drepe en debatt med hitling

Jeg kom til tenke p en ting. Eller, jeg har vel tenkt p det en stund, men det har srlig blitt aktualisert av det som har hendt meg i det siste, som jeg skrev om i mitt forrige blogginnlegg. 

Jeg oppfattes som et nettroll av barnevern og fylkesnemnd. For nr de klager meg inn for advokatforeningen for det jeg har skrevet p facebook, er det nettopp fordi de mener jeg gjr noe som er over grensen til det akseptable. 

Og da begynte jeg tenke: Nr jeg kan oppfattes slik av disse aktrene, hvor mange flere er det ikke som ogs dras over samme kam. 

Jeg har postet mange innlegg og kommentarer p facebooksiden "Barnevernet vil vi ha fullstendig fjernet". Men jeg har aldri nevnt navn, hverken p klienter, barnevernansatte, kommuneadvokater, fylkesnemndsledere, sakkyndige eller dommere. Ikke en eneste gang har jeg gjort det. Og jeg har aldri truet eller hetset noen. Jeg ble vel ivrig en stund med poste nye innlegg, men alle mine innlegg har vrt saklige og innenfor enhver standard for anstendighet. 

Kanskje denne gruppen "Barnevernet vil vi ha fullstendig fjernet" har tiltrukket seg noen som gr over streken. Ofte i desperasjon. Men stort sett er det snakk om innlegg fra fortvilte foreldre, som leter etter mening i tilvrelsen etter at bunnen i livet deres har forsvunnet, de har mistet sine barn. Ja, jeg vet at det finnes ekstreme innlegg og meninger p alle sider som har med barnevern gjre. Men er det slik at jeg selv blir ekstrem fordi jeg poster p disse gruppene? Jeg mener absolutt nei. Det er viktig delta der fordi det er der s mange av foreldrene er. Det er der kjernen av motstanden mot barnevernet er. Og den kjernen er viktig. Og det at jeg skriver p disse gruppene er ikke det samme som at jeg gr god for alt som skrives der. Det er der mine motstandere tar feil. Og det er ett av vpnene de bruker. Og jeg hater ikke barnevernet. Min misjon er kun saklig systemkritikk for f endringer til det bedre. For barnevernet m endres!

Tanken min med engasjere meg var sttte, gi faglige rd, men ogs kritisere det jeg mener er kritiserbart. Og det er jammen meg mye. 

Jeg har en fundamentalt annen tankegang enn det rdende synet om barnevern her i landet. Man kan si jeg tilhrer en annen skole, et annet paradigme. Jeg mener det biologiske prinsipp skal vre styrende for hvordan vi behandler foreldre og barn i dette landet. Og dette mitt syn er ikke fullstendig meningslst, selv om det kan virke slik i Norge. I de aller fleste land i verden er det biologiske prinsipp styrende. Familien er brebjelken i de aller fleste land. 

I Norge har dette prinsippet gradvis blitt svakere i faglitteratur, rettspraksis, barnevernets praksis. Jeg mener, og det mener jeg med tyngde, at det ikke er jeg som str utenfor det fornuftige og riktige. Jeg mener at vi i dag er i ferd med sjalte ut familien som brende element for mennesker. I dag har vi en hy grad av enslige, vi har opplste familier, skilsmisser. Den mest skremmende delen av denne utviklingen at vi snart kan designe vre barn, bestille dem. Alt er i ferd med bli fragmentert og relativt.

I denne tenkninger er det naturlig at man ogs tenker at det ikke er s farlig hvem som tar vare p barna, bare de gis en eller annen form for omsorg. Og p grunn av denne tenkningen er det ogs lett tenke at terskelen for ta barn fra foreldre skal bli lavere og lavere. For det spiller jo ingen rolle hvem som gir omsorg. 

S. Dette var helt kort noen skisser av hva jeg mener omkring barnevern. 

Jeg kan ikke p noen mte se at dette er en uetisk tankegang. Jeg kan heller ikke p noen mte se at jeg hetser noen eller driver med nett-trolling fordi jeg mener dette, og ogs gir uttrykk for det bde p internett, i aviser og i retten. 

Og jeg kan heller ikke vre med p at det at jeg poster innlegg p "Barnevernet vil vi ha fullstendig fjernet" gjr meg til en uetisk advokat. Jeg mener, p disse sidene er grasroten. De som str midt oppe i krisene. Og der vil jeg vre!

Jeg har den bestemte mening at de som kritiserer meg gjr det mot bedre vitende, eller ogs for ramme med. Sette meg p plass. 

En slik form for sensur er jeg ikke med p. Og jeg vil fortsette ytre mine meninger ogs i fremtiden. 

Grove angrep fra alle kanter

Dette er ikke et innlegg om Jrgen Stueland. Det er ikke et innlegg hvor jeg forsker f sympati for meg som privatperson. Det er et innlegg om debattklimaet, og et innlegg om de alvorlige hindringer alle vi som engasjerer oss, privat og profesjonelt mter nr vi engasjerer oss. Og det er et innlegg som jeg hper blir tatt for det det er, som kan bidra til en endringer. Til deg gode.

En advokat har mange feil. Han er et menneske. Jeg har mange feil. Jeg gjr noen ganger drlig arbeid. Jeg flger ikke opp i tilstrekkelig grad. Jeg svarer ikke klienter, glemmer og roter. Og jeg er av og til dyktig i retten, noen ganger er jeg middels, og noen ganger gjr jeg en god jobb. Jeg er, som alle mennesker full av feil og mangler. 

Jeg har drevet med barnevernrett en hel stund. Jeg har opplevd en voldsom endring i min holdning til disse sakene og til alt som skjer rundt sakene. For noen r siden gjorde jeg jobben min, og det var det. Jeg engasjerte meg ikke s veldig personlig i sakene jeg hadde, jeg tok ikke et krystallklart standpunkt for eller i mot om foreldrene skulle miste omsorgen for barna sine. Jeg hadde mange andre sakstyper en barnevernssaker, og min hverdag besto stort sett i gjre jobben min.

Men noe skjedde med meg p et tidspunkt. Jeg begynte tenke over hva det var jeg drev p med. Hva det var som skjedde i sakene jeg hadde. Fr jeg begynte arbeide med barnevern var jeg som folk flest, jeg tenkte det var fantastisk at vi hadde barnevernet, og jeg tenkte aldri over om noe kunne vre galt med barnevernet. Jeg trodde ogs at det kun var i ekstremtilfellene at barn ble tatt fra foreldrene, at det skjedde nr rus var inne i bildet, eller ved alvorlig psykisk sykdom, eller ved psykisk eller fysisk mishandling, eller ved incest. 

Det jeg begynte reflektere over var at ytterst f av mine saker dreide seg om rus, alvorlig psykiatri, mishandling eller incest. Mine saker handlet om foreldre som stort sett var oppegende p de fleste vis, som gjorde en akseptabel jobb i hverdagen, ga barna mat, kledde dem etter rstidene, srget for at barna la seg til sove, og som var til stede i barnas hverdag som en trygghet. 

Og jeg begynte reflektere over hva som egentlig skjedde i de fleste sakene. Det kommer inn en bekymringsmelding fra skole, barnehage, helsestasjon, privatpersoner. Foreldrene blir innkalt til samtale. Det legges et lp for underskelsen av saken. Og s skjedde det noe forunderlig. Saken undergs en "psykiatrisk" vurdering. Det vil si at barnevernspedagogene begynner  stille diagnoser p foreldre og barn. De observerer foreldrene sammen med barna. S gis det "karakterer". De filmer foreldrene sammen med barna, og det gis karakterer. Diagnoser. De observerer barna, skriver at de er for tilbaketrukne, skriver at de er for ukritiske. Og s videre. 

Det stilles diagnoser og det gis karakterer.

Selv om barnevernspedagogene kun har en trerig utdannelse. Selv om de kun har lest psykiatri sporadisk og flyktig under studiet. 

Og jeg selv observerte jo ogs foreldre og barn. Jeg snakket med fullstendig oppegende foreldre og barn som skte sine foreldre og var helt avhengig av dem. 

Mye kan skrives om sjokket jeg etterhvert satt igjen med - at alt for mange saker var bygget p leirgrunn. Og mye kan skrives om fylkesnemndene og domstolene som etter min mening er fanget i den samme lettvintheten. 

Og mye kan skrives om hvordan det biologiske prinsipp  -at barn har best av vokse opp hos sine foreldre, og at det skilles fra sine biologiske foreldre kan fre til og frer til traumatiserte barn, som ender med ta livet sitt, ruse seg fra tidlig alder, ende opp som unge ufre. 

N. Dette har jeg skrevet om fr, se i arkivet. Og jeg kommer ogs til skrive mye mer om det meste innen barnevernet. 

Men dette handler ikke frst og fremst om det. 

Dette innlegget handler om hvor ubarmhjertig rft det er  engasjere seg politisk i barnevern. Da lyset gikk opp for meg, at barnevernet etter min mening er fullstendig ute og kjre, s jeg tilfeldigvis en side p facebook som handlet om motstand mot barnevernet. Jeg oppdaget at det var flere sider som handlet om det samme. Jeg s ogs en annonse i Oppland arbeiderblad, hvor det skulle vre mte i en gruppe som heter "Familie i barnevern". Og jeg tenkte at dette er noe jeg burde delta i. Jeg burde gi til kjenne en motstand mot barnevernet. S jeg meldte meg inn i facebookgruppen, og jeg dro p dette mtet. I tillegg begynte jeg skrive kronikker som uttrykte motstand mot hvordan vi i Norge driver vrt barnevern. 

Jeg tenkte at jeg kunne bist disse foreldrene, gi dem rd, skrive ting som var nyttige for dem, ytre min motstand sammen med disse fortvilte foreldrene. 

Jeg fikk ogs kontakt med gode barnevernmotstandere, som professor Marianne Sknland. 

Og jeg var ytterst naiv. Jeg hadde hrt om at noen foreldre som truet ansatte i barnevernet, og gikk langt over streken i sin kamp. Men jeg s ikke noe slikt p disse sidene. Jeg s, eller jeg trodde jeg s gode diskusjoner og konstruktivitet i motstanden. 

For det er ikke ulovlig i ord kjempe mot barnevernet. Det er ikke ulovlig skrive forholdsvis heftige innlegg mot barnevernet. 

Men jeg var alts naiv. Og jeg ble nok ogs litt vel ivrig. 

Og jeg ble hvirvlet inn i ondskap og mennesker som nsket skade meg og andre. Det hele viste seg vre et ormebol. 

Frst var jeg i en sak i fylkesnemnda. Alt startet tilsynelatende vanlig. Men s skal vi hre partsforklaring fra barnevernet. Hun tar frem et ark og sier at det m stilles sprsml ved om advokat Stueland kan fre saken for nemnda da han skriver p facebook at han sttter at foreldre flykter til utlandet. Bang. Og jeg ble fullstendig satt ut. Det jeg hadde skrevet kunne p ingen mte tolkes i den retningen barnevernet hadde gjort. Saken fr et fullstendig meningslst fokus p meg. 

S fr jeg et brev fra advokatforeningen, hvor det gr frem at jeg blant annet er klaget inn for ha skrevet ting p facebook som gjr meg uskikket som advokat. Bang. Under ingen omstendighet gr jeg med p at man er uskikket som advokat fordi man skriver kritiske innlegg, krasse innlegg, som retter skytset mot barnevernet. En advokat m kunne engasjere seg politisk, ogs i saker som gr p tvers av det "det etablerte" tenker er riktig. Dersom en advokat ikke kan gjre det, har vi med politisk sensur gjre, som tilhrer Russland, Nord Korea og Iran. Ikke Norge. 

S fr jeg et nytt brev fra advokatforeningen. Denne gangen er jeg klaget inn av barnevernet i en kommune. Klagen gr p at jeg var for engasjert i en sak, og hindret barnevernet i gjre sitt arbeid. En femring mtte vente p politihuset i mange timer fordi han skulle "avhres". Jeg gjorde bare jobben min, var til stede og talte barnets og foreldrenes sak. Jeg er rimelig sikker p at denne klagen ble skrevet fordi jeg etterhvert har irritert barnevernet grnne. 

Deretter begynner ting skje mer i det skjulte. Jeg blir kontaktet av en kollega som sier han har ti advokater i ryggen, og at disse skal klage meg inn for advokatforeningen. Advokaten fremfrer grove beskyldninger mot meg. Innholdet i beskyldningene er s grove at jeg ikke nsker skrive dem her. 

Men jeg blir fullstendig satt ut. Min konklusjon er at denne advokaten s p meg som en konkurrent og faktisk er s grenselst kynisk at han nsket skade meg p en ytterst nedrig og grov mte. 

Og det skrives enda flere grove ting om meg p facebook. Jeg hadde ingen mulighet til forsvare meg, og fikk etterhvert store problemer med fungere skikkelig, bde p jobben og privat. 

Blant beskyldningene er selvsagt ogs at jeg bare engasjerer meg politisk i barnevernssaker fordi jeg p en kynisk mte vil tiltrekke meg klienter.  Let litt i bloggarkivet mitt, s finner du at jeg har skrevet om min motivasjon. 

Det er angrep fra alle kanter. 

Og hvilke slutninger kan man trekke av det hele? Vel. Jeg er en markant stemme som har evne til fremfre et budskap bde skriftlig og muntlig. Jeg kan vre en ressurs i motstanden mot barnevernet, og jeg mener barnevernet er ute og kjre. Vi trenger en endring. Og denne endringer fr man bare dersom de som er motstandere str sammen og ikke slenger dritt og elendighet mot hverandre.

Det er nok kjempe mot barnevernet og systemet. Det holder, liksom. For som dere ser blir jeg ogs angrepet personlig fra den siden.

Som jeg skrev innledningsvis er ikke dette et innlegg som handler om meg personlig. Det er et innlegg i debatten. Det er et innlegg som gjelder alle som forsker jobbe for en endring i barnevernet. Det er et generelt problem, som jeg har merket meg ogs nr det gjelder andre. 

Men jeg hper innlegget kan vre et positivt bidrag for et bedre klima jobbe med barnevernsprsml i. 

 

Hans

Jeg vil skrive om de med Downs syndrom. Eller Lillebo, som de ble kalt i Sveio, der jeg vokste opp, etter navnet p institusjonen de bodde p i Haugesund. Vi brukte dem som skjellsord. Er du helt lillebo, eller, sa vi. De slagferdige svarte: Nei, jeg er helt storebo.

De er ren vare, kologisk indrefilet, mens vi er First Price-plser, med tilsetningsstoffer tytende ut av rene. 

Det er s mye med oss, vet dere. S masse tenke p, s mye fle, s alt for mange innfall som skal porsjoneres nye ut for verden. Synes hun jeg har lagt p meg?Ser jeg dum ut, n?Det der skulle jeg aldri ha sagt Og s mistror vi hverandre, misunner hverandre, saksker hverandre, dreper hverandre. For vi er s inderlig mye. Det er s mye tenke p.

Hans vil ikke st opp nr han er trett og det er for tidlig om morgenen. Kvelden fr var han klar p at nr Tangeruddampen pusses opp, da m alle bidra. Og da m det sts opp. Men  nr han er trett, skal han sove. Han er ren. Nr han ligger til sengs i sjsyke ute p bljan bl en tid etterp, orker han ikke st opp. Men s ber han om Cola. En venn kommer med Cola til ham. Da spretter han opp av sengen, klar til hva det skal vre. Colaen er mirakelmedisin. Og Hans gripes av en inderlig kjrlighet til alle rundt seg. Jeg er glad i deg skytes ut av ham, i hytt og pine, som en lpsk mitraljse. 

Han er ren. Han elsker. Ler. Srger. Og grter. Hva skal man med alt det andre?

En bekjent av min kone har en datter med Downs. En av guttene i klassen hennes spurte henne hvorfor hun er s rar. Fordi jeg kommer fra en annen planet, svarte hun. 

Og kanskje er det slik. At de kommer fra en annen planet. Kanskje de er sendt ut med et oppdrag, ned til oss stakkarer, her vi baler med all denne intelligensen vr. Slik barn kommer fra en annen planet, men s blir  prosessert og tilsatt E(go)-stoffer og tenke seg om fr man snakker-m.u.k. og fete fordommer i vokse opp-plsekverna. S de glemmer hva de skulle fortelle oss.

Hans glemmer ikke. Uten vite det brer han daglig budskapet frem til de sure tyttebrhjertene vre. Ikke glem elske, roper han. Ikke glem srge, hvisker han. Ikke glem grte, grter han. 

Men det er s mye vi skal huske. Det vesentlige blir liggende igjen i Hans sitt store, vakre hvalrosshjerte. 

For han er et skjellsord. Og en abort.

Dette er en kronikk du skal huske.

Er menn drlige omsorgspersoner?

I de fleste av mine saker har jeg med kvinner gjre. Det er kvinner som klienter, kvinner som motpartens advokat, kvinner som dommere, kvinner som sakkyndige, kvinner som barnevern-representanter. 

Og det er flott, det. Jeg mener kvinner har mye og dyp kompetanse p barnevern- og barnefordeling. Det er vel feil si det n, i feminismens kjernealder, men jeg mener kvinner absolutt har innebygget kompetanse hva gjelder hndtering av barn som vi menn ikke har. Kvinner er de som brer barnet i ni mneder, kvinner er essensielt viktig rett etter barnet blir fdt og langt inn i de frste rene av barnets liv. Det er faktisk skadelig for et nyfdt barn ikke ha mye og tett hudkontakt med sin biologiske mor.

Det er ikke uten grunn at det nesten utelukkende er menn som utgjr kriminalstatistikken, og det er s godt som utelukkende menn som starter og gjennomfrer kriger. Men har testosteron, et hormon som evolusjonen har skaffet oss, slik at vi skal kunne beskytte vr familie, om ndvendig med vold og aggresjon. Men denne aggresjonen er ikke noe som gavner oss srlig i ordnede samfunn hvor de aller fleste konflikter lses ved fredelige midler, og hvor ndvendigheten av vold er nrmest ikke-eksisterende. 

Slik sett er testosteronet p mange mter en hemsko for oss menn. Vi er ofte lettere aggressive og kommer lette i konflikt. 

Men dette er samtidig veldig generelt. Og det er ingen forskning som viser at menn ikke er like gode omsorgspersoner som det kvinner er. Ofte er vi bedre. 

De som vokser opp uten fedre har i USA fire ganger strre sjanse til havne i fattigdom enn barn som har levd med begge sine foreldre.
Kilde: U.S. Department of Health and Human Services, National Center for Health Statistics, Survey on Child Health, Washington, DC, 1993.

Gutter som er vokst opp i farlse familier viser gjennomgende negative utviklingstrekk over et vidt spekter av kjennetegn. Mye forskning peker i denne retningen.
Kilde: Elizabeth Herzog og Cecilia E. Sudia: Boys in Fatherless families. US Dept of Health and Welfare, Office of Child Development, Childrens Office, Washington 1970. Biografi s. 99-120.

De som vokser opp uten fedre viser seg gjennomgende mer srbare for helsemessige senskader av forskjellig slag. 
Kilde: Ronald J. Angel, Jacqueline L. Angel: Painful inheritage: health and the new generation of fatherless families. Life course studies. University of Wisconsin Press, Madison, Wis. 1993

De som vokser opp uten fedre, viser statistisk sett strre atferdsproblemer senere i livet. Kilde: Denise B. Kandel, Emily Rosenbaum and Kevin Chen, "Impact of Maternal Drug Use and Life Experiences on Preadolescent Children Born to Teenage Mothers," Journal of Marriage and the Family 56 (1994).

Og s videre. 

P tross av at all forskning viser at fedre er essensielle i barns liv, har jeg anekdotisk erfaring med at barnevernet ytterst sjelden ser til far som plasseringssted nr mor mister omsorgen. Jeg har hatt mange saker hvor ikke en gang fars navn blir nevnt som et alternativ. Dette til tross for at det i lovverket gir klage fringer for at biologisk familie skal velges som plasseringssted. 

Og statistikken er ogs nedslende sett fra fars side nr det gjelder barnefordelingssaker. I et intervju i aftenposten 17.06.12 sier sier advokat ivind stberg at bare nr det er manifeste mangler ved mors omsorgsevne, har far en sjanse til vinne frem i en barnefordelingssak. Hvis begge foreldre fremstr med normale forutsetninger, vinner nesten alltid mor.

I 2011 hadde  83 prosent av barna som har n forelder, adresse hos mor.

Aftenposten spr advokat stberg det er snn at mor nesten alltid er den som vinner kampen om barna. - Rett og slett fordi far gir seg. Han vet at han knapt har noe alternativ. Velger han g til kamp for barna, m han gjennom en rettsprosess som tar r, som koster mye og som er en voldsom belastning p alle parter - ogs barna. Risikoen for at han gr tapende ut av den fordi han er mann, er overveldende stor, sier ysleb.

Likestillingen har kommet langt i Norge. Veldig langt. Men p barnevernomrdet og ved skilsmisser er likestillingen kommet ekstremt og nedslende kort. 

Det er p tide at vi menn virkelig tar kampen opp mot denne skjevheten. For den kampen gavner bde barna, fedrene og mdrene. 

Barn fortjener mye kontakt med begge foreldrene. 

 

Mangel p kritikk av barnevernet er livsfarlig

Hvordan forandres samfunnet? Hvordan fr man fremskritt?

Jeg er ikke interessert i retorikk for retorikkens egen skyld. Jeg er interessert i endring. Endring oppns bare via kritikk. Vrt samfunn, det industrialiserte samfunnet, har gjennom rtier blitt eltet og endret og formet gjennom kritikk. Innen vitenskapen blir ny kunnskap ervervet gjennom kritikk av gammel kunnskap. Slik ogs innen demokratiet. Politikk handler om kritikk av det bestende. Brytninger mellom ulike politiske ststeder formet velferdsstaten. Og velferdsstaten blir aldri ferdig. Gjennom kritikk utvikler den seg konstant.

Slik er det ogs med samfunnsvitenskapene. Mitt fag, juss, endrer seg hele tiden, gjennom nye lover, nye hyesterettsdommer, ny forskning. Vi skal ikke lenger tilbake enn til 1972 for finne lovendringen som avkriminaliserte homofili. Uten kritikk og mennesker som sto p barrikadene ville homofili fremdeles vrt straffbart.

Og slik er det ogs innen den delen av samfunnsvitenskapen som baler med barnevern. Det er ikke mange rtiene siden at problematiske barn ble sendt til Basty for formes. Legger man vr tids menneskeretter over det som skjedde p Basty finner man at disse barna ble utsatt for utstrakte brudd p fundamentale menneskeretter. De ble banket opp, utsatt for psykisk og fysisk mishandling, utsatt for seksuelle krenkelser og seksuelle overgrep. Alt i trd med datidens syn p barneoppdragelse og kriminalitet. Gr vi litt lenger tilbake i tid finner vi renhetslover og regelrette utrenskninger av unskede individer. I Norge.

Barnevernet synes mene at vi er fremme innen barnevernet. Dette er et ytterst problematisk ststed.

I min porteflje har jeg 90 prosent barnevernssaker. Jeg lever i en konstant og vedvarende verden av fortvilelse, angst og flelse av utilstrekkelighet. Barnevernet fler at de gjr noe meningsfullt, da deres oppdrag er beskytte barna. For min egen del utfordres jeg hele tiden av tanker om meningslshet. Jeg kobles stort sett p sakene nr de allerede har gtt s langt at det blir snakk om omsorgsovertakelse. Jeg har hatt klienter som bde har forskt og ogs har lyktes med ta sitt eget liv.

Jeg mener ut fra foreldres perspektiv. Man kan ikke forlange noe annet av meg. I en konkret sak er den konkrete problemstilling om vilkrene for omsorgsovertakelse er oppfylte. Min oppgave er f fram alt som taler for at vilkrene for omsorgsovertakelse ikke er oppfylte.

Nr jeg da har jobbet med dette problemkomplekset gjennom mange r, dannes det kritiske sprsml inne i mitt hode: Er terskelen for frata omsorgen for lav? Hva skjer med barn som rykkes ut fra sitt biologiske hjem og blir plassert i fosterhjem? Hvor viktig er det for barn vokse opp hos biologiske foreldre, p tross av at foreldrene ikke er perfekte?

P disse sprsmlene svarer jeg annerledes enn barnevernet, mange psykologer, fylkesnemnder og domstoler. Og jeg mener det er ytterst viktig at kritikk mot det bestende ogs her slipper til. Uten kritikk, ingen dynamikk og bevegelse.

Kritikk er alts ytterst viktig. Kritikk fra fortvilte foreldre, fra samfunnsvitere, fra jurister, fra advokater, fra vanlige mennesker.

Men jeg opplever i en stadig kende grad at de ytterst f tilfellene der noen gr for langt og henger ut og truer enkeltansatte i barnevernet blses opp slik at det saklig kritisere barnevernet blir likestilt med det usaklige.

Og da har vi i realiteten et sensursamfunn. Og et sensursamfunn er livsfarlig.

Dersom ikke barnevernet kan kritiseres fr barnevernet gjre hva de vil. Dersom man ikke kan kritisere fylkesnemndene og domstolene, da kan de gjre hva de vil. Dersom man ikke kan kritisere lover og forarbeider, da kan vi f de lover og forarbeider makten vil. Uten motforestillinger.

Selv om jeg selv har blitt meldt til advokatforeningen fordi jeg som kritiker av systemet visstnok setter andre advokater i et drlig lys, kan jeg ikke gjre noe annet enn fortsette min kritikk

Uten kritikk fr vi et livsfarlig samfunn. 

Hva skal man si til barnevernet?

Hva man skal si til barnevernet er avhengig av hvilken situasjon man er i og hvor langt saken har kommet, og ikke minst hvor langt saken realistisk kan komme. Dersom man er en familie hvor alt fungerer, barna har det bra og det ikke er noen fare, men det har kommet en bekymringsmelding som penbart ikke er noe bry seg om, vil det ofte ikke vre noe fare forbundet med fortelle det meste. 

Men dersom situasjonen er slik at barnevernet allerede ved starten av underskelsen gir uttrykk for at det kan bli snakk om en omsorgsovertakelse, skal man vre meget forsiktig med hva man sier. 

Jeg har hatt klienter som fikk barna tatt p akuttvedtak fordi barna fortalte at de ble sltt hjemme. Jeg har hatt flere slike saker. Deres advokat rdet dem til samarbeide med barnevernet. Og det virker jo tilforlatelig og riktig. 

Problemet ble at foreldrene snakket om hver rubbel og bit av deres privatliv. De snakket om ekteskapsproblemer, krangling og hyrstethet. De snakket om disiplinering av barna med sinne og p grensen til vold. 

Barnevernet hadde allerede fra bekymringsmeldingen bestemt seg for at barna var troverdige nr de pstod at de ble sltt hjemme. Og nr foreldrene s plapret om problemer hjemme, plasserte barnevernet dette slik at det stttet opp om det barna sa. 

Problemet er jo ofte eller i hvert fall noen ganger at barna ikke snakker sant. Og ofte er barna velfungerende p alle mter, de er flinke p skolen, har venner, helsesster skryter uhemmet, legen har aldri mistenkt noe. Og underskelse av barna hos lege viser ingen tegn til vold. 

Den videre saken i fylkesnemnd og domstol dreier seg ofte om troverdighet. Nr bevisbildet er slik at barna ikke brer noe preg av vold, hverken fysisk eller psykisk, blir det at foreldrene plaprer om problemer ofte det som velter lasset i retning av en omsorgsovertakelse. 

I de aller fleste tilfellene er alts mitt rd til foreldre vre meget, meget forsiktig med betro seg til barnevernet om problemer. Barnevernet er ikke p foreldrene sin side. De leter etter tegn p omsorgssvikt. Og da br i aller hyeste grad ikke foreldrene gi dem gratispoeng. 

JEG ROPER ET VARSKO!!!

Jeg vil tilbake til dette med konomisk binding mellom barnevernet og private firma. Som jeg skrev i gr har jeg sjekket opp konomien hos disse selskapene. Det er alts slik at tidligere barnevernansatte lager seg egne firma for leie seg inn til barnevernet. Og hvorfor gjr de det? Er det for at det blir flinkere i jobben sin dersom de har private firma? Er det for at jobben blir lettere? Er det for at de blir flinkere til g inn tidlig og unng omsorgsovertakelser? Hva er grunnen til at disse firmaene popper opp.

Det er jo ingen, s langt jeg kan se, som har problematisert dette tidligere. Ingen. Det har skjedd en stille revolusjon, hvor barnevernansatte fr doblet lnnen sin fordi de leier seg inn til barnevernet.

Ingen har ppekt dette fr jeg gjr det n, s langt jeg kan seg. Ingen har reagert, ingen har problematisert det, ingen har funnet det underlig, ingen har funnet det problematisk.

Som jeg ogs skrev i gr er det en vag konomisk binding mellom sakkyndige og barnevernet. Men disse selskapene som leier seg inn som "barnevernkonsulenter", de er direkte involvert i saker. De jobber med saker som om de var vanlig ansatt.

Jeg undrer meg ogs over at ingen i barnevernet har problematisert dette. Jeg mener, du jobber i kommunen, i barnevernet, og s kommer det en inn som har eget firma som tjener langt mer enn deg. Er det ingen i barnevernet som reagerer p dette? Er det ingen som spr hvorfor skal hun ha dobbelt s mye lnn som meg, nr hun gjr akkurat samme jobben. Akkurat samme jobben.

Jeg har en vag anelse om at de innleide produserer flere omsorgsovertakelser enn de fast ansatte. Dette baserer jeg p anektotiske bevis fra min egen praksis. I en kommune har den innleide langt, langt flere saker hvor det frer til omsorgsovertakelse enn de som er fast ansatt i kommunen.

Det er alts pengene som styrer. I saker som gjelder liv og dd for foreldre og barn, er det pengene som styrer. De sakkyndige ? der dreier det seg om penger. Og n, alts er det penger som styrer barnevernets hndtering av saker.

De innleide er alts avhengig av produsere resultater. Og de resultatene fr de. Fordi de er avhengige av tjene penger p det de gjr. En omsorgsovertakelse gir status i miljet, kan jeg tenke meg. En underskelsessak hvor man er  aggressiv overfor foreldrene, viser hvem som er sjefen, gir status i miljet.

Noen m rope varsko her. Disse private firmaene m bort. Vi m f vanlige barnevernansatte som ikke har noen interesse i sakene, ingen konomiske interesser.

Jeg roper et varsko og skal forflge det videre

Hvordan blir 2017

Jeg mener, hvordan blir 2017 innen barnevernretten? Hos Fylkesnemndene? Hos domstolene? Hos de tusenvis av barnevernsansatte? Og hos de hundrevis av sakkyndige?

Men ikke minst, blant de titusenvis av foreldre og barn som lever adskilt og som lengter etter hverandre. Som i 2016 opplevde det uvirkelige miste sitt barn. Miste sitt barn. Noen p fdestuen (det er det verste). De har gtt i ni mneder og visst at nr barnet kommer i smerte, en voldsom smerte, skal ikke barnet legges til brystet og ammes som normale barn. Nei, det skal tas bort, fjernes, bli ingenting. Tenk dere smerten i dette: bli tatt fra sitt barn p fdestuen.

Og det er s mye, vet dere. Det er s mye. Et urolig barn p skolen blir snakket med, og de kontakter barnevernet, og de konkluderer med at det er noe galt hjemme. Mens det i virkeligheten dreier seg om mobbing p skolen. Men de oppdager ikke mobbingen, for fokuset er hele tiden p foreldrene. Foreldrene bli hjelpelse tilskuere til at et barn blir tatt fra dem nr den eneste rsaken til barnets problemer er at det blir mobbet p skolen.

Jeg har sett det. Jeg har opplevd det. Barn som ikke passer inn i den store flokken av barn og ungdommer som mobber og gjr livet til det barn eller en ungdom skrives ut til foreldrene.

Og det er s mye meningslst, vet dere, det er s mye meningslst. Det blir sendt inn en bekymringsmelding fra noen som ikke kjenner til familien i det hele tatt. De har kanskje bare sett et barn g for tynt kledd. Og s tar barnevernet det hele p alvor. En tynn jakke kan faktisk ende i omsorgsovertakelse. Ja, jeg har sett det. Jeg har opplevd det. Den tynne jakken frer til at man innhenter opplysninger fra skole, barnehage, helsesster, lege. Og i alt man innhenter finner man noe. Man finner noe.

Og p grunn av en tynn jakke sender barnevernet et sak til fylkesnemnda. P grunn av en tynn jakke vil de ta omsorgen fra foreldrene og over i et fosterhjem. Og Fylkesnemnda er lojale mot barnevernet. Og p grunn av en tynn jakke mister foreldrene omsorgen for barnet. P grunn av en tynn jakke.

Hvordan blir barnevernretten i 2017? Dere, foreldre som har mistet barna deres, det er dere det st p.

Det har vrt mange og utrolig gode demonstrasjoner i 2016. Gode appeller. Gode taler. Gode demonstrasjoner.

Men vi m ha noe mer. Demonstrasjoner er flott, men det frer stort sett ikke til noen endringer.

Vi m ha endringer i 2017. Frre barn m bli kidnappet av barnevernet. Frre barn m bli rvet fra sine foreldre.

Jeg tror og hper at 2017 vi fre til endringer. Jeg tror og hper vi vil se frre omsorgsovertakelser i 2017

Jeg tror 2017 vil bli det ret vi alle har drmt om: Det biologiske prinsipp vil komme tilbake og bli en avgjrende del av sprsmlet om omsorgsovertakelser.

Jeg hper. Jeg ber. Og deg tror.

Jul, strlende jul

Jul er for dem som elsker. For elske m man ha noen elske. Jul er for dem som har noen bry seg om. Noen tenke p. Noen kaste seg i armene p. Noen hente juletre med, plassere det midt i stuen og la det skinne over blussende barnesinn og foreldre som nyter synet av de glitrende ynene til barna.

Jul er besk hos bestefar og bestemor, den helt spesielle lukten av bestemors pinnekjtt. Har man luktet nykokt pinnekjtt vil man aldri glemme det. Jul er vente. Men det er ingen ond og utrygg venting, det er venting p mat, p kaker, og ikke minst p gavene. Jeg husker jeg satt helt ytterst p stolen nr vi spiste middag. De voksne tok seg god tid.

Man skulle til og med vaske opp i de dager. Jeg og broren min ble ofte satt til det. vaske opp. Og det var en del av ventingen. For etter oppvasken ble julekakene satt p bordet. Og enda s mett jeg var spiste jeg risboller til det tt ut av rene p meg. S var det enda litt mer venting, fr til slutt det kom en tegneseriefigur og banket p. Han ble kalt nissen, og han hadde en stor sekk med seg. Og han spurte om det var noen snille barn her. Og jeg, som hadde gjemt meg bak mammas skjrt, hvisket et ja.

S ble sekkens tmt ut over gulvet. Og jeg kunne ikke tro det, men p mange av pakkene stod midt navn p. ?Til Jrgen fra nissene p Lauvneset?, stod det alltid p ett av dem. Og det var en overflod av leker i pakkene, selv om det egentlig kun var noen f. Det var nok for meg. En ny gravemaskin. Jeg kunne leke med den hele kvelden.

S sovnet jeg oftest p gulvet, og ble bret opp av pappa. Dagen etter snek jeg meg stille ned i stuen. Og da, nr det var morgen og helt stille i huset, det var da juletreet var som vakrest. Mystisk stod det der, men lysene tent, og luktet kvae. Lukten av kvae blandet med duften av restene etter pinnekjttet og kakene fra i gr. Og jeg holdt p besvime av lykke. Lekte med gravemaskinen og var s lykkelig at brystet nesten sprengte.

S har jeg blitt flyttet inn i det vi kaller voksenlivet. Julen er ikke s spennende som fr, men barnas glitrende yne er de samme, og jeg fr aldri nok av oppleve spenningen sammen med dem.

S har jeg en spesiell jobb. Jeg jobber som advokat med barnevernssaker. Nesten hver uke er jeg med p et skuespill i fylkesnemnder eller tingretter hvor det kaldt og likegyldig blir bestemt at barna skal tas vekk fra foreldrene. De skal flyttes til et annet sted, et annet hjem, en annen lykke, andre forventninger.

Og i hele desember har jeg tenkt p dette: Disse foreldrene. Kanskje for bare tt r siden var de ogs lykkelige og frydefulle tilskuere til barn som pnet pakker, spiste seg stappmette og lekte med alle gavene de hadde ftt. De spiste ribbe eller pinnekjtt. Barna var spente. Kakene ble spist. Og denne tegneseriefiguren kom og stilte det samme sprsmlet: ?Er det noen snille barn her?

Hva tenker disse foreldrene? Hva foregr inne i hodene deres. Hvor vondt kan man ha det? Hvor mye kan man savne? Kan man mle smerte? Nei, det kan man nok ikke. Men smerten til disse foreldrene som for frste gang skal ?feire? jul alene er s enorm at man ikke kan forestille seg det. Bare tenk tanken: Plutselig er jul ingenting lenger. Den er bare smerte, bare ond ryk som farer gjennom rommet. Man vil ikke vre med. Man vil ikke delta. Man vil bare bort fra alt som minner om dem, om barna. Men like forbannet er alt i hele verden pyntet til jul. Alle butikker, alle gater, alt stikker som nler inn i hjerter som egentlig ikke tler en eneste nl til.

Og s har du de enslige, de eldre, det er s mange vet dere. Det er s uendelig mange som sitter alene p julaften og hele romjulen og bare vil ha det bort. De vil egentlig bare rasere alt som minner om det som en gang var: Lykken. De vil egentlig bare rasere alt som minner om det som en gang var: Julen.

Ring en venn du vet er alene i julen. Inviter familien som har mistet barnet p en middag. Ikke vr s forbannet redd for trenge deg p. Mennesker kan d av ensomhet. Jo. Det er sant. Man kan d av ensomhet.

Mine mennesker, de jeg kjemper for hver eneste dag, kanskje de kunne trenge en telefon, kanskje de kunne trenge at du stikker innom, tilbringer litt av din dyrebare juletid p oppmuntre noen som egentlig ikke kan oppmuntres.

Jeg grter, n. Trene faller langsomt nedover kinnet mitt og lander stille, helt uten at man kan hre det p gulvet. Men de trene brer, inneholder min smerte over tenke p alle som ikke har flere trer igjen og grte. Og de trene er s uendelig tunge.

I Verdens gang str det: ? Over en halv million nordmenn har en eller annen gang feiret julaften alene, viser ny VG-underskelse. Mange opplever ensomheten som svrt lite hyggelig.?

Innleide leiesoldater

Etter min mening er nrmest det viktigste kriteriet for g inn og avgjre om foreldre er gode nok eller ikke, uavhengighet. Fullstendig objektivitet, og en tilnrming til stoffet som pen, fordomslst, kanskje til og med med et utgangspunkt hvor man ihvertfall i som en hypotese er positive til foreldre.

Og i forlengelsen av dette, kan man ikke ha verken personlige eller konomiske interesser nr man skal avgjre om en familie er god nok.

De aller fleste har ftt med seg at sakkyndige blir kritisert (det var en pogram p Nrk om dette) for vre bundet opp til en lojalitet til barnevernet nr de skulle underske forholdene. Pstanden var (og er ) at de sakkyndige vil ha oppdrag (selvsagt vil de det). De vil har mange oppdrag (selvsagt vil de det). Og disse oppdragene fr de penger for, opp mot hundre tusen per oppdrag. Det sprsmlet som har blitt stilt og fremdeles stilles er om det kan danne seg en binding mellom de sakkyndige og barnevernet, p den mten at man kan stille sprsml rundt om disse sakkyndige skriver flere konklusjoner hvor de anbefaler enn konklusjoner hvor de ikke anbefaler omsorgsovertakelse.

Jeg mener ha sett klare tegn p at sakkyndige har skrevet helt hinsidige rapporter, hvor konklusjonen ikke flger premissene. De skriver masse positivt og finner ikke s veldig alvorlige forhold, men allikevel konkluderer de med omsorgsovertakelse.

Og min klare mening er at grunnen til dette er en konomisk binding til barnevernet. For gir du barnevernet det de vil ha (tegn p omsorgssvikt), er det nettopp det de fr, tegn p omsorgssvikt.

Dette var jo til debatt for en stund siden, men det har ikke skjedd noen ting som helst. Det bare fortsetter som fr, hvor barnevernet og de sakkyndige nrmest lever i et ekteskap.

Men det var et annet forhold jeg ville gjre dere oppmerksom p i dag: Innleide barnevernsarbeidere, med egne firma. Vi har et slikt p Gjvik, som, det heter Trygg Start som har 18 ansatte.

Jeg har bort i en av disse ansatte. Det de gjr er arbeide som ordinre barnevernspedagoger (hun jeg har hatt med gjort er ikke endog barnevernspedagog, men sosionom).

Det her poppet opp slike firma de siste rene, uten at vi helt har skjnt hva som har skjedd. Mange lager sitt eget enkeltmannsforetak, og leier seg inn til barnevernet.

konomisk har dette veldig mye si for disse firmaene. De fakturerer timepris, og tjener etter hva jeg har skjnt, langt mer enn de ville gjort dersom de hadde jobbet ordinrt for kommunen.

Det er mange problemer med denne ordningen.

Men det strste problemet er som for de sakkyndige: Den konomiske bindingen til barnevernet, og hva det gjr med hvordan disse innleide jobber.

Jeg har inntrykk av, og ogs erfaring med er at disse innleide finner problemer og plager familier i en langt strre skala enn de som er ordinrt ansatte.

Det virker som om de tenker: Kan jeg skaffe en sakkyndig, f han med meg p laget, kan jeg f en omsorgsovertakelsessak? Da ser kommunen hvor dyktig jeg er, og da vil de fortsette gi meg oppdrag.

Og jeg m vre knallhard mot foreldrene, lete etter feil, for da vil jo kommunen se at jeg avdekker omsorgssvikt, og det er jo det kommunen vil ha. Og da fr jeg stadig flere oppdrag, jeg kan til og med presse opp prisen for oppdragene mine.

Hvis det jeg skriver her stemmer, er det noe nytt ufattelig skremmende som har kommet de siste rene. Ikke bare har vi sakkyndige som er kjpt og betalt, vi har til og med saksbehandlere som er kjpt og betalt.

Skremmende, uhyrlig skremmende, men jeg tror det dessverre er sant. 

Kunsten vre snill

Noen stusser sikkert over at en advokat pner en kronikk med skrive ?kunsten vre snill?. Men det fr s vre.

Jeg har en bok i bokhyllen min som er skrevet av Den svenske kreftlegen Stefan Einhorn, professor i medisin og leder av etikkrdet ved Karolinska Universitetssjukhuset, Stockholm, som heter ?Kunsten vre snill.? Han underviser studenter i etikk. Jeg har stadig gtt tilbake til denne boken, den er klok, velskrevet og ufattelig lrerik.

vre snill. Er det en kunst? En kunstner er jo oftest fdt med egenskaper i det han driver med. En forfatter er fdt med egenskapen skrive. En maler er fdt med egenskapen male. Men allikevel m kunstneren trene, ve for utvikle sitt naturlige talent. For eksempel m man normalt lese en uhorvelig mengde bker for utvikle evnen til skrive. Alle forfattere har lest en enorm mengde bker. Lesingen utvikler forfatterens egen evne til skrive, formulere seg.

Det vre snill er ogs en egenskap. Et talent. Noen mennesker sier vi er snille. De er gode mot andre mennesker, vil det beste for andre mennesker. De er snille. Vi sier noen mennesker er snille mens andre er likegyldige eller endog onde. Hitler, for eksempel. Han vil de fleste karakterisere som ond. Han ville det onde. Han ville drepe, han ville utrydde jdene, de psykisk utviklingshemmede, de som var motstandere mot hans regime.

Snillhet er alts en egenskap. Men sprsmlet er om det er mulig trene p vre snill. Gjre handlinger, tenke, slik at en blir snillere. Og er det noe hige etter.

Stefan Enhorn mener det. Han sier i et intervju i aftenposten: ?Min bestemte mening er at det store flertallet av folk nsker vre gode. Vi lengter etter godhet, sier Einhorn.? Det store flertallet av folk nsker vre gode. Snille.

Mon han har rett i det, nr vi ser hvordan det er fatt med verden. Det er vel ikke akkurat snillhet som er det frste ordet man kommer p nr man skal karakterisere verden i dag. Det florerer av ondskap, drap, lemlesting, tortur, bomberegn og maskinpistoler. Og s har vi egoismen, grdigheten, det trkke andre ned for komme hyere opp selv.

Vi kan ikke si at verden er snill. Det vil vre en lgn. Verden er snarere likegyldig og ond.

Noen mener at det vre snill er en drlig egenskap. Man kaller dem dumsnille. Slik i innvandringsdebatten. ta inn for mange flyktninger er vre dumsnill. Og det vre snill blir ofte ogs koblet med vre barnslig, naiv, umoden. En snill person blir ofte koblet til det vre svak og lite ambisis.

Men Einhorn taler alts mot dette.  Einhorn mener man m forandre dette synet p snillhet. Han mener det er p tide med et paradigmeskfite i synet p det snille mennesket.

Han mener vi vinner enormt mye p vre ubetinget og klart snill mot vre medmennesker og mot vre omgivelser.

Han mener snillhet er den enkeltfaktoren som gir oss mest fremgang i livet, at snillhet er en form for intelligens, som krever bde god vurderingsevne og dmmekraft.

Han sier det vre snill er leve med etiken og gjre etiske valg i omgang med andre. Han sier ekte snillhet er st opp for det som er riktig og ta til motmle nr noe er galt eller ondt. Han sier dette er utrolig viktig bde som enkeltmennesker og som samfunn. Einhorn mener det er p tide med et paradigmeskifte i synet p det snille mennesket. Vi har alt vinne p vre ubetinget snille mot vre medmennesker og mot omgivelsene. Snillhet er den enkeltfaktoren som gir oss mest fremgang i livet, og snillhet er en form for intelligens som krever bde god vurderingsevne og dmmekraft, sier Einhorn.

Ny innsikt i hjerneforskningen bekrefter Arnulf verlands ord i En hustavle : Det at du gleder en annen, det er den eneste glede.

Det er tanken som teller er et folkelig munnhell. Professor Einhorn argumenter mot dette. Det er ikke den gode tanken som teller, men den gode viljen og handlingen.

Folk avstr fra hjelpe hverandre. De hevder siden at de hadde tenkt gjre det gode, s var det ikke s farlig at det kom noe i veien. Men ekte snillhet dreier seg ikke om tenke gode tanker, men om utfre gode gjerninger, sier Einhorn til aftenposten.

Beveggrunnen for snillheten kan variere. Motivet kan godt vre selvisk.

? Jeg synes det er i orden s lenge omtanken for medmennesker er til stede og at gjerningen er god, sier Einhorn.

Einhorn mener alts at samfunnet tjener p snillhet. Han mener det ikke er tanken som teller, men hva du gjr. vre snill bringer verden videre i en bedre retning.

Man har jo etikkfag ved universitetene. Men kanskje man skulle ta Einhorns ord mer p alvor. Etikkfagene snakker ikke s mye om snillhet. Det snakkes om etiske valg, gjre det riktige i nringslivet, p lrervrelset, i barnevernet.

Mitt fag er jobbe mot barnevernet, at frre barn skal bli tatt under offentlig omsorg. Tenk om snillhet hadde vrt et eget fag ved for eksempel hyskolene som utdanner barnevernspedagoger. Snillhet. Ikke bare mot barna. Men mot de voksne. Barnevernet er bde trster, dommer og bddel.

Jeg er sikker p at endringspotensialet hos foreldre som ikke oppleves som gode nok hadde eksplodert dersom et sentralt fag innenfor barnevernutdanningen hadde vrt snillhet.

For, som Einhorn har rett, tror jeg, det er snillheten som bringer verden videre, og trengs ves p. Av oss alle. Ogs meg. 

Hvordan skal man legge opp kritikk av barnevernet

Det er det store sprsmlet jeg som advokat baler med om dagen. Skal man opprette det som blir oppfattet som hatgruppe oghenge ut navngitte personer?skal man oppske barnevernsansatte og hetse dem? Nr man treffer p dem, skal man da skrike til dem, fortelle dem i sterke ordelag hva man synes om dem?

Jeg har tenkt mye p dette sprsmlet i det siste.

Man m sprre seg hva mlet er. Middelet m tilpasses slik at det p en best mulig mte bidrar til oppn mlet.

Slik det er n latterliggjres vi, ignoreres vi, vi blir politianmeldt, meldt til advokatforeningen, hetses for det vi gjr.  Foreldres uttalelser blir lagt frem som bevis i fylkesnemnda og i retten. Og Barnevernet blir trodd. Det er sterkt negativt det som skjer, for vi oppnr ingenting annet enn bli latterliggjort og satt i gapestokk. Jeg har selv opplevd det.

Men man m alts sprre seg hva mlet er? Etter min mening m middelet tilpasses mlet. For min egen del har ikke mlet vrt hetse noen og aller minst vre usaklig.

Mitt ml med vre medlem av disse gruppene her ene og alene vrt gi sttte og rd, pluss at jeg har gitt eksempler p hvordan barnevernet kan g frem, hvor galt det kan g, hvor uforstandige de kan vre. Her er et eksempel: https://www.nrk.no/ho/5-aring-skal-ha-blitt-avhort-til-klokka-23-1.13227868

Min misjon har vrt blottlegge uforstand og uprofesjonalitet, og alts i tillegg gi foreldre sttte og rd. Jeg tenker: For en glimrende ide det vil vre at disse delagte foreldre har en advokat som er tilgjengelig for dem, som de kan sprre sprml til, ske rd hos. Juridiske rd og personlige rd.

Det var min misjon: vre en profesjonell stttespiller.

Vi m besinne oss. Mlet m vre opptre serist. Ikke hetse, ikke skrike, ikke opptre uprofesjonelt.

For mlet er endre og forandre og fjerne det barnevernet vi har i dag. Hvordan det drives. Hvor mange foreldre som absolutt ikke burde blitt fratatt barna side, det er det vi m vise.

Middelet m tilpasses middelet.

Til sist: Jeg har ikke tenkt gi meg. Uansett hvilken kritikk som kommer fra hvem som helst, skal jeg ikke gi meg. For mlet er for viktig til det. S m kanskje ogs jeg justere de midlene jeg bruker

Barnevernet - en mastodont med makt med intet ansvar

Mastodonten barnevernet.

P Bufdir sine sider str lese: ?Stadig fleire barn med omsorgstiltak?. Det str videre at ? Det var 5 139 rsverk i barnevernstenesta ved utgangen av 2014, ein auke p nesten 6 prosent fr 2013. Den dominerande gruppa av tilsette var barnevernspedagogar, dei utgjer 2 416 rsverk. 1 499 rsverk var utdanna sosionomar.?

Dette virker jo tillatelig. Men bak statistikken, hvis man leser statistikken skikkelig finner mang at i flge SSB ble det i 2003 sendt inn 15.303 bekymringsmeldinger til barnevernet. I 2014 ble det sendt inn 52.996 bekymringsmeldinger. P elleve r er et en prosentvis kning i antall bekymringsmeldinger p 246 prosent (!)

I 2009 jobbet det 3.415 arbeidstakere i barnevernet. I 2014 jobbet det 5.139 mennesker i barnevernet. P seks r er det en prosentvis kning p 50 prosent.Og er det fordi mine foreldre og deres generasjon, jeg er fdt i 1971, var perfekte foreldre?

Barnevernet har i kraft av sitt mandat og sine ansatte et enormt mandat i samfunnet i Norge i dag. Det har blitt en voldsom aktivitet i det offentlige p grunn av barnevernet. Barnehageansatte, lrere, helsesstre, leger, sosionomer, nav-ansatte, alle gr de p kurs for lete etter omsorgssvikt. Barnevernet har lrt dem opp til lete etter tegn til omsorgssvikt.

Og det jo flott, sier du. Nei, det er ikke det. For med makt flger ansvar. Ansvar uten makt er livsfarlig. Nr barnevernet kan troppe opp p skoler og ta barn ut av skolen, hvor barnet er i fullstendig i sjokk. Er det makt uten ansvar. Istedet kunne de tatt samtalen i trygge omgivelser, hvor en trygghetsperson er til stede.

Nr lrere blir oppfordret til lete etter omsorgssvikt, er det flott. Men ikke uten ansvar. Han har blitt lrt opp av barnevernet, og har store problemer med skille virkelighet fra usannhet. Allikevel inngir han en bekymringsmelding, som frer til enorme konsekvenser.

Det f en bekymringsmelding p seg er en enorm belastning. Men barnevernet bare turer frem, de har makt uten ansvar. De kan omtrent gjre som de vil.

Jeg vet ikke hvor mange som har hrt eller sett p NRK om denne femringen som ble hentet av to full uniformerte politimenn, og ble kjrt til politihuset for bli avhr. P tross av at Gjvik barnevern ligger fem minutt unna, mtte vi vente i to og en halv time. Og gutten ble bare trttere og trttere, samtidig som han var livredd. Til slutt, alts etter to og en halv time, fikk han slippe inne. Mor tryglet om de ikke kunne avhre han frst, slik at han kunne f legge seg p en sofa og forske sove. Men det var det ikke snakk. Bestemor fikk vre med som trygghetsperson, men hun ble jaget p dr etter ett kritisk sprsml.

Barnevernet har enorm makt. Men med makt flger ansvar, og det ansvaret tar ikke barnevernet alvorlig

 

Barnevernet og dens lgner

 

Jeg har vrt i et ekstremt vr i det siste. Men det er ingenting mot det mine klienter m st i. Jeg har derfor bestemt meg for fortsette kampen mot systemet. Ytringsfriheten min skal ikke knebles. Den skal nres og vokse. Det er det demokrati er for noe.

Men denne saken handler IKKE om meg. Jeg klarer meg. Jeg har god utdannelse og god konomi og en fantastisk familie.

Det handler ikke om meg.

Det handler om dere som blir tatt fra foreldrene uten grunn, uten et fnugg av bevis, urettmessig og skandalst.

Og arbeidet mot dette systemet har jeg tenkt arbeide mot, uansett om hvordan denne ?saken? mot meg gr.

Men jeg har noe skrive til dere om i dag:

Barnvernet lyver. De lyver nr de kommer inn i en familie med bekymringsmelding. Hensikten, sier de, er underske om barna har det bra. Om omsorgen de fr er godt nok. Men den egentlige hensikten er mye ondere. De kommer inn med en forutinntatt holdning om at foreldrene ikke er gode. Ingen ryk uten til, tenker. De tenker automatisk p foreldrene som drlige for eldre, for, som sagt, ingen ryk uten ild.

Barnevernet lyver. Nr deres uttalte mandat er beskytte barna, gjr de det motsatte. De henter barn p skole og barnehage. Barna aner ikke hvem de er og hva de gjr der. S fr de sprsml om foreldrene de ikke aner hvorfor de blir spurt om. ? er mamma snill mot deg. ? du kan fortelle alt til oss, vet du. Er pappa noen ganger slem mot deg. Kjefter pappa p deg. Slr han deg. Og s videre ogs videre.

Denne mten sprre barn p er fullstendig og gjennomfrt uetisk, ondt og ekstremt skadelig for barna.

For barna begynner lure: -mamma er jo snill, er hun ikke? ? pappa har da aldri sltt meg eller noe? S er det noen barn som lett lar seg pvirke. Kanskje de er sinte p pappa eller mamma. Og sammen med barnevernet lager de en historie om vold hjemme. Helt ute av det bl blir pappa en voldsmann etter at barnevernets lgner har besmittet barnet.

Jeg hadde en klient for noen r siden fantastiske, omsorgsfulle foreldre. Mor i familien var stemor til en datter. S glemte stedatteren leksene en dag. Og  da fant hun ut at hun skulle si at hun blir mishandlet og sltt hjemme. Selvflgelig flokker det det da om henne en kobbel av voksne som vil hjelpe denne stakkars datteren. Hun forteller lgn etter lgn. Men selvflgelig tror barnevernet p hennes lgner, enda det er klare bevis p at hun snakker lgn.

Flere r senere fr ssteren to stesstre. Nr disse har begynt p skolen begynner stessteren plante i ogs disse to at de blir sltt og mihandlet hjemme. Og et kobbel av velmenende voksne flokker seg om henne. Barnevernet er har ikke et fnugg av tvil. De tror p disse jentene, og de tror p storesster. Det blir akuttplassering og beredskapshjem.

Men s, i fylkesnemnda, bryter jenta sammen, og sier at alt er lgn, at hun har vrt misunnelig og at i hennes kultur er stemdre per definisjon onde. Hun sa alt frst til kontaktlrer, s til helsesster, s til barnevernet. Det var en armada av voksne som flokket seg om henne. Srlig barnevernet. De oppmuntret henne til fortelle de mest groteske historier, oppmuntret henne til fortelle mer, mer, hel tiden mer

S viser det seg at alt er lgn. Og hva sier det om barnevernet. Jeg har utallige historier om et barnevern som nrer lgner, skaper lgner, skaper monstre av foreldre som er helt normale. Hvis et barn fr et blmerke p armen og helsesster ser det et er rett til barnevernet. Og barnevernet spr og graver, og de skaper en lgnhistorie ute av intenging. For den lille jenta har bare sltt seg under lek.

Barnevernet blitt slik i dag at det vre foreldre nrmest er en kontinuerlig eksamensoppgave. Du kan aldri vite nr de dukker opp p din dr. Du kan aldri vite nr de kommer og sier at din datter forteller at hun har blitt sltt av pappa, og dette kommer fra de manipulative heksene i barnevernet.

Vi skal ha dette vekk. Vi skal ha et barnevern som tror p foreldrene, og vi vil ha et barnevern som ikke blindt tror p barna. Det er profesjonelle som m prate med dem, ikke jentunger som ikke har noen barn selv.

S, vr med meg kjemp videre mot lgnene

Min adventssalme

Kjre leser. Jeg har skrevet en adventssalme. Hper du liker den. Her er den.

Jeg ble kjent med en dame som vokste opp alene med en alkoholisert mor. Faren dro da hun var fem r. Orket ikke mer og lot barnet bli alene med mamma og hennes djevler, som sknselslst dro henne inn og ut av hennes evne til vre menneske.

Jeg snakket lenge med damen. Hun er velutdannet, distingvert og tilsynelatende helt tilstede i seg selv. Hun har to barn. En fullkommen pike p tre r, og en prins p ett og et halvt. Hun har en mann som er jurist, arbeider i justisdepartementet. Selv har hun nettopp disputert for doktorgraden i filosofi. De er en familie som andre familier.

Vi ble sittende og prate i et selskap. Og etter hvert ble det naturlig for henne pne seg litt for meg.

Hun fortalte meg at hun hele barndommen og ungdommen levde sammen med en mor som misbrukte alkohol. Alene. Det var bare de to. Hver kveld drakk mamma alkohol. Hver morgen mtte hun vekke henne, sttte henne til toalettet s hun fikk spy. Hun mtte skjule mammas alkoholisme, mtte passe p ha venner p besk bare i gode perioder, mtte ?stjele? penger til mat, som ellers hadde blitt brukt til alkohol, mtte ?late som om? alt var fint og riktig.

Og jeg tenkte at hun ville fortelle meg om hvor voldsomt hun hater sin mor, og hvordan hun var et lvetannbarn, som har dratt seg opp av asfalten og klart stable sammen et liv.

Men det viste seg at dette bare var parentesene i det hun fortalte meg. For hun fortalte meg om kjrlighet, frst og fremst. Frst og fremst om kjrlighet fortalte hun meg.

For henne er mamma kjrlighet.

Hun underskte i voksen alder sin mammas historie. Hun snakket med mammas sster. Mammas sster er to r yngre enn mamma. Og mammas sster ble reddet av mamma, fortalte mammas sster. Hun ofret seg selv for sin sster. Hun beskyttet henne. Mot deres fars misbruk.

Morfar hadde en umettelig trang til f stilt sitt seksuelle behov hos sm jenter, sm barn. Mamma lot derfor sin far utnytte henne hver kveld, mens sster l og lyttet til det grusomme som skjedde. Aldri lot mamma sster bli misbrukt. Aldri lot hun henne hre galskapen som skjedde nedenunder da foreldrene slo hverandre helselse, hun holdt henne for rene, beskyttet. Fortalte at alt vil bli bra, verden er god, selv om det ikke virker slik.

Mamma var delagt. Hun drakk og drakk og drakk. Hver dag. Men mamma var allikevel kjrlighet. Hun klarte ikke vre i verden, den virkelige verden. Men hun var allikevel mamma for sitt barn. Hun smilte alltid, smilte til sitt barn, hele, hele tiden. Hun kjeftet aldri, var aldri br, hun var bare god. Gjennom alkoholen var mor bare kjrlighet.  Hun s sitt barn, nsket n frem til sitt barn med et budskap: Du er elsket. Og mamma elsket, gjennom og p tvers av alkoholrusen bygget hun opp sitt barn.

Og det utrolige er at denne damen jeg traff bare elsker sin mor. Hennes mor drakk hver dag, hver eneste dag av hennes oppvekst. Allikevel er det eneste ordet hun vil klistre til sin mor ordet Kjrlighet. Hennes mor var bare god. Sa hun til meg.

Nr noen misbruker alkohol er det det vi ser.  Vi ser ikke menneskene, mamma, pappa, sster, bror. Vi ser det instrumentelle i omsorgssvikten.

Vi er s glade i det perfekte. Vi blir bedt om vre p vakt, se etter tegn p omsorgssvikt, etter misbruk. Vi vil ha det perfekte. Barnehageansatte blir fortalt at det er bedre med en bekymringsmelding for mye enn en bekymringsmelding for lite.

Det gr underlig bra med min venninne. Hun fullfrte doktorgraden p tross av at hun tilbrakte hele sin barndom med en alkoholisert mor.

Hun fortalte meg at hun ikke ville ha vrt det foruten. Sin barndom. Hun elsket sin barndom. Hun fortalte meg at for henne var mammas kjrlighet nok. Mer enn nok. Hun fortalte meg at hennes mor var det absolutte kjrlighetspunktet i hennes liv. Det hele hennes sinn dreide seg om. Hennes mor sa alltid til sin datter at hun kunne f til alt. At det var ingen grenser for hva hun kunne klare. Hun hvisket henne i svn med ordene: ?Du er verdens gjenglemte prinsesse. Du kan klare alt.?

Mamma drakk hver dag. Hver eneste dag. Men hun elsket ogs hver dag. Hver eneste dag. Og kjrligheten er sterkere enn mrket.

Dette er slutten av min salme: Det perfekte er bare perfekt. Det er ingen kjrlighet i det perfekte.

Det uperfekte inneholder en voldsom kjrlighet. Kjrligheten mellom foreldre og barn.  

Advokat Jrgen Stueland

Advokat Jrgen Stueland

45, Gjvik

Advokatfirmaet Stueland drives av advokat Jrgen Stueland. Vi holder til midt i Raufoss sentrum. Jeg har srlig kompetanse innenfor strafferett, trygderett, plan- og bygningsrett, familierett (barnefordeling og skifte etter ekteskapsbrudd) og barnevernrett. Men det er srlig innenfor barnevernrett bde kompetansen og interessen finnes. Etter ha arbeidet innenfor fagfeltet i nrmere 15 r er den himmelropende urettferdigheten innenfor barnevernet en sjokkerende erfaring. Jeg brenner for disse foreldrene og barna, som i alt for mange tilfeller skilles ad uten at det er grunnlag for det. Jeg ser daglig og omgs daglig foreldre som har ftt delagt sine liv av barnevernet. Jeg har arbeidet flere r sammen med advokat Brynjar Meling, og har ogs arbeidet i flere andre advokatfirma i Stavangeromrdet. Jeg har ogs arbeidet i Nav Forvaltning, med ufreytelser, og ved Fylkesmannen i Rogaland, med plan- og bygningsrett. Hvis du sliter, srlig med barnevernet, ikke nl med ta kontakt. Jeg tar saker i hele landet jorgen@advokatstueland.no Tlf 90228962

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits