Det mest skandalöse i barnevernet?

Når man jobber med barnevern, kan man ikke unngå å bli sjokkert. Kanskje det er et godt tegn, dette, at man lar seg sjokkere. Det kan väre et tegn på at man bevarer mennesket i seg. Å bli sjokkert viser kanskje at man fortsatt har et indre, moralskt kompass som sier hva som er riktig og ikke. Og når man möter slik uforstand og likegyldighet i forhold til menneskelig lidelse som man gjör når man jobber med barnevern, skal man reagere, både med avsky, sinne og fortvilelse. 

Noe jeg stadig gjör når jeg jobber med enkeltsak etter enkeltsak er å tenke over hva som skjer. Og jeg tenker ofte på hva som har sjokkert meg mest. Jeg rangerer det liksom i hodet, rangerer all galskap jeg har sett og hört. Alt barnevernsansatte har prestert å si til foreldre, alt de har prestert å gjöre både i forhold til foreldre og barn. Alt kommunens advokater har sagt i retten, hvor gjennomarrogante de kan väre, hvor lite respekt for foreldre de kan ha, hvor lite forståelse de viser, hvor lite medfölelse de möter foreldrene med, som sitter og skjelver fordi bunnen i livene deres er i ferd med å forsvinne under dem. Og jeg tenker på alt fylkesnemndledere har gjort i mine saker. Hvordan de avfeier foreldrenes argumenter, hvordan de får foreldre til å gråte fordi de er så aggressive, hvordan de avskjärer våre bevis, fordi de allerede för saken går har bestemt seg for utfallet, som ikke er i favör av foreldrene. 

Og jeg tenker på alle de håplöst begrunnede vedtakene jeg har mottatt, og som jeg med fortvilelse må medddele foreldrene. Og alle dommene. Hvor man som privat part har fölt at alt har gått vår vei, man föler at dette kan vi ikke tape. Men så kommer tapet allikevel, et håplöst begrunnet vedtak, eller en håplöst begrunnet dom. 

Ja, jeg har tenkt, og tenker stadig på hva som er mest sjokkerende innen barnevernet. 

Og et forhold som jeg rangerer meget höyt på denne listen er hvordan vi som samfunn forholder oss til besteforeldre og også oldeforeldre. De fleste av oss har hatt et närt forhold til besteforeldre. De har värt der som en vanvittig trygghet i livet. De har ikke barn selv lenger og bruker all sin tid og energi på å gi trygghet og omsorg til sine barnebarn, som de elsker over alt på jord. Besteforeldre kan rangeres nesten over foreldre i forhold til betydning for barn. For besteforeldre kan omsorg. De har prövet og feilet overfor sine egne barn, og har kommet ut klokere og roligerere og med mer omsorg å öse ut over barnebarna enn det de hadde som foreldre. 

Så en må kunne se det som selvsagt at barn skal ha kontakt med sine besteforeldre etter en omsorgsovertakelse. En må kunne se det som selvsagt at barnebarna skal ha en lovpålagt rett til å kunne ha utstrakt kontakt med sine besteforeldre. Nettopp fordi besteforeldre kan väre en ekstremt god kilde til omsorg barna kan öse av når de har blitt tatt fra sine foreldre. 

En åpenbar rett til samvär og en åpenbar rett til kontakt burde väre en selvsagthet, de lege ferenda, som vi sier i jussen. Det vil si «slik retten burde väre».

Men er det slik? Nei. De lege lata gir ingen rett for besteforeldre i det hele tatt i forhold til samvär og kontakt. De lege lata vil si «slik retten er». Besteforeldre er ikke part i en barnevernssak. Om de skal få samvär, eller om barna skal få samvär med sine besteforeldre, er aldri et tema i sakene. De kan faktisk ikke väre en del av saken. Fordi lovverket har ingen regler om samvär mellom besteforeldre og barn. 

Det er en hjemmel for at besteforeldre kan bli part i en sak, den finner vi i barnevernsloven paragraf 4-19, 3 ledd, hvor det står: «Andre som har ivaretatt den daglige omsorgen for barnet i foreldrenes sted forut for omsorgsovertakelsen, kan kreve at fylkesnemnda tar stilling til om de skal rett til samvær med barnet og hvilket omfang samværsretten skal ha.» Dette gjelder selvsagt veldig sjelden. I tillegg sier samme paragrafs 4 ledd at barnets slektninger kan bli part dersom foreldrene er döde, eller fylkesnemnda bestemmer at den ene eller begge foreldrene ikke skal ha rett til samvär med barnet eller at foreldrenes rett til samvär skal väre svärt begrenset. Men også dette er närmest en fiktiv bestemmelse, og den gir ikke besteforeldre og barn rett til samvär med hverandre som en mulighet innen regelverket. 

I fosterhjemsforskriftens paragraf fire står det: «Barnevernet skal alltid vurdere om noen i barnets familie eller näre nettverk kan velges som fosterhjem.» Men dette er et bestemmelse som, etter min erfaring, brukes i alt for liten grad. I tillegg kommer at dette ikke er en bestemmelse som fylkesnemnda eller domstolen rår over. Det er barnevernet som etter omsorgsovertakelse fritt velger fosterhjem, og besteforeldre velges ekstremt sjelden. Det er vel også knyttet opp mot en forakt for alder, at besteforeldrene blir ansett som for gamle til å väre fosterhjem. 

Så. Lovverket må endres. Lovverket slik det er i forhold til besteforeldre og barn er skandalös. Den er meningslös. Og den er en del av en rekke forhold innen barnevernretten som ödelegger barn, i stedet for å bygge dem opp. 

Og lovverket i Norge og praktiseringen av det på dette området er helt soleklart i strid med EMK art 8 om retten til familieliv. Besteforeldre og barn får avskåret sin rett til familieliv ved omsorgsovertakelser. 

Besteforeldre og barn SKAL få ha kontakt med hverandre. Så mye de önsker. 

Barnevernsofre: Kjemp for barna deres!

"Jeg spør deg "normale". Du som jobber som advokat, lege, sykepleier, bankfunksjonær, oljeingeniør. Jeg spør deg: Hva om du får et brev i posten. På konvolutten står det et kommunenavn. Du åpner brevet. Leser. Og leser igjen. Du kan ikke tro hva det står. Det står at det har kommet inn en bekymringsmelding, og at dere, du og din perfekte hustru, med bleket hår, solariumsbrun hud, primer, foundtation, concealer, lett pudder, blush, mascara. Og dere kan ikke tro hva dere leser. Dere er jo perfekte. Barna deres er perfekte. De gjør det bra på skolen, spiller fotball og danser ballett. 

Nei, dette må være en misforståelse, tenker dere. En gedigen misforståelse. 

Så møter dere opp på barnevernskontoret. Og det første dere sier er at dette må være en misforståelse. Dere sier at barnevernet må vel vite at dere er samfunnsstøtter og lever et perfekt liv.

Så leses bekymringsmeldingen opp for dere. Og sjokket blir enda større. Deres sønn, Markus, har vært hos helsesøster og sagt at far kommer inn til ham om kveldene og gjør unevnelige ting med ham. Unevnelige ting. Dere begge forstår hva det betyr. Det er incest. Seksuelt misbruk. 

Og dere får vite at Markus fremstår som troverdig. Hans historie er så detaljert at barnevernet og helsesøster tror på ham. Han kan ikke finne opp noe slikt.

Mor begynner å grine. Hun begynner å skrike. Far sitter fjetret og vet ikke hva han skal si. Han er anklaget av sin egen sønn, sin kjære Markus, om å komme inn til ham om kvelden og misbruke ham seksuelt. 

Dere får vite at Markus allerede er hentet på skolen og er akuttplassert i et beredskapshjem. Han er tatt bort fra dere. Dere får ikke snakke med ham. Barnevernet forteller at dere foreløpig ikke får treffe ham. Ikke få noe samvær med ham.

Og dagene går. Markus er borte. Og dagene går. Dere klaget akuttvedtaket inn for fylkesnemnda, men tapte. Dere anket videre til tingretten, men dere tapte. 

Dagene går. Barnevernet vil omsorgsplassere gutten. De vil ta ham fra dere. 

Og dere vet, både far og mor, at Markus ikke snakker sant. Far har aldri rørt gutten annet enn ved å gi ham klem og kos. Ikke noe seksuelt. 

I fylkesnemnda taper dere. Gutten blir plassert i fosterhjem. Dere taper anken i tingretten. Og dere får avslag på å anke videre til lagmannsretten. 

Dere får to samvær i året, med en varighet av to timer."  

Dette er en helt vanlig historie. Bortsett fra at dette gjelder mennesker fra overklassen. Jeg har lest en del litteratur om vitnepsykologi. Jeg har lest en del bøker om barn som finner opp ting. Lyver for å få oppmerksomhet. Men barnevernet tror alltid på barna. Det samme gjør sakkyndige, fylkesnemnda og domstolene. Selv om det er fantasi, blir man dømt, ødelagt. 

Men det jeg egentlig ville si i dette innlegget er følgende: Barnevernet, sakkyndige, fylkesnemnder, domstolene mener at foreldre som på en brutal måte blir fratatt barna skal tie stille. De skal ikke skrive på facebook hvor forferdelig livet deres er. De skal ikke dra i gang aksjoner for å protestere mot uretten de opplever. De skal tie stille og godta det de har opplevd. Fordi kampen mot barna skader dem. Men JEG mener foreldre som på urett vis blir fratatt barna skal skrike. De skal rope. De skal protestere. De skal gjøre alt som står i deres makt til å fortelle om uretten de blir utsatt for. Menneskerettsbruddene. Å få treffe deres elskede barn noen få ganger i året. 

Foreldre som mister barna skal kjempe og kjempe for å få tilbake det kjæreste de eier. 

Det er naturlig og det er riktig. 

Den skitne forestillingen om foreldre som ikke tenker på barnets beste

I alle kriker og kroker av barnevernindustrien males og males det på dette med "Barnets beste". I første paragraf av barnevernloven står det følgende: "Formålet med denne loven er - å sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, og får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid, og -å bidra til at barn og unge får trygge oppvekstvilkår."

Og i samme lovs paragraf 4-1 står det følgende: "Ved anvendelse av bestemmelsene i dette kapitlet skal det legges avgjørende vekt på å finne tiltak som er til beste for barnet." (Min utheving). Dette med at det bærende prinsipp skal være barnets beste finner man også i barneloven paragraf 30 første ledd: "Foreldreansvaret skal utøvast ut frå barnet sine interesser og behov."

Advokat Knut Lindboe tolker begrepet "Barnets beste" i hans bok "Barnevernrett": Beslutninger om det enkelte barns beste vil ofte bygge på erfaringskunnskap om barn. Slik erfaringskunnskap blir tilført fylkesnemnda eller retten fra andre fag enn den juridiske, som psykologi og psykiatri. Sakkyndiges vurderinger og råd blir vanligvis tillagt stor og avgjørende vekt i barnevernssaker. Men den som skal anvende loven, kan ikke ubetinget følge sakkyndiges råd ut fra anvendelse av deres fag."

I artikkel tre i UN conventior on the right of the child, står det: "Best interests or best interests of the child is a child rights principle, which derives from Article 3 of the UN Convention on the Rights of the Child, which says that ?in all actions concerning children, whether undertaken by public or private social welfare institutions, courts of law, administrative authorities or legislative bodies, the best interests of the child shall be a primary consideration?. Assessing the best interests of a child means to evaluate and balance ?all the elements necessary to make a decision in a specific situation for a specific individual child or group of children?.

Så. Da har vi bakgrunnsteppet: I alle saker som har med barn å gjøre skal "Barnets beste" være det bærende prinsipp. 

Det verste jeg hører og leser er når barnevernpedagoger, sosionomer, psykologer, psykiatere, fylkesnemndsledere, sakkyndig- og legmedlemmer i fylkesnemnda, tingrettsdommere, både lekdommere og fagdommere, lagmannsrettsdommere og medlemmer, Høyesterettdsommere, mennesker som skriver om barnevern, mennesker som skriver bøker om barnevernet - det verste jeg hører av dem er at foreldrene har egeninteresser som står i strid med "Barnets beste."

Alle disse facebooksidene hvor fortvilte foreldre forsøker å få støtte og skrive om sine saker, alle disse brevene som skrives til myndighetene, alle disse mailene fra fortvilte foreldre, HVA ER DE UTTRYKK FOR?

Jo, visst har foreldre egeninteresse i å få tilbake sitt barn. Å ikke miste sitt barn. Det ligger i biologien til alle som kan kalle seg foreldre. 

Men det er ikke nødvendigvis noen motstrid mellom foreldrenes interesser og barnas interesser. Foreldrene vet i de aller fleste tilfeller best hva barna trenger. De er nærmest manisk opptatt av at barna skal få det bra. Og de mener med en enorm styrke at barna deres får det best hjemme hos sine foreldre. 

Det ligger i biologien. Vi er skapt til å ta vare på vårt eget avkom. Helt fra mors liv er barnet fullstendig avhengig av mamma. Det får næring gjennom navlestrengen, de pulserer i takt med mammas hjerte.

Og når barnet kommer ut er det helt prisgitt mors omsorg. Amming. Barnet er fullstendig og gjennomført avhengig av mors bryst. Melken som kommer ut av mors bryst inneholder alle de næringsstoffer barnet trenger. Å ligge på mors bryst. Kjenne mors pulserende brystkasse. For at barnet skal bli velfungerende er det helt avhengig av alt det mor har å gi av kjærlighet, nærhet, melk og trøst. Og barnet lukter sin mor, lukten av mor gir det trøst, ro og trygghet.

Men i dag hentes barnet ofte på fødestuen. Barnet rives ut av mors armer, til fremmede, som ikke lukter mamma, som gir morsmelkerstatning i stedet for morsmelk. Fremmede som gjør barnet urolig og ute av seg fordi mammas lukt er borte.

Også senere i barndommen er både biologisk mamma og pappa essensielle. Ingen, ingen kan gi den omsorgen som biologiske foreldre kan gi. Det ligger i instinktene. Man behandler sine egne barn helt annerledes enn fremmede. Uansett hvor gode og kjærlige fosterforeldre er, vil de aldri komme i nærheten av den omsorgen de biologiske foreldre kan gi.

Og det viser også statistikken. Det går ikke bra med barn som røves vekk fra sine foreldre. Alt for mange av dem havner i statistikk for psykiske problemer, utagering, rus, kriminalitet, selvmord.

Så, du som påstår at foreldre bare tenker på seg selv og ikke det beste for barnet, dere tar grundig feil. Jeg har møtt så mange foreldre som ikke tenker på annet enn hvordan det går med barnet som lever i fosterhjem. De er ikke opptatt av sitt eget tap. Eller det er de også. Men først og fremst er de opptatt av hvordan det går med barnet.

Foreldre som frarøves sine barn tenker først og fremst på barna. På deres beste. Og ikke på seg selv.

 

De sakkyndiges føleri

I går skrev jeg om hvordan mennesker som møter barnevernet (ofte for første gang) føler når de går gjennom de ulike fasene av en undersøkelsessak, prosessen frem mott fylkesnemnda og endelig i tingretten. (Lagmannsretten er det meget vanskelig å få gjennom en anke. I følge tvisteloven § 3-6 (3) Kan en anke kun komme gjennom dersom saken har betyning utenfor den foreliggende sak, eller det er grunn til å behandle saen på ny fordi det har kommet nye oplysninger, eller dersom det er vesentlige svakheter ved tingrettens avgjørelse, eller dommen (altså tingrettsdommen) går ut på tvang som ikke er vedtatt av fylkesnemnda. Heller ikke dersom ett av disse vilkårene er oppfylte, nekter lagmannsretten å behandle den der.) Det hele er altså nærmest umulig

Vel, det var en digresjon. Det jeg ville ta opp i dette innlegget er sakkyndige i barnevernssaker. Det er tre (eller fire) måter en sakkyndig kan bli ansatt og foreta en sakkyndigutredning. Det er dersom barnevernet selv engasjerer en sakkyndig og betaler for ham. Det er når fylkesnemnda oppnevner en sakkyndig. Det er når tingretten oppnevner en sakkyndig. Det er når lagmannsretten oppnevner en sakkyndig. Og til slutt, men meget sjeldent, er det når foreldrene engasjerer en sakkyndig av sin egen lomme. Noe som koster 50.000-100.000, av og til mer.

Vi ser altså at foreldrene er helt prisgitt en sakkyndig som er engasjert av "fienden". For i barnevernssaker er barnevernet, fylkesnemndene, tingrettene,lagmannsretten (og en sjelden gang) Høyesterett de som sitter med definisjonsmakten. De lager ofte mandat til den sakkyndige uten at foreldrene får lov til å være med.

Jeg har opplevd igjen og igjen hvordan den sakkyndige vrir og vrenger på det foreldre sier. Og de "ser" ting som ikke er der.

For å få flere oppdrag er den sakkyndige nødt for å være på tilbudssiden i forhold til barnevernet. Jeg har hørt historier, også snakket med en som mistet oppdrag fordi han skrev i avisen kritikk mot barnevernet.

Barnevernet og domstolene vil ha den sakkyndige til å få løst saken. Og den beste måten å få løst saken på er at den sakkyndige finner masse feil og mangler hos foreldrene.

Jeg har skrevet det før, men jeg skrivet det igjen, for det er helt essensielt: Psykiatri/psykologi er ingen eksakt vitenskap. De kan knapt kalles for vitenskap. Psykiatrien er på barnestadiet. Det er som med astronomi, man har knapt sett den nærmeste stjernen, men langt utenfor finner ting man ikke aner eksisterer.

Det jeg oplever igjen og igjen er at den sakkyndige føler seg frem til resultatet, og så pakker de dette føleriet inn i psykologiske termer. Manglende foreldreferdigheter, mangle emosjonell omsorg, manglende speiling, osv. Alt dette er føleri. For de treffer foreldre og barn bare noen få ganger. Snakker med foreldrene en eller to ganger, observerer barna og barna sammen med familien. Alt de da observerer angir følelser i den sakkyndige. Og dette de føler slakter foreldre. Gir dem intet håp om at de er gode foreldre.

Jeg skjønner ikke, jeg kan ikke skjønne, hvordan dette systemet kan fortsette å fungere, når man må være klar over hvor håpløst dette med sakkyndige er.

Det forferdelige er også at når en sakkyndig har avgitt sin rapport, er løpet stort sett kjørt, og dommerne følger lojalt den sakkyndige sin konklusjon. Jeg har ALDRI opplevd at nemndleder eller dommer har gått i mot den sakkyndige, stilt han kritiske spørsmål. Aldri.

Og det er et alvorlig menneskerettsbrudd. Det skal ikke være en eller annen gjøk av en psykiater eller psykolog som skal bestemme om mor og far skal miste barna sine

Sakkyndige har ødelagt mer familier enn du aner.

Og vi må ha slutt på det!!

Hjelpeløsheten i møte med barnevernet

Plutselig får du en telefon fra barnevernet. De informerer deg om at det er kommet en bekymringsmelding, og de vil ha deg inn til kontoret deres for å gå gjennom bekymringsmeldingen. Første sjokket. Du klarer knapt å holde telefonen. Du kjenner du begynner å puste fortere, ukontrollert. Du kjenner på en angst du ikke visste eksisterte, var mulig. Og du er rådvill: Hva er dette? Hva er en bekymringsmelding? Hvorfor har noen sendt en bekymringsmelding om meg, om oss, om barna mine. De fungerer da utmerket, er glade og fornøyde, blir kledd skikkelig til alle årstider, får god niste på skolen og i barnehagen, de hentes til normale tider. Hva er dette? Hvem kan det være? Og hvorfor?

Du møter opp hos barnevernet til avtalt tid. Du har ikke sovet mer enn noen timer denne natten. Har grublet og tenkt og ligget i angst.

Barnevernet tar deg vennlig i mot. Alt for vennlig, tenker du. Det er noe påtatt over dem. Du ville heller hatt dem fiendtlige, for da var det samsvar mellom budskapet de skal gi deg og måten de oppfører seg på.

Du skjelver og vet ikke hvor du skal gjøre av deg. Dere setter dere inn på et kontor. Så leser barnevernspedagogen opp bekymringsmeldingen. Det er en anonym bekymringsmelding. Noen skriver at de har sett barna dine ute i dårlige klær. Og de skriver at barna ser så triste ut når de er ute. Og så har de sett at du har dratt den ene sønnen din etter jakka når du kommer ut å henter ham. 

Og du vet med en gang hvem det er som har sendt bekymringsmeldingen. Det er hun sure naboen i tre hus nedenfor dere. Hun har flere ganger kjeftet på barna som leker på lekeplassen i nabolaget. Hun irriterer seg over bråk fra barna. Hun har flere ganger kjeftet deg huden full fordi hun mener barna går på selvstyr. Men så skriver hun også at hun har sett at du har slått barna dine. Flere ganger.  

Og du er litt lettet. For denne gamle, sure, grinete damen kan selvsagt ikke barnevernet ta alvorlig. Det er jo bare tull det hun skriver. Det er ikke i samsvar med virkeligheten i det hele tatt. 

Og du sier dette til barnevernet. At du vet hvem hun er. Og at man ikke kan ta på alvor ett ord av det hun skriver. 

Men barnevernet svarer at de ser meget alvorlig på denne bekymringsmeldingen. Når det er snakk om vold er de nødt til å ta det på ytterste alvor. Og du blir mer og mer engstelig, redd og angstfull. 

Så sier barnevernet at de har bestemt seg for å starte en undersøkelsessak, og at den vil ta tre måneder, eventuelt seks måneder dersom de trenger mer tid.

Javel. Og hva innebærer det, spør du. Hva inneholder en undersøkelsessak. Jo, de skal snakke med barna. De ber om din tillatelse til å innhente opplysninger fra skole, barnehage, lege, helsestasjon. Så sier de at dersom du ikke vil gi tillatelse, kan de allikevel innhente disse opplysningene. Så skal de snakke med barna. De skal observere deg sammen med barna. 

Og du tenker: For et voldsomt inngrep i mitt og barnas liv. I tre måneder, eventuelt seks måneder, skal jeg gå og være redd og vente på at undersøkelsen skal bli ferdig. 

Du gir tillatelse. Smilet er fortsatt til stede hos barnevernspedagogene. Som om de vil det godt, tenker du. Men disse vil meg ikke godt. De vil endevende livet mitt, og barnas liv. 

Undersøkelsessaken går sin gang. Du er sikker på å bli "frikjent". Du har jo ingenting å skjule. Du har aldri gjort barna dine noe vondt. 

Så skal de observere deg sammen med barna og snakke med barna i hjemmet. Du rydder og vasker etter alle kunstens regler. Ønsker dem velkomment med et smil du må tvinge frem. Det er også en seanse hvor du skal bli filmet når du "leker" med barna. Du sitter helt stiv. Vet ikke hvordan du skal oppføre deg. Vet ikke hva du skal gjøre. Du har panikk. Barna forsøker å få kontakt med deg, men du klarer rett og slett ikke å være nær. Slik du pleier å være nær barna dine, i alle andre settinger enn den du er plassert i akkurat nå. 

Etter et par måneder blir du igjen innkalt til samtale hos barnevernet. De er like smilende og falske som de alltid er i møte med deg. De sier de har fått opplysninger om at du misbrukte medikamenter for en tid tilbake. Og at de ser med bekymring på det. Men dette er flere år siden, og du har verken rørt medikamenter eller alkohol eller noe annet rusmiddel siden da. Så sier de at de ser en manglende speiling og manglende kontakt mellom deg og barna. Slik tolker de videoen. De ser usikre barn som virker redd deg, og de ser deg som mor, at du mangler innlevelse i barna dine sine behov. De sier de ser skadede barn, og at dette er noe du har påført dem. Og så sier de at de mistenker at du ruser deg. På tross av at du leverer rene rusprøver hos fastlegen din annenhver uke. Ja, sier de. Men de tror du trikser med prøvene. 

Så sier de at de ser så alvorlig på dette, at barna trenger stabilitet for at de ikke skal bli skjevutviklet, og at du ikke kan gi dem dette. 

Og de konkluderer med at de vil sende krav om omsorgsovertakelse til Fylkesnemnda. 

Og livet ditt er i ferd med å forsvinne. Livet blir borte. De vil at du skal miste barna dine. De vil at de skal flyttes ut av din favn og inn i noen annens.

Dagen kommer for sak i Fylkesnemnda. Og du har ikke sovet skikkelig siden det hele startet med denne bekymringsmeldingen. Du er fullstendig og hjelpeløst ferdig. Du orker ikke dra i Fylkesnemnda. Men du må. 

Og i Fylkesnemnda snakker og snakker barnevernet. Og barnevernets advokat. Du skjønner lite av hva som skjer. Det er så mange fremmede ord, det blir sagt så mye løgn om deg, ting som ikke stemmer. Når du selv skal forklare deg forsvinner ordene, du klarer knapt å snakke. Du er hjelpeløs og fremmed i denne verdenen av psykologiske uttrykk og juridiske termer. 

Noen uker etterpå kommer vedtaket. Du tapte. Du tapte. Du tapte. Marerittet vil aldri ta slutt. 

Du anker til tingretten. Men det er det samme som skjer der. Fremmede mennesker som snakker om deg som om de kjenner deg. Kjenner dine innerste tanker. Kjenner barna og hvor avhengig de egentlig er av deg. 

Så kommer dommen. Du tapte også i tingretten. Så er det en realitet. Det er en sannhet. Du mister barna dine, og får møte dem fire ganger i året a en time. Fire ganger i året!

Du må levere barna på barnevernets kontor. Noe du gjør. Og det som møter deg da er de samme blide barnevernspedagogene. Selv nå smiler de! Barna skriker og klamrer seg til deg, så barnevernspedagogene må rive dem fysisk fra deg. 

Så kommer du hjem. Til ingenting. Til din egen angst og hjelpeløshet. Og du vet ikke hvordan du skal leve videre. Alt er ferdig og slutt. Ferdig og slutt

Foreldrene og barnas paragraf (barnevernloven § 4-16) ignoreres i strid med menneskerettene

Det er en forunderlig paragraf i barnevernloven som gjemmes bort i det ytterste mørket av barnevernet, fylkesnemnder, tingretter, lagmannsretter og Høyesterett. Hvilken paragraf snakker jeg om? Jo, jeg skal sitere den for deg. Det er barnevernloven § 4-16, hvor det står så klart og tydelig og fantastisk: "Barneverntjenesten har etter omsorgsovertakelsen et løpende og helhetlig ansvar for oppfølgingen av barnet, herunder et ansvar for å følge utviklingen til barnet og foreldrene."

Ja. Slik står det. Men det er vel den paragrafen i hele Norges lover som ignoreres mest. For barnevernet følger overhodet ikke opp foreldre etter omsorgsovertakelse. Knut Lindboe skriver i boken barnevernrett følgende om paragrafen: "barneverntjenesten (...) har et generelt ansvar for til enhver tid å vurdere om vilkårene for omsorgsovertakelse fortsatt er til stede. Dette er i samsvar med det grunnleggende prinsipp om at barn i størst mulig grad bør få vokse opp hos sine foreldre hvis dette er mulig.".

Jeg har jobbet med barnevern i 15 år. Og jeg har aldri, jeg skriver ALDRI opplevd at barneverntjenesten har fulgt opp foreldrene. De overlates til sitt eget mørke av savn og fortvilelse. Og jeg har aldri, jeg skriver ALDRI opplevd at barnevernet tar initiativ til at foreldrene skal få tilbake omsorgen for barna. 

EMD er også klinkende klare. En omsorgsovertakelse skal være midlertidig. Det har de uttalt i sak etter sak hva angår barnevern. 

Jeg har begynt å utfordre barnevernet rundt omkring i landet. Noen måneder etter omsorgsovertakelsen sender jeg ofte et brev hvor overskriften er: "Barnevernloven § 4-16 - hva gjør dere med den?" Så minner jeg dem på bestemmelsen, at de er pliktige til å følge opp foreldrene. Og at de er pliktige til å finne ut om foreldrenes omsorg nå er god nok. Og dersom de finner at den er god nok, så skal de av eget initiativ starte sak om tilbakeføring. 

Jeg får jo ikke så mange svar, vet dere. Selvsagt gjør jeg ikke det.

Men jeg gjør også følgende: Jeg ber barnevernet om å følge opp foreldrene. Jeg inviterer dem hjem til foreldrene. Plager dem. Minner dem på hvor meningsløs deres praksis er. 

Et annet forhold som står i motstrid med barnevernloven § 4-16 er den praksis som har blitt standard om at man vedtar såkalt "oppvekstplassering". Det vil si en plassering som skal vare frem til barnet er voksent. Det er utrolig mange saker jeg har hatt hvor fylkesnemnda og domstolene kommer til at barnet skal være plassert i fosterhjem frem til det er 18 år. 

Dette strider selvsagt mot § 4-16. Men det strider også mot EMD sin praksis som sier at enhver plassering skal være midlertidig. 

I tillegg strider en annen praksis mot § 4-16, som en forlengelse av "oppvekstplassering", nemlig svært begrensede samvær. Et prejudikat fra Høyesterett sier at ved oppvektsplassering skal samvær begrenses til et sted mellom to ganger i året og seks ganger i året. 

Når samværene begrenses så fundamentalt vil tilbakeføring bare bli en illusjon. Og i de tilfellene, som faktisk gjelder de fleste sakene jeg har, vil i hvert fall ikke barnevernet følge med på foreldrenes utvikling. For når foreldre og barn ikke får være sammen etter omsorgsovertakelse, vil de miste kontakten med hverandre. De vil fjerne seg mer og mer fra hverandre følelsesmessig. De blir fremmede for hverandre. Og da har myndighetene lykkes i å gjøre det umulig å få til en tilbakeføring. 

Punktum er satt i de sakene: Foreldrene vil aldri få tilbake sine barn, på tross av at § 4-16 gir klare føringer på at så snart foreldrene er "gode nok" skal barna tilbakeføres. 

Og det er et himmelropende brudd på menneskerettene.

 

Seier hos advokatforeningen!

Heldigvis finnes det fornuftige folk i verden. Folk som har integritet og som gjennomskuer bullshit! Heldigvis har jeg kolleger som klarer å se og forstå hva som er riktig og hva som er galt. 

Jeg har skrevet før at jeg ble innklaget til advokatforeningen av en kommune her i landet. Av selveste rådmannen faktisk. At de våger å gjøre noe slikt er meg en gåte. De driter seg loddrett ut og levnes ingen ære. 

For denne saken var ytterst viktig. For mine klienter. De hadde i lang tid opplevd seg trakassert av barnevernet. De så seg nødt til å nærmest gå i dekning, fordi barnevernet var så ekstremt etter dem. 

En ettermiddag var de i møte hos meg. Vi diskuterte saken og hva vi skulle gjøre med barnevernets konstante press mot dem. De var veldig slitne. Var rådville. Både foreldrene og de to barna. En på 16 år og en liten, skjønn gutt på fem. 

En time ut i møtet banker det på kontordøren min. Jeg åpner og utenfor står det tre politifolk. De er barske og morske slik vanlig er blant disse menneskene, og de forteller at de skal ta med seg familien på politistasjonen. Det er barnevernet som har bestilt overgrepet. Gutten på fem år gjør store øyne. Den tøffeste av politimennene oppfører seg skremmende og morskt, og jeg ser at gutten blir redd. Han forsøker å hente støtte fra sine foreldre, men foreldrene har også fått sjokk og vet ikke hva de skal gjøre. 

De får lov til å kjøre i sin bil til politistasjonen med politieskorte. Jeg er advokat, jeg er deres advokat, så jeg avgjør raskt og selvfølgelig at jeg skal bli med til politistasjonen. 

Når vi ankommer politistasjonen blir vi bedt om å sitte på venterommet. Jeg får vite at barnevernet har fått det for seg at de skal intervjue den lille femåringen om hvordan han har det hjemme. Klokken er blitt åtte når vi ankommer politistasjonen. Den lille gutten er trett, han pleier å legg seg på denne tiden av døgnet. 

Vi venter. Klokken blir ni. Det lille barnet har problemer med å holde seg våken. Klokken blir ti. Den lille gutten holder på å sovne. Klokken blir elleve. Den stakkars gutten forsøker å sove på mammas fang. Men han har ikke sjans. Hva må han tenke? Hva må han tro? Det han opplever er at politiet er på jakt etter og har fanget hans foreldre. Jeg ser redselen i øynene hans. Det eneste jeg har lyst til er å ta ham med meg hjem, gi ham noe å spise, gi ham kakao med krem. Før jeg synger ham i søvn. 

Men han må være der. På dette kalde, sterile venterommet har han nå blitt tvunget til å være i tre timer. Det nærmer seg midnatt. Og gutten blir mer og mer trøtt, men også mer og mer skremt. 

Så, endelig, klokken halv tolv om natten, kommer det en barnevernspedagog ut og ber gutten om å komme inn på et kontor. Jeg kjenner ikke gutten. Men jeg vet at han er livredd. Så jeg forteller ham at jeg jobber for ham og foreldrene hans, at han ikke trenger å være redd meg, og at jeg kan være med inn på kontoret mens de snakker med ham. 

Jeg går sammen med ham mot barnevernspedagogen. Men da forteller hun meg at jeg ikke kan være med inn. Jeg freser mot henne at jeg er familiens advokat, og jeg har rett til å være til stede i avhøret. Men jeg blir nektet. Jeg får ikke være med inn. Politifolkene stenger veien for meg. 

Jeg blir engstelig og ute av meg. Selv om jeg er advokat er jeg også et menneske. Jeg synes så inderlig synd på denne lille gutten som skal sitte å prate med noen vilt fremmede, tre og en halv time etter at han egentlig skulle ha lagt seg i sengen hjemme og sovet. Det oser redsel av gutten. 

Når han kommer ut fra "avhørsrommet" ser jeg en gutt som har gitt opp. Han orker ikke mer. Han er fullstendig ferdig av redsel og tretthet. 

Det er en skandale. En stor og omfattende skandale. 

Og noen uker etterpå får jeg altså et brev i posten hvor det står at JEG er klagd inn for advokatforeningen. Fordi jeg ville presse meg til å være støtteperson for den lille gutten. 

Skandalen er fullkommen. Men heldigvis fikk jeg i dag avgjørelsen fra advokatforeningen, hvor jeg blir frikjent på alle punkter. Så er det litt fornuft i verden, tross alt. 

Men barnevernet levner jeg ingen ære. Det er ingen grenser for hva de kan finne på. Det er ingen grenser for ignoransen hos dem. Det er ingen grenser for hvor lite de evner å sette seg inn i et lite barns sinn. Hvor redd dette barnet var. Hvor trett han var. 

Og jeg har for lenge siden bestemt meg for at dette systemet, barnevernet, skal jeg kjempe i mot til jeg stuper. 

Det kan jeg love!

Mødrehjem - skal skal ikke?

Jevnlig har jeg klienter som enten har vært på mødrehjem, er på mødrehjem eller får "pålegg" fra barnevernet om å dra på mødrehjem. Nå har de fleste mødrehjem skiftet navn til familiehjem. 

Hva er dette for noe? Hva er mødrehjem. Vel, jeg slo det opp på Wikipedia, hvor det står at de første mødrehjemmene ble etablert på slutten av 1800-tallet i Norge. Tidligere var disse institusjonene et slags tilfluktssted for enslige mødre. På den tiden var det forbundet med stor skam å være enslig mor, ugift. 

Som regel er opphold ved mødrehjem initiert av barnevernet. Enten da frivillig, og også ofte som et forsøk før man eventuelt fremmer krav om omsorgsovertakelse. Eller som tvang, et hjelpetiltak sanksjonert av Fylkesnemnda. 

Slik mødrehjem fungerer i dag, er det også lagt opp til at hele familien kan innlegges samtidig. 

Formålet med mødrehjemmene er i følge Wikipedia: " (...) å bistå foreldre til å bli i stand til å ivareta den daglige omsorgen for barna sine selv."

Jeg har aldri vært på mødrehjem. Eller, jeg har vært på besøk for å ha samtaler med klienter. Jeg har blitt fortalt hvordan det oppleves av mine klienter å være der. Så jeg vet ikke alt for mye om de daglige rutinene der og hva som skjer innenfor veggene. Annet enn, altså, det mine klienter forteller meg. 

Jeg har hatt noen saker i Fylkesnemnda der barnevernet fremmer sak om tvunget hjelpetiltak. Det er spesielt en sak som gjorde stort inntrykk på meg. Det var en ung mor, beskjeden og usikker, som ikke våget å stå opp for seg selv. Jeg opplevde da at hun, etter min mening, ble hundset av barnevernet. Hun var et lett offer, da hun ikke stod i mot. Men heldigvis fikk jeg gleden av å snakke på hennes vegne. Jeg opplevde at barnevernet hadde veldig dårlig begrunnelse for hvorfor akkurat hun skulle tvinges til å flytte inn på et mødrehjem et helt annet sted i landet. Hun fungerte greit. Barnet fungerte bra i barnehagen. Men hun var veldig usikker, og lett påvirkelig. Hun tok ikke alltid telefonen når barnevernet ringte. Hun møtte ikke alltid opp til avtalt tid ved helsestasjonen, barnehagen eller barnevernet. Men, altså: Barnet fungerte bra! Det var ingenting å utsette på det viktigste, nemlig hvordan hun behandlet barnet sitt. 

Og jeg tenkte at det å tvinge denne stakkars, usikre jenta på mødrehjem, kunne endt i katastrofe. For på mødrehjemmene må man også snakke og delta og være ubeskjeden. Hun, som var så beskjeden, ville blitt et lett bytte for mødrehjemmet, de ville, slik jeg ser det, garantert ha sendt en bekymringsmelding til barnevernet, og de kunne endt i omsorgsovertakelse. 

Heldigvis klarte jeg å argumentere så pass krast i fylkesnemnda, at de ble med på min argumentasjon, og de ga ikke barnevernet medhold. 

I dag går det veldig bra med mor og barn, så langt jeg vet. Og det er en god stund siden barnevernet var inne i bildet. 

Så har jeg fått en ny sak, nå, med mye av den samme problematikken. En ung, usikker mor, som har blitt hundset av sin far gjennom hele barndommen, og endelig har klart å flytte fra barndomshjemmet. Men hun er veldig umoden, veldig usikker og et lett bytte for de som ønsker å hundse med henne. Jeg vil ikke si at barnevernet i denne saken hundser den unge moren, men de har altså krevd av henne at hun skal reise på mødrehjem. 

Den unge moren søker veldig mine råd, noe som er naturlig. Jeg er en autoritetsperson, som hun vet er på hennes side. Og hun overlater på en måte avgjørelsen til meg. Jeg kan jo ikke fatte den avgjørelsen, men jeg gir jo mine råd. 

Problemstillingen er så vanskelig som følgende: Sier hun nei truer barnevernet med omsorgsovertakelse. Vil vi, den unge moren og meg, kunne vinne en slik sak? Sier hun ja, blir hun plassert i et miljø hun med stor sikkerhet ikke vil takle, og mødrehjemmet sender bekymringsmelding til barnevernet, som da i sin tur uansett sender sak til fylkesnemnda om omsorgsovertakelse. Og da har jo barnevernet virkelig beviser å legge på bordet: Hun har jo blitt observert i lang tid, og mødrehjemmets konklusjon er at hun ikke er god nok mor. 

Hun har enda ikke helt bestemt seg for hva hun skal gjøre. Men det er en umulig situasjon: Gjør hun det ene, taper hun, gjør hun det andre, taper hun da også. 

Og hvordan er det å være på et slikt sted når mødrene vet at det er en form for eksamensoppgave? Det er jo helt fryktelig, det har jeg opplevd mange ganger. De føler seg overvåket og sett i kortene hele, hele tiden. 

Jeg regner med at mange opplever mødrehjemmene som positive, at de føler de får hjelp og blir flinkere mødre. 

Men jeg har til dag dato aldri opplevd noen som har opplevd det som annet enn veldig, veldig vanskelig. 

Å drepe en debatt med hitling

Jeg kom til å tenke på en ting. Eller, jeg har vel tenkt på det en stund, men det har særlig blitt aktualisert av det som har hendt meg i det siste, som jeg skrev om i mitt forrige blogginnlegg. 

Jeg oppfattes som et nettroll av barnevern og fylkesnemnd. For når de klager meg inn for advokatforeningen for det jeg har skrevet på facebook, er det nettopp fordi de mener jeg gjør noe som er over grensen til det akseptable. 

Og da begynte jeg å tenke: Når jeg kan oppfattes slik av disse aktørene, hvor mange flere er det ikke som også dras over samme kam. 

Jeg har postet mange innlegg og kommentarer på facebooksiden "Barnevernet vil vi ha fullstendig fjernet". Men jeg har aldri nevnt navn, hverken på klienter, barnevernansatte, kommuneadvokater, fylkesnemndsledere, sakkyndige eller dommere. Ikke en eneste gang har jeg gjort det. Og jeg har aldri truet eller hetset noen. Jeg ble vel ivrig en stund med å poste nye innlegg, men alle mine innlegg har vært saklige og innenfor enhver standard for anstendighet. 

Kanskje denne gruppen "Barnevernet vil vi ha fullstendig fjernet" har tiltrukket seg noen som går over streken. Ofte i desperasjon. Men stort sett er det snakk om innlegg fra fortvilte foreldre, som leter etter mening i tilværelsen etter at bunnen i livet deres har forsvunnet, de har mistet sine barn. Ja, jeg vet at det finnes ekstreme innlegg og meninger på alle sider som har med barnevern å gjøre. Men er det slik at jeg selv blir ekstrem fordi jeg poster på disse gruppene? Jeg mener absolutt nei. Det er viktig å delta der fordi det er der så mange av foreldrene er. Det er der kjernen av motstanden mot barnevernet er. Og den kjernen er viktig. Og det at jeg skriver på disse gruppene er ikke det samme som at jeg går god for alt som skrives der. Det er der mine motstandere tar feil. Og det er ett av våpnene de bruker. Og jeg hater ikke barnevernet. Min misjon er kun saklig systemkritikk for å få endringer til det bedre. For barnevernet må endres!

Tanken min med å engasjere meg var å støtte, gi faglige råd, men også kritisere det jeg mener er kritiserbart. Og det er jammen meg mye. 

Jeg har en fundamentalt annen tankegang enn det rådende synet om barnevern her i landet. Man kan si jeg tilhører en annen skole, et annet paradigme. Jeg mener det biologiske prinsipp skal være styrende for hvordan vi behandler foreldre og barn i dette landet. Og dette mitt syn er ikke fullstendig meningsløst, selv om det kan virke slik i Norge. I de aller fleste land i verden er det biologiske prinsipp styrende. Familien er bærebjelken i de aller fleste land. 

I Norge har dette prinsippet gradvis blitt svakere i faglitteratur, rettspraksis, barnevernets praksis. Jeg mener, og det mener jeg med tyngde, at det ikke er jeg som står utenfor det fornuftige og riktige. Jeg mener at vi i dag er i ferd med å sjalte ut familien som bærende element for mennesker. I dag har vi en høy grad av enslige, vi har oppløste familier, skilsmisser. Den mest skremmende delen av denne utviklingen at vi snart kan designe våre barn, bestille dem. Alt er i ferd med å bli fragmentert og relativt.

I denne tenkninger er det naturlig at man også tenker at det ikke er så farlig hvem som tar vare på barna, bare de gis en eller annen form for omsorg. Og på grunn av denne tenkningen er det også lett å tenke at terskelen for å ta barn fra foreldre skal bli lavere og lavere. For det spiller jo ingen rolle hvem som gir omsorg. 

Så. Dette var helt kort noen skisser av hva jeg mener omkring barnevern. 

Jeg kan ikke på noen måte se at dette er en uetisk tankegang. Jeg kan heller ikke på noen måte se at jeg hetser noen eller driver med nett-trolling fordi jeg mener dette, og også gir uttrykk for det både på internett, i aviser og i retten. 

Og jeg kan heller ikke være med på at det at jeg poster innlegg på "Barnevernet vil vi ha fullstendig fjernet" gjør meg til en uetisk advokat. Jeg mener, på disse sidene er grasroten. De som står midt oppe i krisene. Og der vil jeg være!

Jeg har den bestemte mening at de som kritiserer meg gjør det mot bedre vitende, eller også for å ramme med. Sette meg på plass. 

En slik form for sensur er jeg ikke med på. Og jeg vil fortsette å ytre mine meninger også i fremtiden. 

Grove angrep fra alle kanter

Dette er ikke et innlegg om Jørgen Stueland. Det er ikke et innlegg hvor jeg forsøker å få sympati for meg som privatperson. Det er et innlegg om debattklimaet, og et innlegg om de alvorlige hindringer alle vi som engasjerer oss, privat og profesjonelt møter når vi engasjerer oss. Og det er et innlegg som jeg håper blir tatt for det det er, som kan bidra til en endringer. Til deg gode.

En advokat har mange feil. Han er et menneske. Jeg har mange feil. Jeg gjør noen ganger dårlig arbeid. Jeg følger ikke opp i tilstrekkelig grad. Jeg svarer ikke klienter, glemmer og roter. Og jeg er av og til dyktig i retten, noen ganger er jeg middels, og noen ganger gjør jeg en god jobb. Jeg er, som alle mennesker full av feil og mangler. 

Jeg har drevet med barnevernrett en hel stund. Jeg har opplevd en voldsom endring i min holdning til disse sakene og til alt som skjer rundt sakene. For noen år siden gjorde jeg jobben min, og det var det. Jeg engasjerte meg ikke så veldig personlig i sakene jeg hadde, jeg tok ikke et krystallklart standpunkt for eller i mot om foreldrene skulle miste omsorgen for barna sine. Jeg hadde mange andre sakstyper en barnevernssaker, og min hverdag besto stort sett i å gjøre jobben min.

Men noe skjedde med meg på et tidspunkt. Jeg begynte å tenke over hva det var jeg drev på med. Hva det var som skjedde i sakene jeg hadde. Før jeg begynte å arbeide med barnevern var jeg som folk flest, jeg tenkte det var fantastisk at vi hadde barnevernet, og jeg tenkte aldri over om noe kunne være galt med barnevernet. Jeg trodde også at det kun var i ekstremtilfellene at barn ble tatt fra foreldrene, at det skjedde når rus var inne i bildet, eller ved alvorlig psykisk sykdom, eller ved psykisk eller fysisk mishandling, eller ved incest. 

Det jeg begynte å reflektere over var at ytterst få av mine saker dreide seg om rus, alvorlig psykiatri, mishandling eller incest. Mine saker handlet om foreldre som stort sett var oppegående på de fleste vis, som gjorde en akseptabel jobb i hverdagen, ga barna mat, kledde dem etter årstidene, sørget for at barna la seg til å sove, og som var til stede i barnas hverdag som en trygghet. 

Og jeg begynte å reflektere over hva som egentlig skjedde i de fleste sakene. Det kommer inn en bekymringsmelding fra skole, barnehage, helsestasjon, privatpersoner. Foreldrene blir innkalt til samtale. Det legges et løp for undersøkelsen av saken. Og så skjedde det noe forunderlig. Saken undergås en "psykiatrisk" vurdering. Det vil si at barnevernspedagogene begynner å stille diagnoser på foreldre og barn. De observerer foreldrene sammen med barna. Så gis det "karakterer". De filmer foreldrene sammen med barna, og det gis karakterer. Diagnoser. De observerer barna, skriver at de er for tilbaketrukne, skriver at de er for ukritiske. Og så videre. 

Det stilles diagnoser og det gis karakterer.

Selv om barnevernspedagogene kun har en treårig utdannelse. Selv om de kun har lest psykiatri sporadisk og flyktig under studiet. 

Og jeg selv observerte jo også foreldre og barn. Jeg snakket med fullstendig oppegående foreldre og barn som søkte sine foreldre og var helt avhengig av dem. 

Mye kan skrives om sjokket jeg etterhvert satt igjen med - at alt for mange saker var bygget på leirgrunn. Og mye kan skrives om fylkesnemndene og domstolene som etter min mening er fanget i den samme lettvintheten. 

Og mye kan skrives om hvordan det biologiske prinsipp  -at barn har best av å vokse opp hos sine foreldre, og at det å skilles fra sine biologiske foreldre kan føre til og fører til traumatiserte barn, som ender med å ta livet sitt, ruse seg fra tidlig alder, ende opp som unge uføre. 

Nå. Dette har jeg skrevet om før, se i arkivet. Og jeg kommer også til å skrive mye mer om det meste innen barnevernet. 

Men dette handler ikke først og fremst om det. 

Dette innlegget handler om hvor ubarmhjertig røft det er å engasjere seg politisk i barnevern. Da lyset gikk opp for meg, at barnevernet etter min mening er fullstendig ute og kjøre, så jeg tilfeldigvis en side på facebook som handlet om motstand mot barnevernet. Jeg oppdaget at det var flere sider som handlet om det samme. Jeg så også en annonse i Oppland arbeiderblad, hvor det skulle være møte i en gruppe som heter "Familie i barnevern". Og jeg tenkte at dette er noe jeg burde delta i. Jeg burde gi til kjenne en motstand mot barnevernet. Så jeg meldte meg inn i facebookgruppen, og jeg dro på dette møtet. I tillegg begynte jeg å skrive kronikker som uttrykte motstand mot hvordan vi i Norge driver vårt barnevern. 

Jeg tenkte at jeg kunne bistå disse foreldrene, gi dem råd, skrive ting som var nyttige for dem, ytre min motstand sammen med disse fortvilte foreldrene. 

Jeg fikk også kontakt med gode barnevernmotstandere, som professor Marianne Skånland. 

Og jeg var ytterst naiv. Jeg hadde hørt om at noen foreldre som truet ansatte i barnevernet, og gikk langt over streken i sin kamp. Men jeg så ikke noe slikt på disse sidene. Jeg så, eller jeg trodde jeg så gode diskusjoner og konstruktivitet i motstanden. 

For det er ikke ulovlig å i ord kjempe mot barnevernet. Det er ikke ulovlig å skrive forholdsvis heftige innlegg mot barnevernet. 

Men jeg var altså naiv. Og jeg ble nok også litt vel ivrig. 

Og jeg ble hvirvlet inn i ondskap og mennesker som ønsket å skade meg og andre. Det hele viste seg å være et ormebol. 

Først var jeg i en sak i fylkesnemnda. Alt startet tilsynelatende vanlig. Men så skal vi høre partsforklaring fra barnevernet. Hun tar frem et ark og sier at det må stilles spørsmål ved om advokat Stueland kan føre saken for nemnda da han skriver på facebook at han støtter at foreldre flykter til utlandet. Bang. Og jeg ble fullstendig satt ut. Det jeg hadde skrevet kunne på ingen måte tolkes i den retningen barnevernet hadde gjort. Saken får et fullstendig meningsløst fokus på meg. 

Så får jeg et brev fra advokatforeningen, hvor det går frem at jeg blant annet er klaget inn for å ha skrevet ting på facebook som gjør meg uskikket som advokat. Bang. Under ingen omstendighet går jeg med på at man er uskikket som advokat fordi man skriver kritiske innlegg, krasse innlegg, som retter skytset mot barnevernet. En advokat må kunne engasjere seg politisk, også i saker som går på tvers av det "det etablerte" tenker er riktig. Dersom en advokat ikke kan gjøre det, har vi med politisk sensur å gjøre, som tilhører Russland, Nord Korea og Iran. Ikke Norge. 

Så får jeg et nytt brev fra advokatforeningen. Denne gangen er jeg klaget inn av barnevernet i en kommune. Klagen går på at jeg var for engasjert i en sak, og hindret barnevernet i å gjøre sitt arbeid. En femåring måtte vente på politihuset i mange timer fordi han skulle "avhøres". Jeg gjorde bare jobben min, var til stede og talte barnets og foreldrenes sak. Jeg er rimelig sikker på at denne klagen ble skrevet fordi jeg etterhvert har irritert barnevernet grønne. 

Deretter begynner ting å skje mer i det skjulte. Jeg blir kontaktet av en kollega som sier han har ti advokater i ryggen, og at disse skal klage meg inn for advokatforeningen. Advokaten fremfører grove beskyldninger mot meg. Innholdet i beskyldningene er så grove at jeg ikke ønsker å skrive dem her. 

Men jeg blir fullstendig satt ut. Min konklusjon er at denne advokaten så på meg som en konkurrent og faktisk er så grenseløst kynisk at han ønsket å skade meg på en ytterst nedrig og grov måte. 

Og det skrives enda flere grove ting om meg på facebook. Jeg hadde ingen mulighet til å forsvare meg, og fikk etterhvert store problemer med å fungere skikkelig, både på jobben og privat. 

Blant beskyldningene er selvsagt også at jeg bare engasjerer meg politisk i barnevernssaker fordi jeg på en kynisk måte vil tiltrekke meg klienter.  Let litt i bloggarkivet mitt, så finner du at jeg har skrevet om min motivasjon. 

Det er angrep fra alle kanter. 

Og hvilke slutninger kan man trekke av det hele? Vel. Jeg er en markant stemme som har evne til å fremføre et budskap både skriftlig og muntlig. Jeg kan være en ressurs i motstanden mot barnevernet, og jeg mener barnevernet er ute og kjøre. Vi trenger en endring. Og denne endringer får man bare dersom de som er motstandere står sammen og ikke slenger dritt og elendighet mot hverandre.

Det er nok å kjempe mot barnevernet og systemet. Det holder, liksom. For som dere ser blir jeg også angrepet personlig fra den siden.

Som jeg skrev innledningsvis er ikke dette et innlegg som handler om meg personlig. Det er et innlegg i debatten. Det er et innlegg som gjelder alle som forsøker å jobbe for en endring i barnevernet. Det er et generelt problem, som jeg har merket meg også når det gjelder andre. 

Men jeg håper innlegget kan være et positivt bidrag for et bedre klima å jobbe med barnevernspørsmål i. 

 

Hans

Jeg vil skrive om de med Downs syndrom. Eller «Lillebo», som de ble kalt i Sveio, der jeg vokste opp, etter navnet på institusjonen de bodde på i Haugesund. Vi brukte dem som skjellsord. «Er du helt lillebo, eller», sa vi. De slagferdige svarte: «Nei, jeg er helt storebo.»

De er ren vare, økologisk indrefilet, mens vi er First Price-pølser, med tilsetningsstoffer tytende ut av ørene. 

Det er så mye med oss, vet dere. Så masse å tenke på, så mye å føle, så alt for mange innfall som skal porsjoneres nøye ut for verden. «Synes hun jeg har lagt på meg?»»Ser jeg dum ut, nå?»»Det der skulle jeg aldri ha sagt» Og så mistror vi hverandre, misunner hverandre, saksøker hverandre, dreper hverandre. For vi er så inderlig mye. Det er så mye å tenke på.

Hans vil ikke stå opp når han er trett og det er for tidlig om morgenen. Kvelden før var han klar på at når Tangeruddampen pusses opp, da må alle bidra. Og da må det stås opp. Men  når han er trett, skal han sove. Han er ren. Når han ligger til sengs i sjøsyke ute på bøljan blå en tid etterpå, orker han ikke stå opp. Men så ber han om Cola. En venn kommer med Cola til ham. Da spretter han opp av sengen, klar til hva det skal være. Colaen er mirakelmedisin. Og Hans gripes av en inderlig kjærlighet til alle rundt seg. «Jeg er glad i deg» skytes ut av ham, i hytt og pine, som en løpsk mitraljøse. 

Han er ren. Han elsker. Ler. Sørger. Og gråter. Hva skal man med alt det andre?

En bekjent av min kone har en datter med Downs. En av guttene i klassen hennes spurte henne hvorfor hun er så rar. «Fordi jeg kommer fra en annen planet», svarte hun. 

Og kanskje er det slik. At de kommer fra en annen planet. Kanskje de er sendt ut med et oppdrag, ned til oss stakkarer, her vi baler med all denne intelligensen vår. Slik barn kommer fra en annen planet, men så blir  prosessert og tilsatt E(go)-stoffer og tenke seg om før man snakker-m.u.k. og fete fordommer i vokse opp-pølsekverna. Så de glemmer hva de skulle fortelle oss.

Hans glemmer ikke. Uten å vite det bærer han daglig budskapet frem til de sure tyttebærhjertene våre. Ikke glem å elske, roper han. Ikke glem å sørge, hvisker han. Ikke glem å gråte, gråter han. 

Men det er så mye vi skal huske. Det vesentlige blir liggende igjen i Hans sitt store, vakre hvalrosshjerte. 

For han er et skjellsord. Og en abort.

Dette er en kronikk du skal huske.

Er menn dårlige omsorgspersoner?

I de fleste av mine saker har jeg med kvinner å gjøre. Det er kvinner som klienter, kvinner som motpartens advokat, kvinner som dommere, kvinner som sakkyndige, kvinner som barnevern-representanter. 

Og det er flott, det. Jeg mener kvinner har mye og dyp kompetanse på barnevern- og barnefordeling. Det er vel feil å si det nå, i feminismens kjernealder, men jeg mener kvinner absolutt har innebygget kompetanse hva gjelder håndtering av barn som vi menn ikke har. Kvinner er de som bærer barnet i ni måneder, kvinner er essensielt viktig rett etter barnet blir født og langt inn i de første årene av barnets liv. Det er faktisk skadelig for et nyfødt barn ikke å ha mye og tett hudkontakt med sin biologiske mor.

Det er ikke uten grunn at det nesten utelukkende er menn som utgjør kriminalstatistikken, og det er så godt som utelukkende menn som starter og gjennomfører kriger. Men har testosteron, et hormon som evolusjonen har skaffet oss, slik at vi skal kunne beskytte vår familie, om nødvendig med vold og aggresjon. Men denne aggresjonen er ikke noe som gavner oss særlig i ordnede samfunn hvor de aller fleste konflikter løses ved fredelige midler, og hvor nødvendigheten av vold er nærmest ikke-eksisterende. 

Slik sett er testosteronet på mange måter en hemsko for oss menn. Vi er ofte lettere aggressive og kommer lette i konflikt. 

Men dette er samtidig veldig generelt. Og det er ingen forskning som viser at menn ikke er like gode omsorgspersoner som det kvinner er. Ofte er vi bedre. 

De som vokser opp uten fedre har i USA fire ganger større sjanse til å havne i fattigdom enn barn som har levd med begge sine foreldre.
Kilde: U.S. Department of Health and Human Services, National Center for Health Statistics, Survey on Child Health, Washington, DC, 1993.

Gutter som er vokst opp i farløse familier viser gjennomgående negative utviklingstrekk over et vidt spekter av kjennetegn. Mye forskning peker i denne retningen.
Kilde: Elizabeth Herzog og Cecilia E. Sudia: Boys in Fatherless families. US Dept of Health and Welfare, Office of Child Development, Children´s Office, Washington 1970. Biografi s. 99-120.

De som vokser opp uten fedre viser seg gjennomgående mer sårbare for helsemessige senskader av forskjellig slag. 
Kilde: Ronald J. Angel, Jacqueline L. Angel: Painful inheritage: health and the new generation of fatherless families. Life course studies. University of Wisconsin Press, Madison, Wis. 1993

De som vokser opp uten fedre, viser statistisk sett større atferdsproblemer senere i livet. Kilde: Denise B. Kandel, Emily Rosenbaum and Kevin Chen, "Impact of Maternal Drug Use and Life Experiences on Preadolescent Children Born to Teenage Mothers," Journal of Marriage and the Family 56 (1994).

Og så videre. 

På tross av at all forskning viser at fedre er essensielle i barns liv, har jeg anekdotisk erfaring med at barnevernet ytterst sjelden ser til far som plasseringssted når mor mister omsorgen. Jeg har hatt mange saker hvor ikke en gang fars navn blir nevnt som et alternativ. Dette til tross for at det i lovverket gir klage føringer for at biologisk familie skal velges som plasseringssted. 

Og statistikken er også nedslående sett fra fars side når det gjelder barnefordelingssaker. I et intervju i aftenposten 17.06.12 sier sier advokat Øivind Østberg at bare når det er manifeste mangler ved mors omsorgsevne, har far en sjanse til å vinne frem i en barnefordelingssak. Hvis begge foreldre fremstår med normale forutsetninger, vinner nesten alltid mor.

I 2011 hadde  83 prosent av barna som har én forelder, adresse hos mor.

Aftenposten spør advokat Østberg det er sånn at mor nesten alltid er den som vinner kampen om barna. - Rett og slett fordi far gir seg. Han vet at han knapt har noe alternativ. Velger han å gå til kamp for barna, må han gjennom en rettsprosess som tar år, som koster mye og som er en voldsom belastning på alle parter - også barna. Risikoen for at han går tapende ut av den fordi han er mann, er overveldende stor, sier Øyslebø.

Likestillingen har kommet langt i Norge. Veldig langt. Men på barnevernområdet og ved skilsmisser er likestillingen kommet ekstremt og nedslående kort. 

Det er på tide at vi menn virkelig tar kampen opp mot denne skjevheten. For den kampen gavner både barna, fedrene og mødrene. 

Barn fortjener mye kontakt med begge foreldrene. 

 

Mangel på kritikk av barnevernet er livsfarlig

Hvordan forandres samfunnet? Hvordan får man fremskritt?

Jeg er ikke interessert i retorikk for retorikkens egen skyld. Jeg er interessert i endring. Endring oppnås bare via kritikk. Vårt samfunn, det industrialiserte samfunnet, har gjennom årtier blitt eltet og endret og formet gjennom kritikk. Innen vitenskapen blir ny kunnskap ervervet gjennom kritikk av gammel kunnskap. Slik også innen demokratiet. Politikk handler om kritikk av det bestående. Brytninger mellom ulike politiske ståsteder formet velferdsstaten. Og velferdsstaten blir aldri ferdig. Gjennom kritikk utvikler den seg konstant.

Slik er det også med samfunnsvitenskapene. Mitt fag, juss, endrer seg hele tiden, gjennom nye lover, nye høyesterettsdommer, ny forskning. Vi skal ikke lenger tilbake enn til 1972 for å finne lovendringen som avkriminaliserte homofili. Uten kritikk og mennesker som sto på barrikadene ville homofili fremdeles vært straffbart.

Og slik er det også innen den delen av samfunnsvitenskapen som baler med barnevern. Det er ikke mange årtiene siden at problematiske barn ble sendt til Bastøy for å formes. Legger man vår tids menneskeretter over det som skjedde på Bastøy finner man at disse barna ble utsatt for utstrakte brudd på fundamentale menneskeretter. De ble banket opp, utsatt for psykisk og fysisk mishandling, utsatt for seksuelle krenkelser og seksuelle overgrep. Alt i tråd med datidens syn på barneoppdragelse og kriminalitet. Går vi litt lenger tilbake i tid finner vi renhetslover og regelrette utrenskninger av uønskede individer. I Norge.

Barnevernet synes å mene at vi er fremme innen barnevernet. Dette er et ytterst problematisk ståsted.

I min portefølje har jeg 90 prosent barnevernssaker. Jeg lever i en konstant og vedvarende verden av fortvilelse, angst og følelse av utilstrekkelighet. Barnevernet føler at de gjør noe meningsfullt, da deres oppdrag er å beskytte barna. For min egen del utfordres jeg hele tiden av tanker om meningsløshet. Jeg kobles stort sett på sakene når de allerede har gått så langt at det blir snakk om omsorgsovertakelse. Jeg har hatt klienter som både har forsøkt og også har lyktes med å ta sitt eget liv.

Jeg mener ut fra foreldres perspektiv. Man kan ikke forlange noe annet av meg. I en konkret sak er den konkrete problemstilling om vilkårene for omsorgsovertakelse er oppfylte. Min oppgave er å få fram alt som taler for at vilkårene for omsorgsovertakelse ikke er oppfylte.

Når jeg da har jobbet med dette problemkomplekset gjennom mange år, dannes det kritiske spørsmål inne i mitt hode: Er terskelen for å frata omsorgen for lav? Hva skjer med barn som rykkes ut fra sitt biologiske hjem og blir plassert i fosterhjem? Hvor viktig er det for barn å vokse opp hos biologiske foreldre, på tross av at foreldrene ikke er perfekte?

På disse spørsmålene svarer jeg annerledes enn barnevernet, mange psykologer, fylkesnemnder og domstoler. Og jeg mener det er ytterst viktig at kritikk mot det bestående også her slipper til. Uten kritikk, ingen dynamikk og bevegelse.

Kritikk er altså ytterst viktig. Kritikk fra fortvilte foreldre, fra samfunnsvitere, fra jurister, fra advokater, fra vanlige mennesker.

Men jeg opplever i en stadig økende grad at de ytterst få tilfellene der noen går for langt og henger ut og truer enkeltansatte i barnevernet blåses opp slik at det å saklig kritisere barnevernet blir likestilt med det usaklige.

Og da har vi i realiteten et sensursamfunn. Og et sensursamfunn er livsfarlig.

Dersom ikke barnevernet kan kritiseres får barnevernet gjøre hva de vil. Dersom man ikke kan kritisere fylkesnemndene og domstolene, da kan de gjøre hva de vil. Dersom man ikke kan kritisere lover og forarbeider, da kan vi få de lover og forarbeider makten vil. Uten motforestillinger.

Selv om jeg selv har blitt meldt til advokatforeningen fordi jeg som kritiker av systemet visstnok setter andre advokater i et dårlig lys, kan jeg ikke gjøre noe annet enn å fortsette min kritikk

Uten kritikk får vi et livsfarlig samfunn. 

Hva skal man si til barnevernet?

Hva man skal si til barnevernet er avhengig av hvilken situasjon man er i og hvor langt saken har kommet, og ikke minst hvor langt saken realistisk kan komme. Dersom man er en familie hvor alt fungerer, barna har det bra og det ikke er noen fare, men det har kommet en bekymringsmelding som åpenbart ikke er noe å bry seg om, vil det ofte ikke være noe fare forbundet med å fortelle det meste. 

Men dersom situasjonen er slik at barnevernet allerede ved starten av undersøkelsen gir uttrykk for at det kan bli snakk om en omsorgsovertakelse, skal man være meget forsiktig med hva man sier. 

Jeg har hatt klienter som fikk barna tatt på akuttvedtak fordi barna fortalte at de ble slått hjemme. Jeg har hatt flere slike saker. Deres advokat rådet dem til å samarbeide med barnevernet. Og det virker jo tilforlatelig og riktig. 

Problemet ble at foreldrene snakket om hver rubbel og bit av deres privatliv. De snakket om ekteskapsproblemer, krangling og høyrøstethet. De snakket om disiplinering av barna med sinne og på grensen til vold. 

Barnevernet hadde allerede fra bekymringsmeldingen bestemt seg for at barna var troverdige når de påstod at de ble slått hjemme. Og når foreldrene så plapret om problemer hjemme, plasserte barnevernet dette slik at det støttet opp om det barna sa. 

Problemet er jo ofte eller i hvert fall noen ganger at barna ikke snakker sant. Og ofte er barna velfungerende på alle måter, de er flinke på skolen, har venner, helsesøster skryter uhemmet, legen har aldri mistenkt noe. Og undersøkelse av barna hos lege viser ingen tegn til vold. 

Den videre saken i fylkesnemnd og domstol dreier seg ofte om troverdighet. Når bevisbildet er slik at barna ikke bærer noe preg av vold, hverken fysisk eller psykisk, blir det at foreldrene plaprer om problemer ofte det som velter lasset i retning av en omsorgsovertakelse. 

I de aller fleste tilfellene er altså mitt råd til foreldre å være meget, meget forsiktig med å betro seg til barnevernet om problemer. Barnevernet er ikke på foreldrene sin side. De leter etter tegn på omsorgssvikt. Og da bør i aller høyeste grad ikke foreldrene gi dem gratispoeng. 

JEG ROPER ET VARSKO!!!

Jeg vil tilbake til dette med økonomisk binding mellom barnevernet og private firma. Som jeg skrev i går har jeg sjekket opp økonomien hos disse selskapene. Det er altså slik at tidligere barnevernansatte lager seg egne firma for å leie seg inn til barnevernet. Og hvorfor gjør de det? Er det for at det blir flinkere i jobben sin dersom de har private firma? Er det for at jobben blir lettere? Er det for at de blir flinkere til å gå inn tidlig og unngå omsorgsovertakelser? Hva er grunnen til at disse firmaene popper opp.

Det er jo ingen, så langt jeg kan se, som har problematisert dette tidligere. Ingen. Det har skjedd en stille revolusjon, hvor barnevernansatte får doblet lønnen sin fordi de leier seg inn til barnevernet.

Ingen har påpekt dette før jeg gjør det nå, så langt jeg kan seg. Ingen har reagert, ingen har problematisert det, ingen har funnet det underlig, ingen har funnet det problematisk.

Som jeg også skrev i går er det en vag økonomisk binding mellom sakkyndige og barnevernet. Men disse selskapene som leier seg inn som "barnevernkonsulenter", de er direkte involvert i saker. De jobber med saker som om de var vanlig ansatt.

Jeg undrer meg også over at ingen i barnevernet har problematisert dette. Jeg mener, du jobber i kommunen, i barnevernet, og så kommer det en inn som har eget firma som tjener langt mer enn deg. Er det ingen i barnevernet som reagerer på dette? Er det ingen som spør hvorfor skal hun ha dobbelt så mye lønn som meg, når hun gjør akkurat samme jobben. Akkurat samme jobben.

Jeg har en vag anelse om at de innleide produserer flere omsorgsovertakelser enn de fast ansatte. Dette baserer jeg på anektotiske bevis fra min egen praksis. I en kommune har den innleide langt, langt flere saker hvor det fører til omsorgsovertakelse enn de som er fast ansatt i kommunen.

Det er altså pengene som styrer. I saker som gjelder liv og død for foreldre og barn, er det pengene som styrer. De sakkyndige ? der dreier det seg om penger. Og nå, altså er det penger som styrer barnevernets håndtering av saker.

De innleide er altså avhengig av å produsere resultater. Og de resultatene får de. Fordi de er avhengige av å tjene penger på det de gjør. En omsorgsovertakelse gir status i miljøet, kan jeg tenke meg. En undersøkelsessak hvor man er  aggressiv overfor foreldrene, viser hvem som er sjefen, gir status i miljøet.

Noen må rope varsko her. Disse private firmaene må bort. Vi må få vanlige barnevernansatte som ikke har noen interesse i sakene, ingen økonomiske interesser.

Jeg roper et varsko og skal forfølge det videre

Hvordan blir 2017

Jeg mener, hvordan blir 2017 innen barnevernretten? Hos Fylkesnemndene? Hos domstolene? Hos de tusenvis av barnevernsansatte? Og hos de hundrevis av sakkyndige?

Men ikke minst, blant de titusenvis av foreldre og barn som lever adskilt og som lengter etter hverandre. Som i 2016 opplevde det uvirkelige å miste sitt barn. Miste sitt barn. Noen på fødestuen (det er det verste). De har gått i ni måneder og visst at når barnet kommer i smerte, en voldsom smerte, skal ikke barnet legges til brystet og ammes som normale barn. Nei, det skal tas bort, fjernes, bli ingenting. Tenk dere smerten i dette: Å bli tatt fra sitt barn på fødestuen.

Og det er så mye, vet dere. Det er så mye. Et urolig barn på skolen blir snakket med, og de kontakter barnevernet, og de konkluderer med at det er noe galt hjemme. Mens det i virkeligheten dreier seg om mobbing på skolen. Men de oppdager ikke mobbingen, for fokuset er hele tiden på foreldrene. Foreldrene bli hjelpeløse tilskuere til at et barn blir tatt fra dem når den eneste årsaken til barnets problemer er at det blir mobbet på skolen.

Jeg har sett det. Jeg har opplevd det. Barn som ikke passer inn i den store flokken av barn og ungdommer som mobber og gjør livet til det barn eller en ungdom skrives ut til foreldrene.

Og det er så mye meningsløst, vet dere, det er så mye meningsløst. Det blir sendt inn en bekymringsmelding fra noen som ikke kjenner til familien i det hele tatt. De har kanskje bare sett et barn gå for tynt kledd. Og så tar barnevernet det hele på alvor. En tynn jakke kan faktisk ende i omsorgsovertakelse. Ja, jeg har sett det. Jeg har opplevd det. Den tynne jakken fører til at man innhenter opplysninger fra skole, barnehage, helsesøster, lege. Og i alt man innhenter finner man noe. Man finner noe.

Og på grunn av en tynn jakke sender barnevernet et sak til fylkesnemnda. På grunn av en tynn jakke vil de ta omsorgen fra foreldrene og over i et fosterhjem. Og Fylkesnemnda er lojale mot barnevernet. Og på grunn av en tynn jakke mister foreldrene omsorgen for barnet. På grunn av en tynn jakke.

Hvordan blir barnevernretten i 2017? Dere, foreldre som har mistet barna deres, det er dere det stå på.

Det har vært mange og utrolig gode demonstrasjoner i 2016. Gode appeller. Gode taler. Gode demonstrasjoner.

Men vi må ha noe mer. Demonstrasjoner er flott, men det fører stort sett ikke til noen endringer.

Vi må ha endringer i 2017. Færre barn må bli kidnappet av barnevernet. Færre barn må bli røvet fra sine foreldre.

Jeg tror og håper at 2017 vi føre til endringer. Jeg tror og håper vi vil se færre omsorgsovertakelser i 2017

Jeg tror 2017 vil bli det året vi alle har drømt om: Det biologiske prinsipp vil komme tilbake og bli en avgjørende del av spørsmålet om omsorgsovertakelser.

Jeg håper. Jeg ber. Og deg tror.

Jul, strålende jul

Jul er for dem som elsker. For å elske må man ha noen å elske. Jul er for dem som har noen å bry seg om. Noen å tenke på. Noen å kaste seg i armene på. Noen å hente juletre med, plassere det midt i stuen og la det skinne over blussende barnesinn og foreldre som nyter synet av de glitrende øynene til barna.

Jul er besøk hos bestefar og bestemor, den helt spesielle lukten av bestemors pinnekjøtt. Har man luktet nykokt pinnekjøtt vil man aldri glemme det. Jul er å vente. Men det er ingen ond og utrygg venting, det er venting på mat, på kaker, og ikke minst på gavene. Jeg husker jeg satt helt ytterst på stolen når vi spiste middag. De voksne tok seg god tid.

Man skulle til og med vaske opp i de dager. Jeg og broren min ble ofte satt til det. Å vaske opp. Og det var en del av ventingen. For etter oppvasken ble julekakene satt på bordet. Og enda så mett jeg var spiste jeg risboller til det tøt ut av ørene på meg. Så var det enda litt mer venting, før til slutt det kom en tegneseriefigur og banket på. Han ble kalt nissen, og han hadde en stor sekk med seg. Og han spurte om det var noen snille barn her. Og jeg, som hadde gjemt meg bak mammas skjørt, hvisket et ja.

Så ble sekkens tømt ut over gulvet. Og jeg kunne ikke tro det, men på mange av pakkene stod midt navn på. ?Til Jørgen fra nissene på Lauvneset?, stod det alltid på ett av dem. Og det var en overflod av leker i pakkene, selv om det egentlig kun var noen få. Det var nok for meg. En ny gravemaskin. Jeg kunne leke med den hele kvelden.

Så sovnet jeg oftest på gulvet, og ble båret opp av pappa. Dagen etter snek jeg meg stille ned i stuen. Og da, når det var morgen og helt stille i huset, det var da juletreet var som vakrest. Mystisk stod det der, men lysene tent, og luktet kvae. Lukten av kvae blandet med duften av restene etter pinnekjøttet og kakene fra i går. Og jeg holdt på å besvime av lykke. Lekte med gravemaskinen og var så lykkelig at brystet nesten sprengte.

Så har jeg blitt flyttet inn i det vi kaller voksenlivet. Julen er ikke så spennende som før, men barnas glitrende øyne er de samme, og jeg får aldri nok av å oppleve spenningen sammen med dem.

Så har jeg en spesiell jobb. Jeg jobber som advokat med barnevernssaker. Nesten hver uke er jeg med på et skuespill i fylkesnemnder eller tingretter hvor det kaldt og likegyldig blir bestemt at barna skal tas vekk fra foreldrene. De skal flyttes til et annet sted, et annet hjem, en annen lykke, andre forventninger.

Og i hele desember har jeg tenkt på dette: Disse foreldrene. Kanskje for bare tt år siden var de også lykkelige og frydefulle tilskuere til barn som åpnet pakker, spiste seg stappmette og lekte med alle gavene de hadde fått. De spiste ribbe eller pinnekjøtt. Barna var spente. Kakene ble spist. Og denne tegneseriefiguren kom og stilte det samme spørsmålet: ?Er det noen snille barn her?

Hva tenker disse foreldrene? Hva foregår inne i hodene deres. Hvor vondt kan man ha det? Hvor mye kan man savne? Kan man måle smerte? Nei, det kan man nok ikke. Men smerten til disse foreldrene som for første gang skal ?feire? jul alene er så enorm at man ikke kan forestille seg det. Bare tenk tanken: Plutselig er jul ingenting lenger. Den er bare smerte, bare ond røyk som farer gjennom rommet. Man vil ikke være med. Man vil ikke delta. Man vil bare bort fra alt som minner om dem, om barna. Men like forbannet er alt i hele verden pyntet til jul. Alle butikker, alle gater, alt stikker som nåler inn i hjerter som egentlig ikke tåler en eneste nål til.

Og så har du de enslige, de eldre, det er så mange vet dere. Det er så uendelig mange som sitter alene på julaften og hele romjulen og bare vil ha det bort. De vil egentlig bare rasere alt som minner om det som en gang var: Lykken. De vil egentlig bare rasere alt som minner om det som en gang var: Julen.

Ring en venn du vet er alene i julen. Inviter familien som har mistet barnet på en middag. Ikke vær så forbannet redd for å trenge deg på. Mennesker kan dø av ensomhet. Jo. Det er sant. Man kan dø av ensomhet.

Mine mennesker, de jeg kjemper for hver eneste dag, kanskje de kunne trenge en telefon, kanskje de kunne trenge at du stikker innom, tilbringer litt av din dyrebare juletid på å oppmuntre noen som egentlig ikke kan oppmuntres.

Jeg gråter, nå. Tårene faller langsomt nedover kinnet mitt og lander stille, helt uten at man kan høre det på gulvet. Men de tårene bærer, inneholder min smerte over å tenke på alle som ikke har flere tårer igjen og gråte. Og de tårene er så uendelig tunge.

I Verdens gang står det: ? Over en halv million nordmenn har en eller annen gang feiret julaften alene, viser ny VG-undersøkelse. Mange opplever ensomheten som svært lite hyggelig.?

Innleide leiesoldater

Etter min mening er nærmest det viktigste kriteriet for å gå inn og avgjøre om foreldre er gode nok eller ikke, uavhengighet. Fullstendig objektivitet, og en tilnærming til stoffet som åpen, fordomsløst, kanskje til og med med et utgangspunkt hvor man ihvertfall i som en hypotese er positive til foreldre.

Og i forlengelsen av dette, kan man ikke ha verken personlige eller økonomiske interesser når man skal avgjøre om en familie er god nok.

De aller fleste har fått med seg at sakkyndige blir kritisert (det var en pogram på Nrk om dette) for å være bundet opp til en lojalitet til barnevernet når de skulle undersøke forholdene. Påstanden var (og er ) at de sakkyndige vil ha oppdrag (selvsagt vil de det). De vil har mange oppdrag (selvsagt vil de det). Og disse oppdragene får de penger for, opp mot hundre tusen per oppdrag. Det spørsmålet som har blitt stilt og fremdeles stilles er om det kan danne seg en binding mellom de sakkyndige og barnevernet, på den måten at man kan stille spørsmål rundt om disse sakkyndige skriver flere konklusjoner hvor de anbefaler enn konklusjoner hvor de ikke anbefaler omsorgsovertakelse.

Jeg mener å ha sett klare tegn på at sakkyndige har skrevet helt hinsidige rapporter, hvor konklusjonen ikke følger premissene. De skriver masse positivt og finner ikke så veldig alvorlige forhold, men allikevel konkluderer de med omsorgsovertakelse.

Og min klare mening er at grunnen til dette er en økonomisk binding til barnevernet. For gir du barnevernet det de vil ha (tegn på omsorgssvikt), er det nettopp det de får, tegn på omsorgssvikt.

Dette var jo til debatt for en stund siden, men det har ikke skjedd noen ting som helst. Det bare fortsetter som før, hvor barnevernet og de sakkyndige nærmest lever i et ekteskap.

Men det var et annet forhold jeg ville gjøre dere oppmerksom på i dag: Innleide barnevernsarbeidere, med egne firma. Vi har et slikt på Gjøvik, som, det heter Trygg Start som har 18 ansatte.

Jeg har bort i en av disse ansatte. Det de gjør er å arbeide som ordinære barnevernspedagoger (hun jeg har hatt med å gjort er ikke endog barnevernspedagog, men sosionom).

Det her poppet opp slike firma de siste årene, uten at vi helt har skjønt hva som har skjedd. Mange lager sitt eget enkeltmannsforetak, og leier seg inn til barnevernet.

Økonomisk har dette veldig mye å si for disse firmaene. De fakturerer timepris, og tjener etter hva jeg har skjønt, langt mer enn de ville gjort dersom de hadde jobbet ordinært for kommunen.

Det er mange problemer med denne ordningen.

Men det største problemet er som for de sakkyndige: Den økonomiske bindingen til barnevernet, og hva det gjør med hvordan disse innleide jobber.

Jeg har inntrykk av, og også erfaring med er at disse innleide finner problemer og plager familier i en langt større skala enn de som er ordinært ansatte.

Det virker som om de tenker: Kan jeg skaffe en sakkyndig, få han med meg på laget, kan jeg få en omsorgsovertakelsessak? Da ser kommunen hvor dyktig jeg er, og da vil de fortsette å gi meg oppdrag.

Og jeg må være knallhard mot foreldrene, lete etter feil, for da vil jo kommunen se at jeg avdekker omsorgssvikt, og det er jo det kommunen vil ha. Og da får jeg stadig flere oppdrag, jeg kan til og med presse opp prisen for oppdragene mine.

Hvis det jeg skriver her stemmer, er det noe nytt ufattelig skremmende som har kommet de siste årene. Ikke bare har vi sakkyndige som er kjøpt og betalt, vi har til og med saksbehandlere som er kjøpt og betalt.

Skremmende, uhyrlig skremmende, men jeg tror det dessverre er sant. 

Kunsten å være snill

Noen stusser sikkert over at en advokat åpner en kronikk med å skrive ?kunsten å være snill?. Men det får så være.

Jeg har en bok i bokhyllen min som er skrevet av Den svenske kreftlegen Stefan Einhorn, professor i medisin og leder av etikkrådet ved Karolinska Universitetssjukhuset, Stockholm, som heter ?Kunsten å være snill.? Han underviser studenter i etikk. Jeg har stadig gått tilbake til denne boken, den er klok, velskrevet og ufattelig lærerik.

Å være snill. Er det en kunst? En kunstner er jo oftest født med egenskaper i det han driver med. En forfatter er født med egenskapen å skrive. En maler er født med egenskapen å male. Men allikevel må kunstneren trene, øve for å utvikle sitt naturlige talent. For eksempel må man normalt lese en uhorvelig mengde bøker for å utvikle evnen til å skrive. Alle forfattere har lest en enorm mengde bøker. Lesingen utvikler forfatterens egen evne til å skrive, formulere seg.

Det å være snill er også en egenskap. Et talent. Noen mennesker sier vi er snille. De er gode mot andre mennesker, vil det beste for andre mennesker. De er snille. Vi sier noen mennesker er snille mens andre er likegyldige eller endog onde. Hitler, for eksempel. Han vil de fleste karakterisere som ond. Han ville det onde. Han ville drepe, han ville utrydde jødene, de psykisk utviklingshemmede, de som var motstandere mot hans regime.

Snillhet er altså en egenskap. Men spørsmålet er om det er mulig å trene på å være snill. Gjøre handlinger, tenke, slik at en blir snillere. Og er det noe å hige etter.

Stefan Enhorn mener det. Han sier i et intervju i aftenposten: ?Min bestemte mening er at det store flertallet av folk ønsker å være gode. Vi lengter etter godhet, sier Einhorn.? Det store flertallet av folk ønsker å være gode. Snille.

Mon han har rett i det, når vi ser hvordan det er fatt med verden. Det er vel ikke akkurat snillhet som er det første ordet man kommer på når man skal karakterisere verden i dag. Det florerer av ondskap, drap, lemlesting, tortur, bomberegn og maskinpistoler. Og så har vi egoismen, grådigheten, det å tråkke andre ned for å komme høyere opp selv.

Vi kan ikke si at verden er snill. Det vil være en løgn. Verden er snarere likegyldig og ond.

Noen mener at det å være snill er en dårlig egenskap. Man kaller dem dumsnille. Slik i innvandringsdebatten. Å ta inn for mange flyktninger er å være dumsnill. Og det å være snill blir ofte også koblet med å være barnslig, naiv, umoden. En snill person blir ofte koblet til det å være svak og lite ambisiøs.

Men Einhorn taler altså mot dette.  Einhorn mener man må forandre dette synet på snillhet. Han mener det er på tide med et paradigmeskfite i synet på det snille mennesket.

Han mener vi vinner enormt mye på å være ubetinget og klart snill mot våre medmennesker og mot våre omgivelser.

Han mener snillhet er den enkeltfaktoren som gir oss mest fremgang i livet, at snillhet er en form for intelligens, som krever både god vurderingsevne og dømmekraft.

Han sier det å være snill er å leve med etiken og gjøre etiske valg i omgang med andre. Han sier ekte snillhet er å stå opp for det som er riktig og ta til motmæle når noe er galt eller ondt. Han sier dette er utrolig viktig både som enkeltmennesker og som samfunn. Einhorn mener det er på tide med et paradigmeskifte i synet på det snille mennesket. Vi har alt å vinne på å være ubetinget snille mot våre medmennesker og mot omgivelsene. Snillhet er den enkeltfaktoren som gir oss mest fremgang i livet, og snillhet er en form for intelligens som krever både god vurderingsevne og dømmekraft, sier Einhorn.

Ny innsikt i hjerneforskningen bekrefter Arnulf Øverlands ord i En hustavle : Det at du gleder en annen, det er den eneste glede.

Det er tanken som teller» er et folkelig munnhell. Professor Einhorn argumenter mot dette. Det er ikke den gode tanken som teller, men den gode viljen og handlingen.

Folk avstår fra å hjelpe hverandre. De hevder siden at de hadde tenkt å gjøre det gode, så var det ikke så farlig at det kom noe i veien. Men ekte snillhet dreier seg ikke om å tenke gode tanker, men om å utføre gode gjerninger, sier Einhorn til aftenposten.

Beveggrunnen for snillheten kan variere. Motivet kan godt være selvisk.

? Jeg synes det er i orden så lenge omtanken for medmennesker er til stede og at gjerningen er god, sier Einhorn.

Einhorn mener altså at samfunnet tjener på snillhet. Han mener det ikke er tanken som teller, men hva du gjør. Å være snill bringer verden videre i en bedre retning.

Man har jo etikkfag ved universitetene. Men kanskje man skulle ta Einhorns ord mer på alvor. Etikkfagene snakker ikke så mye om snillhet. Det snakkes om etiske valg, å gjøre det riktige i næringslivet, på lærerværelset, i barnevernet.

Mitt fag er å jobbe mot barnevernet, at færre barn skal bli tatt under offentlig omsorg. Tenk om snillhet hadde vært et eget fag ved for eksempel høyskolene som utdanner barnevernspedagoger. Snillhet. Ikke bare mot barna. Men mot de voksne. Barnevernet er både trøster, dommer og bøddel.

Jeg er sikker på at endringspotensialet hos foreldre som ikke oppleves som gode nok hadde eksplodert dersom et sentralt fag innenfor barnevernutdanningen hadde vært snillhet.

For, som Einhorn har rett, tror jeg, det er snillheten som bringer verden videre, og trengs å øves på. Av oss alle. Også meg. 

Hvordan skal man legge opp kritikk av barnevernet

Det er det store spørsmålet jeg som advokat baler med om dagen. Skal man opprette det som blir oppfattet som hatgruppe oghenge ut navngitte personer?skal man oppsøke barnevernsansatte og hetse dem? Når man treffer på dem, skal man da skrike til dem, fortelle dem i sterke ordelag hva man synes om dem?

Jeg har tenkt mye på dette spørsmålet i det siste.

Man må spørre seg hva målet er. Middelet må tilpasses slik at det på en best mulig måte bidrar til å oppnå målet.

Slik det er nå latterliggjøres vi, ignoreres vi, vi blir politianmeldt, meldt til advokatforeningen, hetses for det vi gjør.  Foreldres uttalelser blir lagt frem som bevis i fylkesnemnda og i retten. Og Barnevernet blir trodd. Det er sterkt negativt det som skjer, for vi oppnår ingenting annet enn å bli latterliggjort og satt i gapestokk. Jeg har selv opplevd det.

Men man må altså spørre seg hva målet er? Etter min mening må middelet tilpasses målet. For min egen del har ikke målet vært å hetse noen og aller minst å være usaklig.

Mitt mål med å være medlem av disse gruppene her ene og alene vært å gi støtte og råd, pluss at jeg har gitt eksempler på hvordan barnevernet kan gå frem, hvor galt det kan gå, hvor uforstandige de kan være. Her er et eksempel: https://www.nrk.no/ho/5-aring-skal-ha-blitt-avhort-til-klokka-23-1.13227868

Min misjon har vært å blottlegge uforstand og uprofesjonalitet, og altså i tillegg å gi foreldre støtte og råd. Jeg tenker: For en glimrende ide det vil være at disse ødelagte foreldre har en advokat som er tilgjengelig for dem, som de kan spørre spørmål til, søke råd hos. Juridiske råd og personlige råd.

Det var min misjon: Å være en profesjonell støttespiller.

Vi må besinne oss. Målet må være å opptre seriøst. Ikke hetse, ikke skrike, ikke opptre uprofesjonelt.

For målet er å endre og forandre og fjerne det barnevernet vi har i dag. Hvordan det drives. Hvor mange foreldre som absolutt ikke burde blitt fratatt barna side, det er det vi må vise.

Middelet må tilpasses middelet.

Til sist: Jeg har ikke tenkt å gi meg. Uansett hvilken kritikk som kommer fra hvem som helst, skal jeg ikke gi meg. For målet er for viktig til det. Så må kanskje også jeg justere de midlene jeg bruker

Barnevernet - en mastodont med makt med intet ansvar

Mastodonten barnevernet.

På Bufdir sine sider står å lese: ?Stadig fleire barn med omsorgstiltak?. Det står videre at ? Det var 5 139 årsverk i barnevernstenesta ved utgangen av 2014, ein auke på nesten 6 prosent frå 2013. Den dominerande gruppa av tilsette var barnevernspedagogar, dei utgjer 2 416 årsverk. 1 499 årsverk var utdanna sosionomar.?

Dette virker jo tillatelig. Men bak statistikken, hvis man leser statistikken skikkelig finner mang at i følge SSB ble det i 2003 sendt inn 15.303 bekymringsmeldinger til barnevernet. I 2014 ble det sendt inn 52.996 bekymringsmeldinger. På elleve år er et en prosentvis økning i antall bekymringsmeldinger på 246 prosent (!)

I 2009 jobbet det 3.415 arbeidstakere i barnevernet. I 2014 jobbet det 5.139 mennesker i barnevernet. På seks år er det en prosentvis økning på 50 prosent.Og er det fordi mine foreldre og deres generasjon, jeg er født i 1971, var perfekte foreldre?

Barnevernet har i kraft av sitt mandat og sine ansatte et enormt mandat i samfunnet i Norge i dag. Det har blitt en voldsom aktivitet i det offentlige på grunn av barnevernet. Barnehageansatte, lærere, helsesøstre, leger, sosionomer, nav-ansatte, alle går de på kurs for å lete etter omsorgssvikt. Barnevernet har lært dem opp til å lete etter tegn til omsorgssvikt.

Og det jo flott, sier du. Nei, det er ikke det. For med makt følger ansvar. Ansvar uten makt er livsfarlig. Når barnevernet kan troppe opp på skoler og ta barn ut av skolen, hvor barnet er i fullstendig i sjokk. Er det makt uten ansvar. Istedet kunne de tatt samtalen i trygge omgivelser, hvor en trygghetsperson er til stede.

Når lærere blir oppfordret til å lete etter omsorgssvikt, er det flott. Men ikke uten ansvar. Han har blitt lært opp av barnevernet, og har store problemer med å skille virkelighet fra usannhet. Allikevel inngir han en bekymringsmelding, som fører til enorme konsekvenser.

Det å få en bekymringsmelding på seg er en enorm belastning. Men barnevernet bare turer frem, de har makt uten ansvar. De kan omtrent gjøre som de vil.

Jeg vet ikke hvor mange som har hørt eller sett på NRK om denne femåringen som ble hentet av to full uniformerte politimenn, og ble kjørt til politihuset for å bli avhør. På tross av at Gjøvik barnevern ligger fem minutt unna, måtte vi vente i to og en halv time. Og gutten ble bare trøttere og trøttere, samtidig som han var livredd. Til slutt, altså etter to og en halv time, fikk han slippe inne. Mor tryglet om de ikke kunne avhøre han først, slik at han kunne få legge seg på en sofa og forsøke å sove. Men det var det ikke snakk. Bestemor fikk være med som trygghetsperson, men hun ble jaget på dør etter ett kritisk spørsmål.

Barnevernet har enorm makt. Men med makt følger ansvar, og det ansvaret tar ikke barnevernet alvorlig

 

Barnevernet og dens løgner

 

Jeg har vært i et ekstremt vær i det siste. Men det er ingenting mot det mine klienter må stå i. Jeg har derfor bestemt meg for å fortsette kampen mot systemet. Ytringsfriheten min skal ikke knebles. Den skal næres og vokse. Det er det demokrati er for noe.

Men denne saken handler IKKE om meg. Jeg klarer meg. Jeg har god utdannelse og god økonomi og en fantastisk familie.

Det handler ikke om meg.

Det handler om dere som blir tatt fra foreldrene uten grunn, uten et fnugg av bevis, urettmessig og skandaløst.

Og arbeidet mot dette systemet har jeg tenkt å arbeide mot, uansett om hvordan denne ?saken? mot meg går.

Men jeg har noe å skrive til dere om i dag:

Barnvernet lyver. De lyver når de kommer inn i en familie med bekymringsmelding. Hensikten, sier de, er å undersøke om barna har det bra. Om omsorgen de får er godt nok. Men den egentlige hensikten er mye ondere. De kommer inn med en forutinntatt holdning om at foreldrene ikke er gode. Ingen røyk uten til, tenker. De tenker automatisk på foreldrene som dårlige for eldre, for, som sagt, ingen røyk uten ild.

Barnevernet lyver. Når deres uttalte mandat er å beskytte barna, gjør de det motsatte. De henter barn på skole og barnehage. Barna aner ikke hvem de er og hva de gjør der. Så får de spørsmål om foreldrene de ikke aner hvorfor de blir spurt om. ? er mamma snill mot deg. ? du kan fortelle alt til oss, vet du. Er pappa noen ganger slem mot deg. Kjefter pappa på deg. Slår han deg. Og så videre også videre.

Denne måten å spørre barn på er fullstendig og gjennomført uetisk, ondt og ekstremt skadelig for barna.

For barna begynner å lure: -mamma er jo snill, er hun ikke? ? pappa har da aldri slått meg eller noe? Så er det noen barn som lett lar seg påvirke. Kanskje de er sinte på pappa eller mamma. Og sammen med barnevernet lager de en historie om vold hjemme. Helt ute av det blå blir pappa en voldsmann etter at barnevernets løgner har besmittet barnet.

Jeg hadde en klient for noen år siden fantastiske, omsorgsfulle foreldre. Mor i familien var stemor til en datter. Så glemte stedatteren leksene en dag. Og  da fant hun ut at hun skulle si at hun blir mishandlet og slått hjemme. Selvfølgelig flokker det det da om henne en kobbel av voksne som vil hjelpe denne stakkars datteren. Hun forteller løgn etter løgn. Men selvfølgelig tror barnevernet på hennes løgner, enda det er klare bevis på at hun snakker løgn.

Flere år senere får søsteren to stesøstre. Når disse har begynt på skolen begynner stesøsteren å plante i også disse to at de blir slått og mihandlet hjemme. Og et kobbel av velmenende voksne flokker seg om henne. Barnevernet er har ikke et fnugg av tvil. De tror på disse jentene, og de tror på storesøster. Det blir akuttplassering og beredskapshjem.

Men så, i fylkesnemnda, bryter jenta sammen, og sier at alt er løgn, at hun har vært misunnelig og at i hennes kultur er stemødre per definisjon onde. Hun sa alt først til kontaktlærer, så til helsesøster, så til barnevernet. Det var en armada av voksne som flokket seg om henne. Særlig barnevernet. De oppmuntret henne til å fortelle de mest groteske historier, oppmuntret henne til å fortelle mer, mer, hel tiden mer

Så viser det seg at alt er løgn. Og hva sier det om barnevernet. Jeg har utallige historier om et barnevern som nærer løgner, skaper løgner, skaper monstre av foreldre som er helt normale. Hvis et barn får et blåmerke på armen og helsesøster ser det et er rett til barnevernet. Og barnevernet spør og graver, og de skaper en løgnhistorie ute av intenging. For den lille jenta har bare slått seg under lek.

Barnevernet blitt slik i dag at det å være foreldre nærmest er en kontinuerlig eksamensoppgave. Du kan aldri vite når de dukker opp på din dør. Du kan aldri vite når de kommer og sier at din datter forteller at hun har blitt slått av pappa, og dette kommer fra de manipulative heksene i barnevernet.

Vi skal ha dette vekk. Vi skal ha et barnevern som tror på foreldrene, og vi vil ha et barnevern som ikke blindt tror på barna. Det er profesjonelle som må prate med dem, ikke jentunger som ikke har noen barn selv.

Så, vær med meg å kjemp videre mot løgnene

Min adventssalme

Kjære leser. Jeg har skrevet en adventssalme. Håper du liker den. Her er den.

Jeg ble kjent med en dame som vokste opp alene med en alkoholisert mor. Faren dro da hun var fem år. Orket ikke mer og lot barnet bli alene med mamma og hennes djevler, som skånselsløst dro henne inn og ut av hennes evne til å være menneske.

Jeg snakket lenge med damen. Hun er velutdannet, distingvert og tilsynelatende helt tilstede i seg selv. Hun har to barn. En fullkommen pike på tre år, og en prins på ett og et halvt. Hun har en mann som er jurist, arbeider i justisdepartementet. Selv har hun nettopp disputert for doktorgraden i filosofi. De er en familie som andre familier.

Vi ble sittende og prate i et selskap. Og etter hvert ble det naturlig for henne å åpne seg litt for meg.

Hun fortalte meg at hun hele barndommen og ungdommen levde sammen med en mor som misbrukte alkohol. Alene. Det var bare de to. Hver kveld drakk mamma alkohol. Hver morgen måtte hun vekke henne, støtte henne til toalettet så hun fikk spy. Hun måtte skjule mammas alkoholisme, måtte passe på å ha venner på besøk bare i gode perioder, måtte ?stjele? penger til mat, som ellers hadde blitt brukt til alkohol, måtte ?late som om? alt var fint og riktig.

Og jeg tenkte at hun ville fortelle meg om hvor voldsomt hun hater sin mor, og hvordan hun var et løvetannbarn, som har dratt seg opp av asfalten og klart å stable sammen et liv.

Men det viste seg at dette bare var parentesene i det hun fortalte meg. For hun fortalte meg om kjærlighet, først og fremst. Først og fremst om kjærlighet fortalte hun meg.

For henne er mamma kjærlighet.

Hun undersøkte i voksen alder sin mammas historie. Hun snakket med mammas søster. Mammas søster er to år yngre enn mamma. Og mammas søster ble reddet av mamma, fortalte mammas søster. Hun ofret seg selv for sin søster. Hun beskyttet henne. Mot deres fars misbruk.

Morfar hadde en umettelig trang til å få stilt sitt seksuelle behov hos små jenter, små barn. Mamma lot derfor sin far utnytte henne hver kveld, mens søster lå og lyttet til det grusomme som skjedde. Aldri lot mamma søster bli misbrukt. Aldri lot hun henne høre galskapen som skjedde nedenunder da foreldrene slo hverandre helseløse, hun holdt henne for ørene, beskyttet. Fortalte at alt vil bli bra, verden er god, selv om det ikke virker slik.

Mamma var ødelagt. Hun drakk og drakk og drakk. Hver dag. Men mamma var allikevel kjærlighet. Hun klarte ikke å være i verden, den virkelige verden. Men hun var allikevel mamma for sitt barn. Hun smilte alltid, smilte til sitt barn, hele, hele tiden. Hun kjeftet aldri, var aldri brå, hun var bare god. Gjennom alkoholen var mor bare kjærlighet.  Hun så sitt barn, ønsket å nå frem til sitt barn med et budskap: Du er elsket. Og mamma elsket, gjennom og på tvers av alkoholrusen bygget hun opp sitt barn.

Og det utrolige er at denne damen jeg traff bare elsker sin mor. Hennes mor drakk hver dag, hver eneste dag av hennes oppvekst. Allikevel er det eneste ordet hun vil klistre til sin mor ordet Kjærlighet. Hennes mor var bare god. Sa hun til meg.

Når noen misbruker alkohol er det det vi ser.  Vi ser ikke menneskene, mamma, pappa, søster, bror. Vi ser det instrumentelle i omsorgssvikten.

Vi er så glade i det perfekte. Vi blir bedt om å være på vakt, se etter tegn på omsorgssvikt, etter misbruk. Vi vil ha det perfekte. Barnehageansatte blir fortalt at det er bedre med en bekymringsmelding for mye enn en bekymringsmelding for lite.

Det går underlig bra med min venninne. Hun fullførte doktorgraden på tross av at hun tilbrakte hele sin barndom med en alkoholisert mor.

Hun fortalte meg at hun ikke ville ha vært det foruten. Sin barndom. Hun elsket sin barndom. Hun fortalte meg at for henne var mammas kjærlighet nok. Mer enn nok. Hun fortalte meg at hennes mor var det absolutte kjærlighetspunktet i hennes liv. Det hele hennes sinn dreide seg om. Hennes mor sa alltid til sin datter at hun kunne få til alt. At det var ingen grenser for hva hun kunne klare. Hun hvisket henne i søvn med ordene: ?Du er verdens gjenglemte prinsesse. Du kan klare alt.?

Mamma drakk hver dag. Hver eneste dag. Men hun elsket også hver dag. Hver eneste dag. Og kjærligheten er sterkere enn mørket.

Dette er slutten av min salme: Det perfekte er bare perfekt. Det er ingen kjærlighet i det perfekte.

Det uperfekte inneholder en voldsom kjærlighet. Kjærligheten mellom foreldre og barn.  

Appell 5 november i demonstrasjon utenfor Stortinget i Oslo

Jeg sa ved forrige demonstrasjon at jeg er en fanatiker. Og gjennom den tiden som har gått siden det har jeg i hvert fall ikke blitt en mindre fanatiker. Jeg har opplevd å nesten bli klaget inn for advokaforeningen fordi jeg uttrykte sympati til dem og det er en viktig sympati, jeg har ikke ytt noe praktisk støtte eller hatt noe som helst å gjøre med disse to stakkars foreldrene som reiste til polen for å få lov til å leve sammen med sitt barn og ikke bli fratatt det av norske myndigheter.  

Jeg spør meg selv ofte: Bør jeg være mer forsiktig? Bør jeg frykte represalier for det jeg driver med? Alt det jeg skriver på barnevernssider bør jeg moderere meg, eventuelt slutte med å skrive på disse sidene?

Men jeg har kommet til det motsatte resultat: Jeg vil bli mer aggressiv. Jeg vil bli mer radikal. Jeg vil uttrykke akkurat det jeg mener. Og hvorfor? Fordi ytringsfriheten er nærmest det viktigste vi har. Det å kunne ytre seg fritt er bærebjelken i demokratiet. Det å kunne si hva man vil er et av de viktigste prinsippene man har i et demokrati.

For ytringsfriheten bringer oss fremover. Den beveger oss mot noe bedre. Når jeg sier at barnevernet, fylkesnemndene, tingrettene ødelegger familier, er det et viktig standpunkt. Myndighetene er i mot det. Barnevernet er i mot det. Fylkesnemndene er i mot det. Tingretten er i mot det. De er i mot ytringer som med styrke og pondus kritiserer barnevernsystemet.  Men mine ytringer, mine meninger, er ekstremt viktige.

Kanskje tar jeg feil. Kanskje alt er  i den skjønneste orden i barnevernet. Men hva hvis den ikke er det? Hva om foreldre lider barn lider, familier lider og blir ødelagt på grunn av dette systemet?

Hvem skal da si fra? Hvis barnevernet leter med lys og lupe etter ?farlige? meninger, hvor er vi da? Jo, vi har ikke lenger ytringsfrihet Vi har ikke lenger et korrigerende demokrati.

Og det er jo nettopp det barnevernet holder på med. De leter med lys og lupe etter ytringer de kan bruke i barnevernssaker, som eksempler på at foreldre ikke er gode foreldre. De er ikke gode foreldre fordi de legger saken sin ut på internett. De mener det å legge saken sin ut på internett viser at foreldrene er dårlige foreldre, at de ikke forstå sitt eget beste.

Men det foreldrene gjør er jo å bruke demokratiet. Ytringsfriheten.  Det å legge saken sin ut på internett tilhører demokratiet. Det er ikke å ødelegge for sine barn, eller ødelegge for seg selv. Det handler om ytringsfrihet og som jeg sa, det er ytringsfriheten som bringer samfunnet videre, utvikler det. Det å legge sin sak ut på internett handler om det innerste av demokratiet. Det ypperste av demokratiet.  Ytringsfriheten

Tenk Nelson Mandela. Hvis de klarte å holde ham taus ville ingenting skjedd av forandring i Sør-Afrika. Hvis de hadde klart  å begrense hans ytringsfrihet, kneble den, ville Sør-Afrika fremdeles vært et segregert samfunn, hvor svarte blr undertrykket.

Det er ytringsfriheten som bringer samfunnet  videre, gjør oss til bedre samfunnn.

Og min ytringsfrihet bruker jeg til å kjempe en ekstremt og voldsom kamp: Jeg vil ha en endring i barnvernet.

Jeg skriver om det i kronikker i aviser, jeg skriver om det på min egen blogg, jeg skriver om det  på Facebook.

For barnevernet er fullstendig ute å kjøre. Det er noen få prosent av barnevernssakene som handler om vold og grus. Resten handler om fullt toppegående foreldre som kanskje har noen problemer, men som er mer enn gode nok. De blir fratatt sine barn på grunn av noe diffust noe, funnet opp av psykiatrien, funnet opp av noen få mennesker som blir bruktt som guruer. Det er noe som heter psykobabbel. Og det er det jeg opplever som barnvernsadvokat. Psykobabbel. Man bruker for eksempel Kvello som en fasit. Disse idiotiske beskyttelsesfaktorene, og så videre og så videre.

Egentlig var det biologiske prinsipp ment fra lovgiver å være det styrende prinsipp når barnevernet kom i kontakt med familier. Men jeg opplever fra år til å at det biologiske prinsipp har blitt vagere og vagere, mer og mer utvannet.

Når man ser på naturen, ser man at barna er fullstendig avhengig av mor fra fødselen og i lang ti fremover. Når man ser på naturen ser man at biologien er sterk, en kattemor beskytter sitt barn hel til det kan klare seg selv.

Det er en enorm biologisk kraft i naturen.

Og hvorfor skulle det være annerledes når det gjelder mennesker? En baby kjenner igjen lukten av sin egen mor. Det er en enorm symbiose mellom barnet og mor. En voldsom tilknytning.

I dag opplever jeg stadig at nyfødte blir tatt fra mor ved fødselen. Og jeg spør meg: Ut fra biologi, ut fra hva vi vet om tilknytningen mellom mor og barn, hva dette gjør med barnet. Å bli revet ut av barnets armer og inn i armer som aldri kan ha den tilknytningen som det er mellom biologisk mor og barn.

Det er noe sykt ved vårt samfunn. Det er noe sykt ved måten vi  behandler våre barn, hvordan vi behandler våre foreldre.

Man å få det biologiske prinsipp inn igjen. Terskelen for å ta barn fra foreldre må heves vesentlig.

Vi må forandre vår virkelighetsoppfatning. For det er ikke tilfeldig hvem som tar seg av barna. Et homofil ektepar er ikke det samme som mor og far. Et fosterhjem som trenger penger er ikke det samme som biologiske foreldre.

Vi må snu. Vi må tilbake til dit hvor det var selvsagt at biologiske foreldre tar seg av sine barn.

Vi må snu. Vi må tilbake dit hvor man ikke kunne, hvor man ikke hadde lov til å røve barn ut fra biologiske foreldres armer

For de det biologiske prinsipp er ikke en frase. All forskning viser at det å vokse opp hos sine biologiske foreldre er det absolutt beste for barn. Selv om foreldrene har mangler. Selv om foreldene har mangler, er det absolutt best for barn å vokse opp hos sine biologiske foreldre.

Slik er det. Og slik vil det alltid være.

Jeg har lest forskning fra USA at vi mennesker har evnen til å følge med på et foredrag, et tale, en appell i ca 15 minutter. Etter dette begynner tankene å vandre til andre steder, og man slutter å følge med.

Så jeg avslutter her.  

Takk for meg.

Hva skal man gjøre med fylkesnemnda

De siste dagene har jeg blitt utfordret (eller angrepet) på å boikotte fylkesnemnda. Personen som oppfordrer til dette er at dette vil føre til at systemet vil kollapse når verken parter eller advokater møter opp.

Dette er en god ide, på papiret. Fylkesnemnda er et stort samfunnsproblem, etter min mening. I hver enkel sak er den som regel sammensatt av en jurist, en psykolog/psykiater og en lekdommer (en mann/kvinne) fra folket.

Sakene for fylkesnemnda forberedes på den måten at barnevernet innhenter informasjon, skriver en begjæring til nemnda og sender denne til nemnda. Så får privat part (far/mor) sin advokat anledning til å gi et tilsvar på begjæringen fra barnevernet.

I stadig flere saker bruker barnevernet en sakkyndig for å utrede saken, utrede omsorgsevnen til foreldrene. Barnevernet betaler for dette, og det kan dreie seg om opp mot hundre tusen kroner per sakkyndigrapport.

Men dette ser jo greit ut, sier du. Ja, på papiret gjør det det. Men det mange problemer med saksforberedelsen og også gjennomføringen av sakene i nemnda.

For det første har ikke foreldre noen mulighet for å styre saksforberedelsen. De opplysninger som innhentes blir skrevet i stein, og foreldrene har ingen reell mulighet for korreksjon, selv om det som fremkommer er feil.

For det annet bruker barnevernet metoder som ikke får frem om foreldrene egentlig er gode nok foreldre. De bruker forskjellige metoder adoptert fra USA, som det er beheftet store mangler ved. De får alt for ofte ikke frem for eksempel det reelle samspillet mellom foreldre og barn, fordi settingen er så unaturlig. Når foreldrene sitter stive av skrekk og ikke klarer å a fokus på barna, brukes dette mot foreldrene, til tross for at barnevernet må vite at dette ikke er en normalsituasjon i familien.

For det tredje er de sakkyndige som brukes alt for tro mot systemet, både mot barnevernet og fylkesnemnda. I tillegg observerer de alt for lite (for eksempel to timer observasjon av mor og barn).

For det fjerde legger nemnda nesten alltid til grunn den sakkyndiges vurderinger og konklusjon. Og de legger nesten alltid til grunn barnevernets versjon.

Kort sagt har ikke foreldrene noen sjans. Den foreldrene som regel har som eneste bevis er karaktervitner (familie, venner), som ikke legges noe vekt på i det hele tatt, fordi nemnda tenker at de vil jo snakke pent om foreldrene uansett.

Jeg kunne skrevet en hel bok om dette, om det problematiske ved fylkesnemnda.

Men det er ikke min agenda her. Min agenda her er denne personen som foreslår at vi som advokater skal boikotte fylkesnemnda. En god ide, altså, på papiret. La det være sagt før jeg fortsetter: Jeg kunne jobbet som forretningsadvokat og tjent tre ganger mer enn jeg gjør ved å arbeide med barnevernssaker. Og jeg får betalt for halvparten av den jobben jeg gjør. Når en klient sender meg 500 chat-meldinger i løpet av en saksforberedelse, får jeg betalt kanskje for 25 av dem.

Nå, tilbake til saken. Boikott av fylkesnemnda. Jeg spør meg ? hvordan tenker man å gjøre dette? Er det alvorlig ment? Eller er det bare et hjertesukk. Vedkommende som skrev om meg mente jeg skulle få med meg 10 advokat og disse få med seg 10 og så videre. Problemet er at jeg aldri har en sjans i havet til å få med meg 10 advokater på dette. Jeg kjenner 4-5 advokater som er nesten like kritisk som meg til barnevernet. Men heller ikke disse vil være villige til å gjøre en slik boikott.

Da jeg svarte vedkommende dette, gikk hun offentlig ut på facebook og oppfordret folk til å boikotte meg(!) Hun vil altså ha boikott av den advokaten i landet som skriver mest kritisk om barnevernet i landet.

Et annet forhold jeg konfronterte henne med er at domstolene ikke er så mye bedre enn nemnda. Skal man boikotte disse også?

Nei. Det å boikotte fylkesnemnda er et luftslott. Som kommunismen.

Hva er så min løsning? Jo, det er å fortsette å kjempe for foreldre i enkeltsaker, gå ut i media med enkeltsaker og generelle forhold, skrive kronikker i avisen, påvirke politikere, få ut mest mulig informasjon om hvordan det er fatt med barnevernet, delta på protester, holde appeller, holde foredrag.

En forslag til løsning på skjevheten i systemet

I straffesaker er som regel utfallet enkelt å komme frem til. Man har for eksempel en mann som har skutt et annen mann. Det var vitner til stede som så hvem som skjøt. Det var kruttslam på hendene til gjerningsmannen. Rettssaken blir da enkel. Bevisene er så overveldende at dommerne eller jurien ikke bruker mye tankekraft på å bli enige om at mannen er skyldig. I straffesaker kan det ofte også være et enkelt spørsmål å komme frem til at den tiltalte ikke kan dømmes skyldig. I strafferetten skal dommerne eller juryen være nærmest 100% sikre på at en mann er skyldig før man kan dømme ham. Og i straffesaker får også den tiltalte legge frem alle de bevis som støtter hans uskyld. I hvert fall hvis forsvareren gjør jobben sin

I sivile saker er bevisbildet ofte et helt annet. Hvis spørsmålet for eksempel er om et testamente er gyldig, vil det kunne være en komplisert prosess å svare på dette. Var for eksempel testator ved sine fulle fem da han skrev under på testamentet. Dette er jo et medisinsk spørsmål, men det er sjelden noen andre til stede enn testator og de to vitnene som skal underskrive når testamentet blir laget. Det er ikke en lege til stede som kan undersøke testators mentale helse. Det kan da være en uhyre vanskelig spørsmål for retten å svare på om testator var tilregnelig. Men både den som påstår testamentet gyldig og den som påstår det ugyldig får samme mulighet til å legge frem sin sak.

I barnefordelingssaker er det også ofte meget vanskelig å komme frem til en avgjørelse. Ofte er begge foreldrene gode, de får gode skussmål, og de tar vare på barna sine på en bra måte. Det er som regel en psykolog eller psykiater til stede i saken, men også for denne kan det være tilnærmet umulig å velge hvor barna vil få det best. Men begge foreldre får samme mulighet til å legge frem de bevis som støtter deres sak.

I barnevernssaker er alt galt. Ingenting stemmer. Det jeg skriver ovenfor, om at man få mulighet til å legge frem sin sak, sine bevis, gjelder ikke i barnevernssaker. Jo, visst. Man får jo som regel anledning til å føre vitner. Disse er ofte foreldre, besteforeldre, venner og bekjente. Men verdien av disse vitnene er tilnærmet null i de fleste sakene. For dommerne tenker jo: ?Selvsagt vil en mor snakke godt om sin datter? Osv.


Barnevernet, derimot, har i forkant av rettssaken samlet bevis på bevis på bevis. Det er bekymringsmeldinger i hytt og pine, det er bekymrede barnehager, det er bekymrede ansatte ved BUP, det er en sakkyndigerklæring som dømmer mor nord og ned. Og dette er jo flott, tenker du. Alle disse bevisene peker jo i samme retning: Mor er ikke god nok.

Men la oss stoppe opp en stund og tenke oss om. Kan bevisbildet endres, er det mulig å lage et system hvor bevisbildet kan bli mer balansert? Dersom en mor er en god mor, er det da mulig å trenge gjennom hos retten på dette, og få retten til å se at hun er en god nok mor?

Som regel ikke.

Men jeg har en ide. Det burde være to sakkyndige i enhver barnevernssak. Vi vet at sakkyndige, vi vet at deres fag er ultrasubjektivt. Vi vet at de i nesten alle saker kommer frem til at barnevernet har rett. Men så har vi noen sakkyndige her i landet som er kritiske til barnevernet, og som mener det ikke er så enkelt å svare på om mor er god nok, og som legger listen for det å være god nok mye lavere enn andre sakkyndige.

Så mitt forslag er at det i alle barnevernssaker skal oppnevnes to sakkyndige som arbeider helt uavhengig av hverandre. Slik resultatet ble i Breivik-saken. I den saken bevitnet vi jo alle at de to parene med psykologer var uenige. Dersom man ikke hadde presset frem et nytt par av sakkyndige, ville Breivik blitt erklært sinnssyk i gjerningsøyeblikket.

Jeg er overbevist om at man, dersom man valgte mitt forslag, ville fått mange, mange saker hvor to sakkyndige stod mot hverandre.

Og da er bevisbildet balansert. Da kan ikke kommuneadvokaten bringe inn vitne etter vitne, dokument etter dokument, som dømmer mor nord og ned.

Da ville vi fått en situasjon hvor to velkvalifiserte sakkyndige enten er enige om at mor er god nok, eller uenige om dette, og da kunne dommerne ha et hav av muligheter til å komme frem til et riktig resultat.

Dette forslaget vil jo koste penger. Mange penger. Men i barnevernet brukes det så mye penger på fosterhjem og tull og fjas at man etter min mening vil tjene på mitt forslag. Fordi da ville langt flere barn kunne blitt boende hos sine foreldre.

Sånn. Det var lørdagens andakt fra meg

Barn skal tilbake til sine biologiske foreldre

Når barn tas fra foreldre og inn i fosterhjem/institusjon, hva skal skje, da? Hva skjer med barna, hva skjer med foreldrene, hva skjer med barnevernet? Er det noen regler, noen retningslinjer, noe føringer på hva som skal skje? Skal barna bli i fosterhjem frem til de er 18 år? Er det meningen at de skal tilbake til biologiske foreldre når foreldrene er gode nok?

Det er en paragraf i barnevernloven som sier noe om dette. En paragraf i barnevernloven skal være førende for alle som er underlagt loven. Hvem er så underlagt denne loven? Jo, det er barneverntjenesten, fylkesnemnda, tingrettene, lagmannsrettene, høyesterett, fylkesmannen, sivilombudsmannen. Disse instansene er pliktige til i alle ting, alle vedtak, alle dommer, til følge barnevernlovens alle ti kapitler.

Når barn tas fra foreldrene i fylkesnemnda og retten skiller man gjerne med langtidsplassering, det vil si plassering hvor det uttales at meningen er at barna skal bo hos fosterforeldre frem til de er atten år, og plassering hvor det uttales at en tilbakeføring er mulig. Hvilken plassering som velges har stor betydning for hvor mye samvær foreldrene får med sine barn. Ved langtidsplassering velger man fra seks til to dager i året a noen timer. Ved plassering hvor tilbakeføring anses som mulig, velger man å gi samvær av større omfang.

Jeg mener at prejudikatet fra Høyesterett hvor de bestemmer at ved oppvekstplassering skal det være minimalt med samvær er problematisk i forhold til de menneskerettene som Norge er bundet av. I uttalelse fra EMK fremkommer at målet ved enhver plassering skal være at plassering skal være kortvarig dersom det er mulig.

Her vil jeg rette oppmerksomheten mot en paragraf i barnevernloven som nærmest er glemt av barnevern og andre myndigheter. Det er barnevernloven § 4-16. I denne står det følgende:

?Barneverntjenesten har etter omsorgsovertakelsen et løpende og helhetlig ansvar for oppfølgingen av barnet, herunder et ansvar for å følge utviklingen til barnet og foreldrene. Barneverntjenesten skal der hensynet til barnet ikke taler imot det, legge til rette for samvær med søsken. Barneverntjenesten skal kort tid etter omsorgsovertakelsen kontakte foreldrene med tilbud om veiledning og oppfølging. Dersom foreldrene ønsker det, skal barneverntjenesten som en del av oppfølgingen formidle kontakt med øvrige hjelpeinstanser.?

Hva betyr denne paragrafen? Hvorfor har den blitt skrevet? Hva er hensikten bak paragrafen? Jo, den er skrevet fordi enhver omsorgsovertakelse skal være kortvarig, dersom mulig. Den er skrevet fordi det biologiske prinsipp hang høyt da loven ble skrevet, og lovgiver tenkte at tilbakeføring til biologiske foreldre skal skje så snart det er forsvarlig og mulig.

Paragrafen gir en oppskrift på hvordan barnevernet kan hjelpe foreldrene til å bli i stand til å få tilbake sine barn.

Barnevernet skal følge opp foreldrene, de skal ha kontakt med foreldrene, de skal sette inn tiltak og hjelp til foreldrene til å bedre sine omsorgsevner. Barnevernet skal altså KORT TID etter omsorgsovertakelsen ta kontakt med foreldrene for hjelp.

Denne paragrafen gir føringer på at foreldrene er som en magnet, hvor barna skal tilbakeføres på det tidspunkt magneten blir sterk nok og klarer å hente barna inn til foreldrenes omsorg.

Men så står denne paragrafen i grell kontrast til den paragrafen som hjemler en eventuell tilbakeføring, nemlig barnevernloven § 4-21. I følge denne må det være "overveiende sannsynlig" at foreldrene kan gi barna god nok omsorg før det blir aktuelt med tilbakeføring. I tillegg skal det ikke bli snakk om tilbakeføring dersom barna har fått en slik tilknytning til sine fosterforeldre at det blir vanskelig psykisk for dem å skilles fra disse.

Disse to paragrafene slår hverandre i hjel. I følge § 4-16 skal barnevernet hjelpe foreldrene til å bli gode nok, og de skal også selv ta initiativ til tilbakeføring når de finner omsorgen god nok. På den annen side har man altså § 4-21, som stiller uhorvelig vanskelige krav til foreldrene for at det skal bli aktuelt med tilbakeføring.

Jeg mener at § 4-16 slår § 4-21 i hjel. Dette både fordi menneskerettene støtter det og fordi det biologiske prinsipp skal være selve grunnpilaren i barnevernretten.

Grunnen til at jeg skriver dette innlegget er at jeg ønsker å komme i kontakt med deg som forelder har blitt fratatt barna. Jeg gir deg ammunisjon: Ta kontakt med barnevernet, les § 4-16 opp for dem og forlang at de skal jobbe sammen med deg for at du skal tilfredsstille deres krav om omsorgsevne. Si til dem at denne paragrafen gir dem en lovfestet plikt til å  hjelpe deg, plikt til å jobbe sammen med deg for at du skal få barna tilbake.

Jo flere som gjør dette, jo lettere får vi endret systemet.

Så spre også dette innlegget, slik at flest mulig får innsikt i det jeg har skrevet her. 

Gangen i en barnevernssak

Dette innlegget er til deg som nylig fikk vite at det har kommet inn en bekymringsmelding, og som skal få undersøkt dine omsorgsevner av barnevernet. Poenget med innlegget er at du skal unngå å leve i uvisse underveis i saken, men være forberedt på hva som skjer og hva som kommer til å skje. Jeg anbefaler alle som leser dette å henvise til innlegget dersom du kjenner noen som nettopp har fått informasjon om at det er kommet inn en bekymringsmelding.

Det første som skjer i en barnevernssak er at barnevernet mottar en bekymringsmelding. En bekymringsmelding er et brev hvor den som sender meldingen uttrykker bekymring for barnet ditt, bekymring for hvordan barnet har det. Det er faktisk barnevernet selv som sender flest bekymringsmeldinger i løpet av et år. Ellers kan det være skole, barnehage, helsesøster, en fra familien, naboer eller bekjente. Alle offentlige organer som har kontakt med barnet ditt har plikt til å melde bekymring dersom de er bekymret.

Barnevernet er pliktig til å gi tilbakemelding til vedkommende som sendte meldingen. Er det en privatperson skal de innen tre uker gi en tilbakemelding om at saken er mottatt. Er det et offentlig organ skal barnevernet gi beskjed til melding om det er åpnet undersøkelsessak, og de skal gi ny beskjed når undersøkelsen er fullført.

Når barnevernet mottar en bekymringsmelding har de en uke på seg til å gå gjennom meldingen og til å bestemme seg for om de skal følge opp meldingen med en undersøkelse. Barnevernet mottar meldinger som de ser at åpenbart er sjikanøse og ikke gir grunnlag for bekymring. Da skal de henlegge saken uten å gjøre noen undersøkelse. Dersom barnevernet mener det på bakgrunn av bekymringsmeldingen er grunn til å tro at det foreligger forhold som kan føre til at barnevernet må inn med tiltak for å bedre situasjonen for barnet, skal barnevernet så fort som mulig undersøke forholdet.

I en undersøkelse tar barnevernet normalt kontakt med foreldrene og har et møte med dem for å gå gjennom bekymringsmeldingen, og få informasjon fra foreldrene om barnet. Barnevernet vil så normalt be om skriftlig samtykke fra foreldrene om å innhente opplysninger fra de instanser og personer som kan ha opplysning om hvordan barnet har det. Dersom foreldrene nekter å samtykke til innhenting av opplysninger, kan barnevernet allikevel innhente opplysningene. De vil normalt kunne innhente opplysninger fra skole, barnehage, helsesøster, lege, tannlege og andre offentlige instanser. De vil også kunne innhente opplysninger fra familie og nettverk ellers, fra foreldrenes eventuelle behandlere, psykologer, psykiatere. De kan innhente opplysninger fra NAV. Foreldrene blir som regel spurt om det er noen de mener må få anledning til å uttale seg. Det vil da normalt være venner og familie og så videre.

I denne fasen vil det også være aktuelt med hjemmebesøk, både meldte og uanmeldte. Poenget med hjemmebesøkene er å få et inntrykk av hvordan hjemmet til familien er, men kanskje det viktigste observere samspillet mellom foreldre og barn. Det kan også være aktuelt å filme samspill mellom foreldre og barn.

Barn har rettigheter underveis i saken. De har rett til å bli hørt, men de har ikke plikt til å uttale seg. Barnevernet har anledning til å snakke alene med barnet. Dette blir gjennomført enten i hjemmet, på barnevernets kontor eller også på barnets skole. Det kan være en stor belastning for barnet å bli utspurt om hvordan de har det. Jeg mener barnevernet i for liten grad tar hensyn til barna når de skal spørres ut, og jeg mener barnet i langt større grad enn i dag må få ha med seg en trygghetsperson når de spørres ut.

Dersom barnevernet finner det nødvendig kan de engasjere en sakkyndig for å utrede saken. Dette er typisk dersom saken er kompleks, barnevernet  er usikker på hvilken omsorg barnet mottar, de er i tvil om barnet lever i så dårlige forhold at det kan bli aktuelt med omsorgsovertakelse.

En undersøkelse skal ikke gjøres mer omfattende enn nødvendig, og den skal gjennomføres slik at den i minst mulig grad skader den som den berører. Dette står direkte i barnevernloven, og det er viktig at du kjenner til dette og hevder din rett til ikke å bli valset over av et barnevern som ikke tar hensyn.

Foreldrene har krav på å ha en tillitsperson til stede underveis i undersøkelsen, og de har i alle faser rett på å bli representert av en advokat. Det er ikke fri rettshjelp i barnevernssaker før saken eventuelt ender i fylkesnemnda, men det vil i mange tilfeller være slik at barnevernet betaler for advokat også før saken går så langt. Du bør så tidlig som mulig kontakte advokat, slik at det kan klarlegges om du skal bruke advokat underveis i undersøkelsen.

Undersøkelsessaken skal ikke vare mer enn tre måneder. Barnevernet er pliktig etter tre måneder å konkludere i saken og fatte videre vedtak eller henlegge saken. Men i særskilte tilfeller kan barnevernet  utvide undersøkelsestiden til seks måneder, etter søknad til fylkesmannen. Jeg mener det har blitt en rutinesak å utvide til seks måneder, til stor belastning for foreldre og barn, som da må ha barnevernet på nakken i et helt halvt år. Du har rett til å protestere dersom barnevernet vil utvide til seks måneder, og du har krav på å bli hørt.

Det kan være fire utfall av en undersøkelsessak:

  1. Saken henlegges uten tiltak (fordi barnevernet mener barnet mottar god nok omsorg)
  2. Saken henlegges fordi foreldrene nekter å motta hjelpetiltak, og barnevernet finner at omsorgen er god nok på tross av foreldrenes motstand mot hjelpetiltak
  3. Barnevernet iverksetter hjelpetiltak (eventuelt akuttvedtak om å ta barnet ut av hjemmet)
  4. Barneverntjenesten sender sak til fylkesnemnda for de foreslår omsorgsovertakelse eventuelt fratakelse av foreldreansvar og tvangsadopsjon, eller om plassering på barneverninstitusjon uten samtykke.

 

Det er en rekke frivillige hjelpetiltak barnevernet kan tilby familien.

 

  • Råd og veiledning, enten av barnevernet eller av eksterne instanser.

 

  • Besøkshjem (en familie barna kan reise til for eksempel en helg i måneden, for at foreldrene skal få avlastning og/eller at barna skal få opplevelser).  

 

  • Dekning av barnehage, dekning av fritidsaktiviteter

 

  • Parent Management Training Oregon (PMTO). Dette er et veiledningsopplegg for foreldre til barn mellom 3 og tolv år. Opplegget er tilpasset barn som har høyt aggresjonsnivå med påfølgende konflikter med andre barn og også voksne. Målet er å endre barnets adferd gjennom rutinger og handlinger.

 

  • Multisystemisk terapi (MST). Dette er et behandlingsopplegg for ungdom med alvorlige adferdsvansker.

 

  • Funksjonell familieterapi (FFT). Opplegget er for ungdom med atferdsproblemer og deres familier. Målgruppen er ungdom mellom 11 og 18 år som viser antisosial atferd som vold og kriminalitet eller er i risiko for å utvikle dette.

 

  • TIBIR-foreldregruppe ligner på metoden PMTO, men er tilpasset grupper av foreldre. Tiltaket retter seg mot foreldre til barn i alderen 4-12 år som har eller er i risiko for å utvikle atferdsproblemer.

 

  • De urolige årene (DUÅ). Dette er et program for foreldre til barn med atferdsproblemer i alderen 3-12 år. Programmet skal styrke omsorgspersonenes kompetanse i å forebygge og behandle atferdsproblemene til barna.

 

  • ART- Aggression Replacement Training er et manualbasert program som retter seg mot barn og unge i alderen 4 til 20 år som har alvorlige atferdsvansker eller som er i risiko for utvikling av slike vansker.

 

  • Marte Meo- metoden er en veiledningsmetode basert på kommunikasjon hvor det brukes video i veiledningen for å styrke og utvikle samspillet mellom foreldre og barn.Metoden kan brukes ved veiledning av samspill fra spedbarnsalder.

Dersom et barn er uten omsorg fordi foreldrene er syke eller barnet er uten omsorg av andre grunner, skal barneverntjenesten sette i verk de hjelpetiltak som umiddelbart er nødvendige. Dette kan være livsfarlig sykdom eller lignende.

Dersom barnevernet mener det er fare for at et barn blir vesentlig skadelidende ved å forbli i hjemmet, kan de fatte et akuttvedtak om dette. Akuttvedtaket skal fattes av leder for barnevernet, og fylkesnemnda skal godkjenne det foreløpig. Saken skal så behandles i fylkesnemnda, med partsrettigheter for foreldre og rett til gratis advokat.

Dersom barnevernet mener vilkårene for omsorgsovertakelse er oppfylte skal de sende en begjæring om omsorgsovertakelse til fylkesnemnda.

Vilkårene for omsorgsovertakelse står i barnevernloven § 4-12 :

Vedtak om å overta omsorgen for et barn kan treffes

  1. Dersom det er alvorlige mangler ved den daglige omsorgen barnet får, eller alvorlige mangler i forhold til den personlige kontakt og trygghet som det trenger etter sin alder og utvikling,
  2. Dersom foreldrene ikke sørger for at et sykt, funksjonshemmet eller spesielt pleietrengende barn får dekket sitt særlige behov for behandling og opplæring,
  3. Dersom barnet blir mishandlet eller utsatt for andre alvorlige overgrep i hjemmet, eller
  4. dersom det er overveiende sannsynlig at barnets helse eller utvikling kan bli alvorlig skadd fordi foreldrene er ute av stand til å ta tilstrekkelig ansvar for barnet

Et vedtak etter første ledd kan bare treffes når det er nødvendig ut fra den situasjon barnet befinner seg i. Et slikt vedtak kan derfor ikke treffes dersom det kan treffes tilfredsstillende forhold for barnet ved hjelpetiltak etter § 4-4 eller tiltak etter § 4-10 eller § 4-11.

Et vedtak etter første ledd skal treffes av fylkesnemnda1 etter reglene i kapittel 7.

I begjæringen skal det fremgå hvorfor barnevernet mener det er nødvendig med omsorgsovertakelse, og hvilket rettslig grunnlag de støtter seg på. Advokaten som skriver begjæringen vil fremstille historikken slik barnevernet ser på den, hvilke opplysninger de bygger på og fra hvem. Alle papirene som finnes i saken vil legges ved begjæringen. Til slutt i begjæringen skriver barnevernet hvilket forslag til vedtak de har, og som oftest også hvilket samvær det skal være mellom foreldre og barn dersom fylkesnemnda kommer frem til et vedtak om omsorgsovertakelse.

Barnevernets advokat skal sende to eksemplar av begjæringen til foreldrenes advokat samtidig som han sender tre eksemplar til fylkesnemnda.

Det gis en frist fra fylkesnemnda til foreldrenes advokat for å sende tilsvar i saken.

Advokaten til foreldrene vil så innkalle foreldrene til et møte hvor man går gjennom begjæringen og skriver et tilsvar til fylkesnemnda. I tilsvaret vil advokat skrive foreldrenes syn på begjæringen, hvilke rettslige og faktiske argumenter foreldrene har. Han vil også angi hvilke vitner foreldrene vil føre og eventuelt legge ved skriftlige bevis som ikke er lagt ved barnevernets begjæring. Og så nedlegger advokaten et forslag til vedtak, som regel da at fylkesnemnda ikke skal overta omsorgen for barnet, og for det tilfelle at fylkesnemnda kommer til omsorgsovertakelse, hvor mye samvær foreldrene mener er riktig.

Begjæring og tilsvar innleder saksforberedelse for fylkesnemnda. I saksforberedelsen bestemmes hvilke datoer saken skal behandles i nemnda, eventuelle ytterligere bevis blir sendt til nemnda, det avholdes et saksforberedende telefonmøte mellom nemnda og advokatene. Spørsmål om det skal oppnevnes en sakkyndig for ytterligere å opplyse saken kommer også som regel opp.

Barn over 15 år har egne partsrettigheter. De kan la seg representere av advokat og de kan møte i fylkesnemnda på lik linje med barnevernet og foreldrene. I visse begrensede tilfelle kan barn også under 15 år ha partsrettigheter, dette gjelder nå barnevernet vil plassere barnet under tvang i institusjon.

Fylkesnemndssalen ser slik ut: fremst er det en pult hvor medlemmene i fylkesnemnda sitter. I saker om omsorgsovertakelse skal det være tre personer, en jurist som leder nemnda, et sakkyndig medlem, enten en psykiater eller psykolog, eventuelt en særlig egnet barnevernspedagog, og ett såkalt lekmedlem, som ikke er jurist eller psykolog, men en helt vanlig person som plukkes ut av en liste.

Salen er formet som en hestesko. På den ene siden sitter barnevernets partsrepresentant som som regel er den personen som er saksbehandler i saken, samt kommunens advokat. De sitter til høyre for nemndleder og de andre nemndmedlemmene. Til venstre sitter foreldrene og deres advokat, eventuelt også barnet og dets advokat.

I midten av salen står det en pult som brukes til avhør av parter og vitner.

Nemndleder innleder saken, og forteller kort hva saken gjelder og andre eventuelle praktiske ting.

Deretter holder kommunens advokat et innledende innlegg. Her gå han gjennom historikken og leser opp fra dokumentene det han ønsker at fylkesnemnda skal legge vekt på. I Norge har vi noe som heter umiddelbar og muntlig bevisføring, slik at det er det som leses opp eller sies som fylkesnemnda eller retten skal legge vekt på. Advokaten redegjør så for kommunens syn, hva de mener skal bli vedtaket i saken og hvorfor.

Deretter holder foreldrenes advokat et tilsvarende innledende innlegg. Det blir som regel langt kortere enn kommunens innlegg, da kommunens advokat har mye mer å dokumentere enn foreldrene.

Dersom foreldrene har motstridende interesser eller ikke bor sammen har foreldrene som regel hver sin advokat.

Barnets advokat, dersom barnet har en slik, skal så holde innledningforedrag.

Så er det tid for parter og vitner. Først blir parten fra barnevernet avhørt. Da sitter han altså på en stol ved pulten i midten. Det er først barnevernets advokat som avhører ham, så får foreldrenes advokat anledning til avhør, før til slutt nemnda sine medlemmer stiller spørsmål.

Etter barnevernets partsavhør blir foreldrene avhørt. Da starter først foreldrenes advokat avhøret, så kommunens advokat, eventuelt barnets advokat, og så nemndas medlemmer.

Etter partsforklaringene er det vitner som blir avhørt. Den parts advokat som har innkalt vitner avhører vitnet først.

Deretter, til slutt, holder partenes advokater sluttinnlegg. Da oppsummerer de saken og argumenterer rettslig og faktisk for hvilket resultat fylkesnemnda skal komme til og hvorfor.


Sluttinnlegget holdes i samme rekkefølge som innledende innlegg.

Det er jevnlige pauser når man er i nemnda, og en lunsjpause som som regel holdes i tolvtiden.

Det kan være meget anstrengende å delta på et slikt møte, det er slitsomt å la seg avhøre og belastende å måtte høre så mye negativt om seg selv som man som regel får høre i fylkesnemnda.

Etter noen uker kommer vedtak fra nemnda.

Dersom partene er uenig i nemndas vedtak er det en frist for å anke saken inn for tingretten på 4 uker.

Et tilsvar inneholder partens syn på saken og hva man er uenig i fylkesnemnda i. Det legges ned en påstand, som som regel er den samme som den man hadde i fylkesnemnda

Anken blir besvart med et tilsvar fra motparten.

Det holdes kanskje et saksforberedende møte mellom dommer i saken og partenes advokat, hvor man planlegger sakens gang og fastsetter dato for rettsmøte.

Saken i tingretten likner veldig på den i fylkesnemnda, med innledningsforedrag, bevisdokumentasjon, parts- og vitneavhør og til slutt avsluttende innlegg, som i tingretten heter prosedyre.

Så går det noen uker før tingretten avsier sin avgjørelse, som i tingretten heter dom.

Dersom man er uenig i tingrettens avgjørelse, kan man anke dommen til lagmannsretten. Men lagmannsretten siler saker, du får bare saken opp for lagmannsretten dersom saken har betydning utenfor denne saken, eller det er grunn til å behandle saken på nytt på grunn av nye opplysninger, det er vesentlige svakheter ved tingrettens avgjørelse eller saksbehandling, eller dommen går ut på tvang som ikke er vedtatt av fylkesnemnda.

Ett år etter at saken sist har vært behandlet i fylkesnemnda eller i retten kan man kreve tilbakeføring av barna. Man skriver da et ordinært brev til barnevernet hvor man ber dem sende saken til fylkesnemnda. Barnevernet har da tre måneder på seg til å sende en begjæring til fylkesnemnda. Private parter skal da innen en frist skrive tilsvar. Saken planlegges og behandles i fylkesnemnda på noenlunde samme måte som ved sak om omsorgsovertakelse.

Håper dette kan være til hjelp for deg som plutselig blir viklet inn i en barnevernssak du ikke aner utgangen på, og lykke til. 

Hva er galt med barnevernet ? del 2

I mitt forrige innlegg gikk jeg gjennom 20 punkter ? hva som er galt med barnevernet. Listen kan forlenges i utstrakt grad. Nedenfor er ytterligere ti punkter.  

 

  1. De ansatte i barnevernet må utdannes og trenes opp i hvordan å behandle foreldre som er under undersøkelse. Alt for mange saksbehandlere i dag blir gjerne støtt av foreldre som ofte er i sjokk, er sinte og fortvilede. De tar saken personlig og behandler foreldrene nedlatende og arrogant. Det er ikke grenser for hva jeg har opplevd at ansatte i barnevernet har sagt til foreldre av støtende ting. Ingen skal jobbe i barnevernet som ikke evner å dempe konflikter og opptre støttende i stedet for støtende.

 

  1. Barnevernansatte blir snøblinde. Når man jobber med så tunge saker som barnevernssaker er vil det påvirke hvordan man etter hvert takler jobben sin. Jeg erfarer at alt for mange barnevernsansatte utvikler en form for arroganse. Det er en forsvarsmekanisme, man blir stein hard og man utvikler en måte å snakke med foreldre på som er sterkt krenkende. Barnevernsansatte burde jobbe på åremål. De jobber fire år i barnevernet, før de må finne noe annet å gjøre noen år, for så å komme tilbake til barnevernet igjen. Mange mister evnen til å se det positive i foreldre og ser bare det negative, noe som er ytterst farlig for både foreldre og barn. 

 

  1. Barn blir i alt for liten grad hørt. Aldersgrensen for når et barn skal få mulighet til å være part i egen sak må senkes betraktelig, i hvert fall til 12 år. En tolvåring har som regel vektige og gode argumenter i egen sak. Alle barn skal høres, men barnets rett til å bli hørt blir bare virkelig ivaretatt ved at barnet får anledning til å møte i fylkesnemnda og ha sin egen advokat.

 

  1. Talspersonene til barna må tilbringe tid med barnet, få et virkelig inntrykk av barnet, og ikke bare skrive korte svar på noen korte spørsmål om hva barnet ønsker. Barnet har som oftest et resonnement, de har gjerne mye de vil si. Ordningen med talspersoner tar i dag lite hensyn til dette.

 

  1. Talspersoner må velges slik at man er sikker på at talspersonen er habil. I dag plukkes de gjerne ut av barnevernet, og har en tilknytning til barnevernet. Talspersonen må være en person barnet har tilbrakt tid med og er trygg på. Bare en barnet er trygg på våger barnet å åpne seg for. I dag velges veldig ofte personer som barnet knapt har truffet. Man bør gjerne velge noen i vennekretsen til foreldrene, fotballtrenere, ledere på fritidsaktiviteter. Målet må være at det velges en person som man er rimelig sikker på at barnet våger å si sannheten til, våger å si hva barnet egentlig mener.

 

  1. Barnevernet må deles opp. Det kan ikke være slik at barnevernet både er hjelpere, anklagere, dommere og bødler. Mange som får en undersøkelsessak mot seg blir trygg på barnevernet fordi barnevernet er snille mot dem, gir inntrykk av at de vil og skal hjelpe. Så, når undersøkelsen er ferdig, opplever de at barnevernet plutselig snur og vil ta barna fra dem. Det oppleves som et gigantisk svik, og foreldrene vil vanskelig kunne stole på det offentlige igjen. Det fører til større traumer enn nødvendig.

 

  1. Det brukes enorme resurser på fosterforeldre. De blir kjøpt fri fra arbeid og mottar hundretusenvis av kroner på å være hjemme og ta seg av fosterbarn. Det dreier seg om titalls millioner kroner i året på denne industrien, som det jo er. I stedet for å bruke alle disse millionene på fosterforeldre, kan man tenke kreativt i forhold til hjelpetiltak i familier, slik at man slipper å fremme sak om omsorgsovertakelse. Man kan ansette husmorvikarer, støttepersoner foreldre og barn kan lene seg på, hjelp til dagliglivets mange utfordringer, kjøre og hente på skole, barnehage og fritidsaktiviteter. Jeg ser det slik at alle tiltak som kan settes inn må settes inn for å unngå omsorgsovertakelser. I dag tilbys bare et fåtall hjelpetiltak. Man er ikke særlig kreative. Jeg er i utgangspunktet skeptisk til hjelpetiltak, da jeg vil ha barnevernet bort fra familier så fort som mulig. Men samtidig er jeg for alle tiltak som kan føre til at familier ikke splittes.

 

  1. En undersøkelsen skal gjennomføres slik at den minst mulig skader den som den berører, og den skal ikke gjøres mer omfattende enn formålet tilsier. Dette står i barnevernloven § 4-3, 2 ledd. Jeg har inntrykk av at en undersøkelse i dag gjøres slik at den i maksimal grad skader den som den berører, og den gjøres mye mer omfattende enn formålet tilsier. Det innhentes legeerklæringer, psykologuttalelser, uttalelser fra helsesøster og så videre og så videre. Dette er standard. Uansett hva bekymringsmeldingen omhandler. Hvis bekymringsmeldingen kun snakker om at barnet er stille på skolen, trenger man ikke å innhente uttalelse fra fars fastlege. Hvis bekymringen kun snakker om at barnet gikk ute i kulden med for lite klær, trenger man ikke å innhente uttalelse fra mors psykolog. Barnevernet handler instinktivt og innhenter alt som tenkes kan uansett hva bekymringen opprinnelig omhandlet. Dette er krenkende og det er i mot § 4-3, og det er i mot menneskerettene.

 

  1. Det må være en reell mulighet for private parter å anke saken inn for lagmannsretten.  I dag slipper saken ikke gjennom uten lagmannsrettens samtykke. Og samtykke kan kun gis når anken gjelder spørsmål som har betydning utenfor den foreliggende sak, eller det er tilkommet nye opplysninger, eller det er vesentlige svakheter ved tingrettens avgjørelse, eller dommen går ut på tvang som ikke er vedtatt i fylkesnemnda. I praksis vil det si at bare et ytterst fåtall av saker er mulig å få prøvd i lagmannsretten, noe som er et sterkt inngrep i foreldrenes og barnas rettssikkerhet.

 

  1. I dag vinner barnevernet over 90% av sakene i fylkesnemnda. Dette må er alt for mange. Det har med ressurser å gjøre. Det handler om at fylkesnemnda får et samlebånd av saker som tilsynelatende er prikk like hverandre. Det har med den manglende muligheten private parter har til å få opplyst saken sin. Det har med dårlige advokater å gjøre. Noen må stoppe opp og finne ut av årsaken til at forholdene er slik de er i dag. Noen må stoppe opp og finne ut av hvordan fylkesnemndslederne administrerer sakene. Jeg opplever oftere og oftere at fylkesnemnda ikke tillater meg å føre alle de bevis jeg ønsker å føre, fordi fylkesnemnda mener bevisene ikke opplyser saken. Da har fylkesnemnda både bestemt seg på forhånd, og de har lite respekt for de stakkars foreldrene som sitter i salen og skjelver av frykt for å miste barna sine. Fylkesnemndene tar ikke inn over seg hvilken ekstrem belastning saken er for foreldrene, slik heller ikke barnevernet gjør det.

 

 

Hva er egentlig galt med barnevernet ? 20 punkter

Det hagler av kritikk mot barnevernet, fra foreldre som er fratatt barna, fra sakkyndige, fra tidligere ansatte, fra privatpersoner som engasjerer seg, fra advokater. Det brukes sterke argumenter. Det demonstreres og ropes ut slagord. Det hele kan fremstå som en ullen tåke av kritikk som man ikke helt får tak på. Hva er det egentlig man er kritisk til? Det er klart at foreldre som mot sin vilje er fratatt omsorgen for sine barn er såret og forbannet. Det ville jo være rart dersom de ikke var sinte.

Men sinnet og sårheten til disse foreldrene er jo intet argument for at barnevernet tok feil når de fratok dem barna. Det kan jo være gode grunner til at de ble fratatt barna. Barnevernet mener jo det. At alle omsorgsovertakelser som skjer er velbegrunnede. Det samme gjelder nok fylkesnemndsledere, sakkyndige, dommere og lekdommere. De mener at hver enkel omsorgsovertakelse er riktig, og at kritikken mot systemet bare er tull og i hvert fall feil.

Så, hva er riktig? Hvilke argumenter finnes for at barnevernet og systemet rundt omsorgsovertakelser er kritikkverdig? Hvor store ord er det naturlig å bruke mot dette systemet?

Jeg mener veldig store ord. Jeg skal nedenfor punktvis gjennomgå de forhold jeg mener stikker seg ut og som er særlig alvorlig.

 

  1. Barnvernspedagoger er alt for dårlig utdannet i forhold til den jobben de skal utføre. Mye av deres arbeide består i å svare på spørsmål som man må være psykolog eller psykiater for å svare på. Utdannelsen består av aktivitetsfag, etikk, juss, pedagogikk, psykologi og samfunnsfag. Psykolog er altså en liten del av utdannelsen. Allikevel skal de svare på om foreldre har god emosjonell tilknytning til barn, om det er god speiling, om foreldrene har gode mentaliseringsevner. Disse spørsmålene er det ytterst vanskelig å svare på. Allikevel gjør barnevernspedagogene dette i stor grad, med voldsomme konsekvenser for foreldre og barn. Problemet er ennå større når vi vet at også sosionomer jobber i barnevernet med enda dårligere forutsetninger for det arbeidet de gjør.
  2. Barnevernspedagogene er alt for ofte alt for unge til å gjøre den jobben de skal gjøre. En tyveårig jente uten barn har ingen forutsetning for å gjennomføre noen undersøkelse av en kompleks familiesituasjon. Det burde være et minimumskrav for å jobbe med barnevernssaker at man selv har barn.
  3. Oppnevnte sakkyndige har en egeninteresse i at barnevernet vinner sakene, da de tar oppdrag for barnevernet. Jeg har ytterst sjelden sett at en sakkyndig som betales av barnevernet kommer til at forholdene er så gode at han ikke anbefaler omsorgsovertakelse. Jeg mener at årsaken til dette er at sakkyndige er oppleves som ansatt av barnevernet.
  4. Sakkyndigrapporter blir masseprodusert. En sakkyndig produserer rapport etter rapport år etter år. Den sakkyndige blir da snøblind og klarer ikke å løste hodet ut av sin boble. Jeg ser ofte at en sakkyndig bruker samme mal i to saker, hvor han nærmest bare bytter på navnene. Det er usannsynlig at ikke denne masseproduksjonen påvirker den sakkyndige i den retningen at han har ytterst vanskelig for å få øye på en sak hvor det er klart at omsorgen foreldrene gir er god nok.
  5. Offentlige instanser er instruert til å lete etter tegn på omsorgssvikt hos barn. Dette fører til at lærere, barnehageansatte, helsesøstre, leger, endog trenere på fotballaget blir brukt til ting de overhodet ikke har noen forutsetning for å gjøre. De evner ikke å se forskjell på et barn som blir mobbet og dette barnets reaksjoner og barn som har det vanskelig hjemme. De har samtaler med barn om ting de ikke har noen forutsetninger for å snakke om. Å sende en bekymringsmelding er en svært, svært alvorlig ting, som kan føre til voldsomme påkjenninger både for foreldre og barn. Listen for å sende en bekymringsmelding blir lavere og lavere. Vi har utviklet oss til å bli et angiversamfunn.
  6. Undersøkelsessakene blir gjennomført på en måte som oftest er svært krenkende for den familien det gjelder. Tre måneder med barnevernet hengende over skuldrene er veldig lang tid. Alt for ofte blir undersøkelsen utvidet til seks måneder, uten at det overhodet er noe grunnlag for det. Barnevernet skal undersøke hurtig, med minst mulig belastning for dem det gjelder. Men barnevernet har ingen følelse for hvor belastende undersøkelsen er, og bruker altså alt for lang tid, hvor noen få samtaler med foreldre og barn kan avdekke at her er det ingen grunn til bekymring.
  7. Åpenbart sjikanerende bekymringsmeldinger blir i alt for liten grad avdekket som nettopp sjikanerende. Det hagler inn med bekymringsmeldinger fra sinte ekser og urimelige naboer. Barnevernet er i alt for liten grad i stand til å skille ut virkelige bekymringsmeldinger fra åpenbart sjikanerende. Anonyme bekymringsmeldinger blir også i alt for liten grad lagt døde fordi de bare er tull og svada.
  8. Barnevernet insisterer i alt for mange tilfeller på å snakke alene med barn, og dette utsetter barn for i verste fall varige traumer. Praksisen må endres slik at barnet kan ha en trygghetsperson til stede og også eventuelt får ha en forelder til stede under samtaler med barnet.
  9. Alle berørte i en barnevernssak opplever alt for ofte at deres utsagn blir vridd og vrengt på. Noen barnevernkontorer har innarbeidet en praksis hvor referat fra samtaler og møter blir sendt til de berørte hvor de får anledning til å korrigere eventuelle feil i referatet. Praksis med å bare skrive referatet uten at partene får anledning til å korrigere er helt åpenbart en praksis som er krenkende og kan få alvorlige følger for foreldre og barn.
  10. Det må utdannes personer som har en særlig kompetanse på å snakke med barn. I straffesaker er det særlig kompetente mennesker som kjenner til forskning rundt avhør av barn, og som kjenner til feilkildene som kan oppstå. I barnevernssaker brukes ansatte som ikke har noen som helst utdanning innen dette feltet, med potensielt ødeleggende følger for familien.
  11. Det må bli slutt på praksisen hvor barnevernet dukker opp på skolen for å ha samtaler med barnet. Det oppleves som oftest svært krenkende å bli tatt ut av timen og bli tvunget til å snakke med totalt fremmede personer om svært vanskelige ting. Barnet må få snakke hjemme hos seg selv i trygge omgivelser.
  12. Akutthjemlene i barnevernloven brukes stadig oftere i en galopperende grad. Når barnet tas akutt er bevisføringen svært begrenset, med svært begrenset rettssikkerhet for familien. Det kan være påstander om seksuelle overgrep fra en eks, som fører til at barnet hentes nærmest i panikk. Når det senere viser seg at det overhodet ikke var noe hold i påstandene om overgrep er barnet og foreldrene allerede påført varige traumer. Barnevernet bruker akuttvedtak som en ordinær metode for å ta barna under offentlig omsorg. Akutthjemlene er ikke laget for dette formål. Det er og skal være svært strenge hjemler for å fatte akuttvedtak.
  13. Praksisen med å bruke politiet til å rive barn ut av foreldrenes hender må endres. Det er ekstremt traumatiserende slik barnevernet driver på i dag. Hvis ikke barnet utsettes for vold, rus eller lignende er det ingen som helst grunn til at overføringen av barn til barnevernet skal foregå på denne måten. Som regel er det fullt mulig å gjøre avtaler om hvordan overføringen skal foregå, uten dette ekstreme virkemiddelet med politi og barnevern som tvinger seg inn i hjemmet og river barnet fra foreldrene.
  14. Foreldre som fratas barna blir i alt for liten grad fulgt opp av barnevernet etter omsorgsovertakelsen. Det følger av loven at barnevernet har plikt til å følge opp foreldrene. Lovens system, og også menneskerettene pålegger myndighetene å følge med på utviklingen til foreldrene, og barnet skal på myndighetenes initiativ tilbakeføres foreldrene når omsorgsevnene til foreldrene er gode nok. Slik det praktiseres i dag bruker foreldrene ofte resten av tiden frem til barnet er atten år på en ørkesløs kamp for å få tilbake barnet gjennom krav om tilbakeføring. Forsvinnende få får medhold i fylkesnemnder og tingretter, forsvinnende få får barna tilbake.
  15. Det har dannet seg en rettspraksis i Fylkesnemnder, tingretter og lagmannsretter hvor kommunen vinner 96% av sakene. Dette er et ekstremt høyt tall som etter min mening ikke gjenspeiler hvordan omsorgsevnene til foreldre egentlig er i dette landet. Og det fører til at enkeltmenneskers liv blir ødelagt.
  16. Loven må revideres. Lovgiver må sette standarden annerledes enn den praksis som føres i dag. Det biologiske prinsipp skal egentlig være førende når domstolene og nemndene skal svare på om det skal foretas en omsorgsovertakelse. Det biologiske prinsipp er gjennom tiår med praksis kommer i bakgrunnen. Lovgiver må justere loven, slik at foreldre vinner langt flere saker enn det som er tilfellet i dag.
  17. Det er en ekstrem skjevhet hvis man sammenlikner kommunenes prosessresurser med foreldrenes. Kommunen har en løpende adgang til å konferere med dyktige advokater underveis i saken, helt fra bekymringsmeldingen kommer inn til saken er endelig avgjort. Kommunene har råd til å betale høye timepriser for å få meget kompetente advokater. Foreldrene har ikke anledning til å rådføre seg med og bruke advokat før saken skal opp for fylkesnemnda, noe som i de fleste tilfeller er for sent. Foreldrenes advokat får per dags dato betalt en timepris på 995 kroner. Kommunens advokat ligger som regel langt over dette. I tillegg blir foreldrenes advokat sitt salær kuttet dersom dommeren mener at man har brukt for mye tid på saken, noe som skjer i annenhver sak jeg for eksempel har. Med så dårlige forhold økonomisk velger de beste advokatene bort barnevernssaker, og foreldrene blir sittende igjen med en advokat som ofte ikke er dyktig nok. Saker tapes på grunn av dette.
  18. Sammensetninger i nemnda og domstolene i den enkelte sak må endres slik at det er et flertall av lekmenn i sakene, slik det er i straffesaker. Å bli fratatt barna er en like stor inngripen i et enkeltmenneskes liv som det å bli straffet er. I strafferetten er begrunnelsen for å bruke lekmenn at man skal dømmes av sine likemenn. Når nemnda og domstolen består av en jurist, en psykolog/psykiater og en lekmann styrer alltid juristen og psykologen/psykiateren hva resultatet skal bli. Lekmenn er ikke innsauset i det psykologiske og juridiske språket som profesjonelle dommere er. Jeg er overbevist om at dersom man innfører et flertall av lekmenn i barnevernssakene ville foreldre vinne drastisk flere saker, noe som også er riktig.
  19. Når barna først er tatt må praksisen med noen få samvær i året drastisk endret. Barn opplever som regel det å blir revet bort fra sine foreldre ytterst traumatisk. Når de da knapt får se sine foreldre etter omsorgsovertakelsen er dette ytterligere traumatiserende. Det er, slik jeg ser det, ingen fornuftige argumenter for den praksis som i dag føres, med 3-6 samvær i året når barna er såkalt ?oppvekstplassert?. Lovgiver må ta tak i dette og fjerne det prejudikat høyesterett vedtok om dette for noen år siden.
  20. Muligheten for å føre en tilbakeføringssak må bli reell. At det skal være ?overveiende sannsynlig? at foreldrene kan gi god nok omsorg for å få medhold i tilbakeføring må fjernes. Beviskravet må være 50/50. Man får i de aller fleste saker ikke noen mulighet for å vise at man er god nok forelder med lovteksten slik den står i dag.    

Dette var 20 punkter. Jeg har mange flere, men lar det stå slik. Du som leser kan gjerne komme med flere punkter. Så kan kanskje dette etter hvert være et brev vi kan sende til stortinget påført en haug av underskrifter.

 

Les mer i arkivet » Juli 2017 » Juni 2017 » Mai 2017
Advokat Jørgen Stueland

Advokat Jørgen Stueland

45, Gjøvik

Advokatfirmaet Stueland drives av advokat Jørgen Stueland. Vi holder til midt i Raufoss sentrum. Jeg har særlig kompetanse innenfor strafferett, trygderett, plan- og bygningsrett, familierett (barnefordeling og skifte etter ekteskapsbrudd) og barnevernrett. Men det er særlig innenfor barnevernrett både kompetansen og interessen finnes. Etter å ha arbeidet innenfor fagfeltet i nærmere 15 år er den himmelropende urettferdigheten innenfor barnevernet en sjokkerende erfaring. Jeg brenner for disse foreldrene og barna, som i alt for mange tilfeller skilles ad uten at det er grunnlag for det. Jeg ser daglig og omgås daglig foreldre som har fått ødelagt sine liv av barnevernet. Jeg har arbeidet flere år sammen med advokat Brynjar Meling, og har også arbeidet i flere andre advokatfirma i Stavangerområdet. Jeg har også arbeidet i Nav Forvaltning, med uføreytelser, og ved Fylkesmannen i Rogaland, med plan- og bygningsrett. Hvis du sliter, særlig med barnevernet, ikke nøl med å ta kontakt. Jeg tar saker i hele landet jorgen@advokatstueland.no Tlf 90228962

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits