Barnet i barnevernets klamme klør

Et barn. Et lite barn. Som skriker til Barnevernet om å få komme hjem. Det vil ikke være hos fremmede. Mamma har tatt seg av barnet hele deres liv. Nå er barnet 9 år. Geografisk langt fra sin mamma. Og gutten får bare se moren fire ganger i året på fire timer. Og barnet lengter seg syk etter mamma. Mamma var tryggheten, stødig, modig, ærlig, full av trøst. Full av mamma-egenskaper. Som barnevernet mente gutten måtte bort fra. På grunn av en bagatell, en bekymringsmelding til barnevernet fra skolen fordi barnet ble mobbet. Og de feiltolker signalene, tolker mobbing for omsorgssvikt. 

Og ingenting hjelper. Fosterforeldrene er fremmede for gutten. Han måtte bytte skole, altså langt borte fra mamma. Også på den nye skolen blir gutten mobbet. På grunn av vekten, barn kan være fryktelige. De kan ødelegge et lite barns liv.

Ingenting hjelper. Barnet lengter seg syk etter mamma. Han har protestert. Han har forsøkt å få barnevernet til å forstå hva dette dreier seg om.

Så har barnevernet satt inn sakkyndig. Også denne feiltolker. Han feiltolker i alle retninger. Han hører ikke på barnet når det eneste som mangler i livet til gutten er trygghet sammen med mamma. Hun beskyttet gutten. Rapporterte til skolen jevnlig. Forlangte møte med skolen jevnlig. Uten resultat. Også skolen har bestemt seg. Det er hos mamma det hele ligger. Det er hun som mangler omsorgsevner. 

Dette hadde de bestemt seg for fra første stund. I første møte. Barnet må bort fra mor, slik at gutten kommer seg vekk fra en mor som ikke evner å beskytte barnet. 

Det var hennes eneste mangel: Hun beskyttet ikke gutten fra mobberne. Og derved får gutten angstanfall, panikkanfall. Han trøstespiser. Han får daglig høre hvor feit han er. Hver eneste dag har gutten lyst til å dø. Og barnevernet og fylkesnemnda mener det er mammas feil.

Gutten er i oppløsning. Den eneste tryggheten han hadde var mamma. Og nå har de høye herrer i fylkesnemnda bestemt at han skal bort fra mor. Ingen kan forestille seg hvordan det er for gutten å ikke få være nær mamma. Ingen kan forestille seg hva som skjer inne i ham. Han eksisterer knapt

Alt for mange fosterhjem er ikke kvalifiserte. De har blitt intervjuet og godtatt med en gang.Om du har begått overgrep før, om du har vært i fengsel, om du mishandler. Allikevel mener de fosterforeldrene er gode nok. For de trenger så sårt flere fosterforeldre, fordi så mange, alt for mange barn blir tatt fra foreldrene. 

Lite vet barnevernet at gutten også blir mobbet på den nye skolen. Lite vet barnevernet om hvordan det er for en liten gutt på 9 år å miste sin mamma. Ankeret i livet. For det er de ikke interessert i. Selv om loven sier at barnet skal følges opp, mor skal følges opp. Det står direkte i loven. 

Lite vet barnevernet at gutten blir psykisk mishandlet i fosterhjemmet. Som jeg skrev ovenfor er det er så enkelt å bli fosterhjem. De er i desperat nød etter fosterhjem, så de tar de første og beste. Som overhodet ikke er kvalifisert til å gi den omsorgen mamma kan gi. Ingen kan erstatte en mammas kjærlighet. 

Og nå er han alene med side egne tanker. Han klarer ikke å åpne seg for fosterhjemmet. De er fremmede. De er ikke mamma. 

Gutten begynner å eksperimentere med rus. Hasj. Piller. Og til slutt heroin. For han orker ikke være i verden når mamma ikke finnes der.

Han blir en av del av den store statistikken av barnevernsbarn som enten tar sitt liv eller begynner å ruse seg. 

En 9 årig gutt som bare vil være hos mamma ødelegger barnevernet i en slik grad at han til slutt tar en overdose heroin, og blir en av  statistikken som handler om rus, død og selvmord i fosterhjem. 

Noen sendes hit og dit, fordi fosterhjemmet ikke klarer oppgaven. Jeg har hatt klienter som har vært i 15 forskjellige hjem og institusjoner. Men ingenting virker. For barnet vil hjem til mamma. Til tryggheten hos mamma. 

Han vil hjem, til tryggheten hos mamma. 

Å miste er det verste

Å miste er det verste. Å miste en forelder er sorg og ofte fortvilelse. Særlig når foreldrene dør når de er unge. Å miste en hund kan være traumatisk. Du har knyttet deg nært til hunden, og det å miste hunden kan oppleves helt forferdelig. Det å miste huset sitt på tvangsauksjon vil også alltid være forferdelig. 

Det å miste din kone i skilsmisse kan også være så traumatisk at du aldri kommer deg på beina igjen. 

Det å miste sin kone i død kan gjøre at du aldri blir menneske igjen. Det å miste et barn i død kan også gjøre at du aldri blir menneske igjen. 

Men hva om du mister ditt barn til det offentlige? Fordi de mener du ikke er i stand til å ta vare på barnet. Hva da? Hvor grusomt kan ikke det bli. Du vet barnet er der ute et sted. Du får treffe det noen få ganger i året.

Og savnet er ikke til å bære. Å vite at barnet er der, at du skulle elske det, ta vare på det, se det vokse opp, se det begynne i barnehagen, følge det på første skoledag, følge det nært på skolen. Hjelpe med lekser. Kjøre det til ulike aktiviteter, fotball, håndball, ski, slalom. Følge barnet ditt nært og inderlig.

Elske barnet ditt slik ingen kan elske. Det er ditt barn, og barnet elsker deg.

Så blir det tatt fra deg. Og barnet er ofte selv i sjokk. De forstår ikke  hvorfor noen tar det fra mammaen og pappaen sin. Du merker under samvær at barnet gråter sine fortvilede tårer. Vil ikke dra igjen. Vil være nær deg. Vil være med deg hjem. -Ta meg hjem, mamma, kan det si. Jeg vil ikke være hos disse fremmede menneskene. Jeg vil hjem til deg. 

Du er en så god mamma, hvorfor tok de dem fra meg?

Og hva skal du svare? Barnevernet har forbudt deg å snakke sak, men hva når det eneste barnet ønsker er å snakke sak, snakke om urettferdigheten. At det vil hjem til deg. Bare det. hjem til deg. 

Å miste er det verste. Død. Ja, død er inderlig forferdelig. Men jeg tror faktisk det å miste sitt barn til det offentlige er det verste.

For barnet er der. Du får bare ikke ha kontakt med deg. Og du har tenkt på selvmord flere ganger, men kan ikke, for en dag blir barnet voksent, og da kommer det tilbake til deg. Dere har en fremtid sammen, selv om det ligger langt der fremme. 

Å miste er det verste.Å miste til barnevernet er det verste  

Kvasipsykologi (og barnevernet)

Jeg har møtt en uhorvelig mengde psykologer og psykiatere. Mange har jeg møtt i det som kalles kontrollkommisjonen, en slags «domstol» som bestemmer om du skal legges inn på tvang på psykiatrisk sykehus.  Mange har jeg møtt på Dps eller på psykiatrisk sykehus hvor jeg har snakket om pasienter og videre behandling av disse. Mange psykiatere og psykologer har gode intensjoner og noen av dem hjelper også pasientene sine. 

 Men jeg har møtt en mengde psykologer og psykiatere som jeg vil kalle kva si psykologer og psykiatere som ikke evner å hjelpe dette mennesket de har i sine hender.

Mange tror at psykiatrien er en form for somatisk behandling hvor man blir frisk dersom man kommer under behandling. Men slik er det ikke. Psykiatrien er ikke i stand til å hjelpe de fleste mennesker i forsøker å hjelpe. Det er min erfaring.

Dette var mitt budskap i dag

For psykiatri er en Kvasir litt vitenskap som ikke har noe i barnevernet og gjøre.

 Mange tror at psykiatrien er en form for somatisk behandling hvor man blir frisk dersom man kommer under behandling. Men slik er det ikke. Psykiatrien er ikke i stand til å hjelpe de fleste mennesker i forsøker å hjelpe. Det er min erfaring. 

 Psykiatrien er ikke en vitenskap det er ren gjetning i altfor mange tilfeller, hvor psykiateren og psykologen har store problemer med både å forstå pasienten og det å behandle pasienten fordi de lider av. 

 Jeg har også møtt pasienter som har gått på feil medisiner i 10 år ja i 20 år uten at de har opplevd noen bedring. Medisiner brukes i altfor stor grad innenfor psykiatrien, fordi psykiatrien nettopp ikke vet hva de skal gjøre med pasientene .

  Disse forholdene er livsfarlige når de brukes utenfor psykiatrien for å hjelpe eller for å sette diagnoser eller for å finne ut hva som er riktig i forhold til konkrete situasjoner. 

 Barnevernet er særlig utsatt for dette kvasi-idiotiet.  Her stilles diagnoser over en lav sko, og dette fører til at barn blir tatt fra foreldre ut fra en kvasivitenskap som ikke evner i det hele tatt å finne ut av om det dreier seg om omsorgssvikt eller ei. 

Psykiatrien har en enorm makt innenfor barnevernet, dette gjelder både vanlige barnevernspedagoger, sosionomer og ikke minst  da psykiatere og psykologer. Det psykiaterne, de sakkyndige kommer fram til blir i nesten 100 % av tilfellene resultatet i de enkelte sakene. 

 Psykiaterne og psykologene og dette vaset Med sakkyndighet må bort fra barnevernet, og vi må få mer normale mennesker inn i sakene som ser sakene ut fra normal tankegang og ikke slik Kvasi-psykologisk tankegang som rir psykiaterne og psykologene.

Psykiatrien ødelegger enormt mange mennesker, og enormt mange familier. Dette må det bli slutt på. Vi må ha noe nytt. Vi må ha normale mennesker som tenker normalt.

Vi må også ha bort alle disse sakkyndige meddommerne som sitter og er enige med disse kvasi psykologene, og dommerne og fylkesnemdslederne må tenke selv Og tenke fornuft og ikke fag, psykiatri.

 

 

 

Barnevernets vås om retraumatisering

Ordet «retraumatisering» er et mye brukt og kjent ord innen psykiatrien. Det er särlig brukt innen traumer hos mennesker som har opplevd forferdelige ting i krig, krigslignende situasjoner eller også som i våre dager ved terrorangrep. Men også incest, voldtekt, mobbing eller liknende traumer. En retraumatisering vil si at «pasienten»s traume blir trigget etter at man opplever lukter, lyder eller liknende som setter personen tilbake til situasjonen til primärtraume. Da settes kroppen i samme alarmberedskap som det opprinnelige traumet satte kroppen i.

Retraumatisering er en reell situasjon, det er anerkjent innen psykiatrien, og det förer til enorme plager hos personen som opplever det. 

Men så har barnevernet blandet begrepet inn i sine rapporter, synspunkter, sakkyndigutredninger og så videre. Tanken er da at barn som har opplevd grov omsorgssvikt får retraumatisering av lyder, lukter, men särlig av å måtte möte de foreldrene som skal ha skapt traumet i barnet. 

Det meste av dette er vås. Det er tull, feil og alvorlig feilbehandling. 

Fordi vi har noe som likner på retramatisering. Vi har savn etter foreldre. Når barn blir tatt fra foreldrene kan det i mange, mange tilfeller väre ekstremt traumatisk med selve adskillelsen. Det traumatiske ved det å bli tatt fra foreldrene snakker barnevernet, sakkyndige, fylkesnemnden og domstoler veldig sjelden om. 

Når et barn tisser på seg natten för de skal möte foreldrene, tolker barnevernet og sakkyndige som oftest dette som retraumatisering. Men det kan like godt väre at de lengter seg syk etter foreldrene og gleder seg slik til å möte dem, at de tisser på seg seg, får reaksjoner som kan likne på retraumatisering, men som faktisk bare er vanlig lengsel etter foreldrene. 

Og dette er livsfarlig. Fordi barnevernet da setter barnet i en slags pasientsituasjon, hvor de blir sykeliggjort, de er syke, traumatiserte og årsaken er foreldrene. 

Men dette er altså livsfarlig. Fordi barn egentlig hörer hjemme hos foreldrene. Og når de da lengter seg syke etter foreldrene, og barnevernet tenker det som retraumatisering, kommer de ikke i posisjon til å jobbe med barna og foreldrene. Dersom barna egentlig lengter etter foreldrene, må de ikke få färre samvär, fordi barnevern, sakkyndig, fylkesnemnd og domstoler tolker reaksjonene til barna feil. De må få flere samvär, fordi lengselen etter foreldrene da blir mindre. 

Og de må i siste omgang få komme tilbake til foreldrene. Den traumattiseringen myndighetene har skapt i barna, må avhjjelpes ved at barna får komme tilbake til foreldrene. 

Slik er det. Og slik må det väre

Barnevernets, barnevernadvokaters og fylkesnemndslederes uforskammethet, nedlatenhet og manglende medlidenhet

Tenk deg du har vært gjennom en undersøkelsessak. Det er koblet inn sakkyndig som har observert deg og barnet ditt noen ganger, hatt et par samtaler med deg og lest seg gjennom en haug med dokumenter. Tenk deg at du får beskjed om at barneverntjenesten vil fremme sak til fylkesnemnda hvor de legger ned påstand om at du skal miste barnet ditt. Det skal ikke lenger være ditt. Det skal være noen annens. De foreslår fire samvær i året a to timer med tilsyn. 

Det er vel ikke vanskelig for mange av mine lesere å forestille seg noe slikt. For mange, alt for mange, har vært gjennom det. 

Tenk deg videre at du aldri har vært i en rettssal. Du har aldri snakket i forsamlinger. Du har aldri tilbrakt et minutt i en fylkesnemndssal. Tenk deg dagen det skal skje. Du er helt ute av deg. Du er så nervøs at du ikke har sovet et sekund natten før saken skal gå i fylkesnemnda. Advokaten din er opptatt med sitt. Kanskje han ikke ser deg, selve deg, han ser bare saken og forsøker å bygge opp den. 

Du har noen venner som støtter deg. Men de er ytterst få. De fleste har fjernet seg fra deg, kanskje av frykt, kanskje av avsky, avsky for at det viser seg at du er en så ille forelder at barnevernet faktisk vil ta barnet fra deg. 

Så kan du tenke deg hvordan det er å komme inn i salen. Det er et stort bord foran i midten. På hver sin side sitter barnevernet med sin advokat, og du med din advokat. Tenk deg at du setter deg ned, selv om alt du vil gjøre er å grave deg ned i et hull, fjerne deg fra dette uvirkelige som er i ferd med å skje. Du skjønner det ikke. Du skjønner ikke hvordan det kan ha gått så fryktelig langt. Alle skrøt jo av deg, de rundt deg skrøt av deg, hvor flink du var med sønnen din, hvor lykkelig sønnen din var, hvordan han var totalt avhengig av deg. 

Tenk deg at du har satt deg ned, på tross av at du ikke vil være der. Barnevernet og advokaten har satt seg. Så kommer det tre mennesker inn som du aldri har truffet før. Det fortelles at det er en sakkyndig dommer, psykolog eller psykiater, en lekdommer og en fylkesnemndsleder. 

Tenk deg at denne fylkesnemndslederen har et hardt, uforsonlig blikk. Han har glassaktige øyne, som man liksom ikke får tak i, han virker fjern og hard. Også stemmen er slik, kald, hard og tilsynelatende blottet for empati. 

For heller ikke barnevernet har empati med deg. De hilste så vidt på deg før saken. Det samme gjorde advokaten deres. Men det var ikke et snev av medfølelse for den situasjonen du var i. Ingenting som tydet på at de forstod hvordan dette var for deg, hvor grenseløst fortvilet du var i denne situasjonen. For helvete, det dreier seg jo om livet ditt. Om å miste livet ditt. For ditt liv har helt fra sønnen din ble født vært uløselig bundet til din ham. Han var sentrum, han var varme, han var melkehvite hender, myke øyne og lyst, litt lurvete hår. Ditt liv.

Saken begynner med innledingsforedrag fra barnevernets advokat. Han legger frem dokument etter dokument du ikke kjenner deg igjen i. Han leser opp ord du ikke forstår, du forstår ikke at dette handler om deg. Du føler deg som om han leser opp en oppdiktet roman, blottet for nyanser. Bare harde, kalde ord. Om deg. Om deg og den lille sønnen din. Og du klarer ikke å la være å gråte. Du har lyst til å skrike, protestere med en intensitet du ikke trodde du hadde i deg. Men du blir sittende. Lammet av frykt og fremmedhet. 

Tenk deg så at det er din advokat sin tur. Han prater og prater. Positive ting om deg. Legger frem noen dokumenter, men bare en brøkdel av den mengden barnevernets advokat la frem.Du klarer ikke å følge med. Klarer ikke konsentrere deg om det som blir sagt. 

Tenk deg så at fylkesnemndlederen avbryter advokaten din. Nå må du bli ferdig, sier han. Vi har ikke tid til alt dette. Du opplever altså at barnevernets advokat får holde på i to timer, mens fylkesnemndslederen avbryter, skjærer av din advokat tyve minutter ut i hans innledningsforedrag. Går dette an, tenker du. Er det virkelig det som hender, nå. Alt det positive som gjenstod skjærer altså fylkesnemndslederen av. Han stopper din advokat fra å legge frem saken din. Du kan ikke tro det. Men det skjer, jo. Det skjer, selv om du ikke kan forstå det. 

Tenk deg så at du skal snakke. Hva fanden skal du si? Det er jo ingen som hører på deg uansett. Selv ikke advokaten din har tro på deg, det har du merket fra første stund. 

Tenk deg så at barnevernet fører vitne etter vitne for nemnda. Ingen av dem blir avbrutt. Fylkesnemndslederen virker veldig interessert i alt den enkelte har å si. Ingenting kjenner du igjen. Jeg er ikke slik, tenker du. De tar feil. De lyver. De forbanner deg med sine ord. 

Tenk deg at du har noen få vitner. Det er legen din, venner, familie. Du har i alt ti vitner. Tenk deg så at fylkesnemndslederen etter ditt femte vitne sier at han ikke trenger å høre flere vitner fra din side. Han har hørt nok, sier han. Hva mener han med det, tenker du. Er det positivt, eller er det negativt. Det må vel være negativt. For fylkesnemndslederen mener altså at han har hørt nok når han har hørt i fem timer på motpartens vitner, mens han bare har hørt på dine vitner i en halv time. 

Så kan du tenke deg at det er avslutningsinnlegg. Kommuneadvokaten får bruke all den tid han vil. Han holder på i tre timer. Han hamrer inn hvilken dårlig mor du er, hvordan du vanskjøtter barnet ditt, hvor skadet barnet ditt er. Og fylkesnemndslederen hører interessert på alt han har å si. Noterer og følger med. 

Så er det din advokat sin tur. Han er sterkt kritisk til hvordan kommunen har lagt opp saken. Han mener det ikke er nok bevis til å kunne fastslå at du er en dårlig mor. Men tenk deg da at etter en halv time åpner fylkesnemndslederen munnen igjen og sier at nå må advokaten din bli ferdig. Han får fem minutter til før fylkesnemndslederen med stor patos i stemmen sier at han har hørt nok. Han avskjærer din advokat sin prosedyre. Han får ikke lov til å fullføre.

Og du er fortapt. Du har lenge skjønt at det hele bare er et dårlig skuespill. Fylkesnemndslederen hadde bestemt seg på forhånd. Han har bestemt seg på forhånd om at du er verdens dårligste mor, og at det er selvsagt at du skal miste skatten din, barnet ditt, livet ditt. 

(Slik som dette opplever mange av oss advokater i ulike fylkesnemnder. Bevis blir avskjært, innledningsforedraget blir stoppet, det samme blir avslutningsinnlegget. Og det er en stor, stor skandale. På barnevernets område mangler grunnleggende rettssikkerhetsgarantier for en rettferdig og verdig prosess. Og det er en stor, ekstrem skandale at det kan fortsette slik i et land som kaller seg verdens beste land å bo i. På barnevernets område er det et av de verste land å bo i)

Det fryktelige

Det fryktelige finnes innen barnevernretten, i barnevernet. Det fryktelige, det voldsomme, det skrekkslagne finnes hver dag nesten gjennom hele året i fylkesnemnder, domstoler og på barnevernskontoret.

Det fryktelige er å miste sitt barn. Jeg kjenner en dame som mistet sin sønn i selvmord for tyve år siden. Hun er nå på psykiatrisk institusjon. Hun klarer aldri å legge fortiden bak seg. Hun klarer aldri å tvinge seg selv til å tenke på noe annet. Noe annet enn sønnen. Hun bærer det fryktelige med seg i alt hun gjør, alt hun er. Hun har mistet sin sønn. Han tok livet av seg, og hun har siden aldri klart å bli et fullverdig menneske igjen.

Det fryktelige i å miste sitt barn. Ingenting er verre. Ingenting føles mer grusomt. Ingenting gir trøst til noe slikt.

Men det fryktelige finnes altså daglig inne i foreldre som har fått en bekymringsmelding på seg, som ender opp i fylkesnemnd og rett.

Jeg har hatt klienter som i fortvilelse skriker ut sin sorg og vrede når de ikke kjenner seg igjen i det barnevernets advokat lirer av seg. Jeg har hatt saker hvor politiet må være til stede for at den skrekkslagne og forvirrede forelderen mister fotfestet og springer bort til barnevernrepresentanten og hennes advokat og skriker mot dem. Fordi han ikke kjenner seg igjen. Han føler det hele er basert på løgn etter løgn. Og han vet ikke hvor han skal gjøre av seg. Han bare må si noe, protestere, si at det er ikke slik dere fremstiller det. Jeg har ikke gjort det og det. Mine barn har ikke opplevd det og det. Dere snakker usant om meg og om mitt barn. Dere kan ikke ta mitt barn basert på rykter og usannheter. Dere kan bare ikke gjøre det.

Allikevel skjer det. Jeg har hatt klienter som har fått en sakkyndigrapport i hendene, men som ikke skjønner noenting av det som står der. Jeg er ikke slik, sier de. Han tar feil. Han har jo bare observert meg og sønnen min i to timer. Hvordan kan han da være så bastant? Hvordan kan han vite noe som helst om meg, basert på to timer sammen med oss? Dessuten var jeg skrekkslagen da han var hos oss.

Og det hele ender i det fryktelige.

Og barna ender også i det fryktelige. De skjønner minst av alle hva som skjer. De skjønner ikke hvorfor barnevernet kommer og røver dem bort fra foreldrene. De skjønner ikke hvorfor de må kalle en ny person for mamma. De skjønner ikke hvorfor pappa blir borte. De skjønner ikke hvorfor de ikke får møte sine foreldre mer enn tre ganger i året. Og de blir depressive, angsfylte og selvskadere.

Det fryktelige følger alle mine saker mot barnevernet. Men ingen bryr seg. Det er også det fryktelige. At ingen bryr seg. Barnevernpedagogen bryr seg ikke. Den sakkyndige bryr seg ikke. Barnevernets advokat bryr seg ikke. Fylkesnemndlederen bryr seg ikke. Dommeren bryr seg ikke. De bryr seg ikke om det fryktelige.

En barnevernssak er kald juss, kalde "fakta" som foreldrene ikke kjenner seg igjen i overhodet. Jeg har aldri noen gang opplevd at barnevernets partsrepresentant eller deres advokat har kommet bort til foreldrene og forsøke å si at de forstår at det de går gjennnom er fryktelig. Ikke en eneste gang.

En sak hvor det er snakk om å miste et barn er bare rutine for de involverte. For barnevernet er det rutine, uten noen følelser overhodet. For deres advokat er det rutine, uten noen følelser overhodet. For fylkesnemndslederen er det rutine, uten følelser overhodet. For den sakkyndige er det rutine, uten noen følelser overhodet.

I fylkesnemndssaler og domstoler er det året rundt saker hvor barna blir tatt fra foreldrene sine. Uansett om det kan være riktig eller ikke, må man, for å bevare mennesket i seg, synes det hele er fryktelig. Men det gjør ikke statens og kommunens representanter. Det er bare nok en dag på jobben. Det er bare nok en dag på jobben, mens tre meter fra dem er det en mor som totalt mister fotfestet i livet.

Og det er fryktelig.

En forferdelige, grusom skandale

Jeg har skrevet om dette för. Hvordan psykiatrien har tatt barnevernet til fange. Men dette er et essensielt viktig i forhold til barnevernet. Psykologer og psykiatere brukes gjennom alle deler av den prosessen en barnevernssak. I undersökelsen henter barnevernet forholdsvis ofte inn «ekstern» psykolog eller psykiater som gis et mandat av barnevernet. Altså lager barnevernet en liste av hva de önsker svar på fra psykologen eller psykiateren. Det kan dreie seg om hvorvidt barnet viser tegn på omsorgssvikt, hvordan samhandlingen mellom foreldre og barn er, det kartlegges ved å innhente opplysninger fra instanser som fastlege, helsesöster, skole, barnehage, eventuelle psykiatriske opplysninger, som at foreldre har gått i terapi, värt innlagt på sykehus, om barnet fungerer på skolen, om skole, helsesöster, barnehage har noen bekymringer rundt omsorgen barnet blir gitt, både på kort og lang sikt.

Den sakkyndige observerer foreldre og barn sammen, ofte enten en gang eller to ganger (noe som for alle i denne verden med litt fornuft skjönner at man ikke kan bygge et inntrykk på bakgrunn av - det er for kort tid! Det kan bli aktuelt med filming, selv om dette stort sett brukes mest av barnevernet selv, og ikke så ofte av sakkyndige. 

Så skal den sakkyndige altså gi råd til barnevernet. Er det noen hjelpetiltak barnet trenger. Er det noen hjelpetiltak som kan settes inn for å gjöre foreldrene til bedre foreldre. Trenger de kurs, trenger de Marte Moe, trengs de MIT. 

Men det viktigste spörsmålet, og det spörsmålet som feier alle de andre spörsmålene ut av sjakkbrettet er om den sakkyndige anbefaler omsorgsovertakelse eller ikke. Jeg har selvsagt hatt utallige saker hvor nettopp det blir resultatet: Foreldrene innkalles til et möte hvor de blir informert om at psykologen eller psykiateren har kommet til at omsorgen hjemme er for dårlig og at det ikke er mulig å sette inn noen hjelpetiltak som kan avhjelpe situasjonen. 

Det spörsmålet som for alle som har noe med barnevern å gjöre er: På hvilket grunnlag konkluderer den sakkyndige med at et barn, to barn, tre barn, skal flytte bort fra sin trygge havn hos foreldrene og plasseres borte fra dem?

Vi har i värt samfunn enn forholdsvis tydelig rangordning. Du har overklassen, de som tjener millioner i året. Vi har professorer som nyter stor aktelse, bare i det å ha tittelen professor. 

Og vi har leger. Leger har höy aktelse i vårt samfunn. Leger meg spesialutdanning i psykiatri, altså psykiatere, har enda större aktelse og beundring enn vanlige leger. 

Det samme gjelder psykologer. De blir trodd på, man beundrer dem, og det er lett for den som aldri har värt i kontakt med en psykolog å tenke at psykologen har all verdens peiling på det de driver meg. 

Men det er her vi tar så grundig feil. Eller, jeg tar ikke feil lenger. Jeg har avslört spillet. Jeg har avslört hvilket tulleyrke psykiater og psykolog egentlig har. Jeg har ikke tall på alle de pasientene i psykiatrien jeg har värt i kontakt med. Og enormt mange av dem har gått hos psykolog, värt innlagt på psykiatrisk, har gått til psykiater. Det kan dreie seg om et tyvetalls antall «behandlere» når et menneske for eksempel har blitt 45 år. 

Og det forstemmende er at jeg har aldri, aldri opplevd at en pasient som jeg har hatt som klient noen gang har blitt särlig mye bedre av psykoterapien. Etter tyve år sliter de med akkurat det samme, og det eneste psykologene, legene, psykiaterne har å tilby etterhvert er meningslöse medikamenter, som heller ikke virker. 

Jeg har hatt pasienter innenfor psykiatrien som har tatt livet sitt fordi de ikke orker flere skuffelser, og fordi har gitt opp. 

Aldri fikk de egentlig hjelp. Det var en evig runddans mellom psykologer, psykiatere, leger, sykepleiere, psykiatriske sykepleiere, sosionomer osv osv.

Og disse psykiaterne og psykologene er altså de som skal avgjöre om et barn skal tas fra sin mor. For en sakkyndigvurdering går fylkesnemndene og domstolene veldig, veldig sjelden bort fra. De klinger seg til den som om det var et sukkertöy. 
 

For det å svare på om en mor har gode nok omsorgsevner er egentlig umulig. Hvis man skal ha noen realistisk mulighet for å kunne svare på dette spörsmålet, må man observere over lang tid, se barnet i hjemmet over lang tid, se hvordan mor håndterer barnet over lang tid. 

Og ikke, som nå, slik det er nå, at psykiateren og psykologen henter inn noen komparentopplysninger, og så observerer i noen korte timer. 

Det er en skandale, dette systemet. Og det er en så uendelig trist skandale. Du kan aldri stole på at en psykiater stiller en riktig diagnose. For psykiatrien er et barn som ikke har peiling på det de driver med. 

Når man da tenker på hvor uendelig viktig mamma er for et barn, er det en katastrofe når en psykiater, på ekstremt manglende dokumentasjon, våger seg på, närmest nyter å sable mamma ned. Altså basert på en «vitenskap» som oftere tar feil enn riktig. 

Dette er noe av det mest skandalöse ved det barnevernet vi har i dag: Mangelen på grunnleggende muligheter til å egentlig kunne svare på annet enn fragmenter av om mamma, pappa, er gode nok omsorgspersoner. 

Noe nytt må inn. Mer tverrfaglig, og hvor man bruker betydelige ressurser på å finne ut om omsorgsevnen er god nok. Det må tas over lang tid, slik at man er sikker på at resultatet er riktig. 

I dag er det hele basert på gjetninger. Og det er forferdelig grusom skandale

Det mest skandalöse i barnevernet?

Når man jobber med barnevern, kan man ikke unngå å bli sjokkert. Kanskje det er et godt tegn, dette, at man lar seg sjokkere. Det kan väre et tegn på at man bevarer mennesket i seg. Å bli sjokkert viser kanskje at man fortsatt har et indre, moralskt kompass som sier hva som er riktig og ikke. Og når man möter slik uforstand og likegyldighet i forhold til menneskelig lidelse som man gjör når man jobber med barnevern, skal man reagere, både med avsky, sinne og fortvilelse. 

Noe jeg stadig gjör når jeg jobber med enkeltsak etter enkeltsak er å tenke over hva som skjer. Og jeg tenker ofte på hva som har sjokkert meg mest. Jeg rangerer det liksom i hodet, rangerer all galskap jeg har sett og hört. Alt barnevernsansatte har prestert å si til foreldre, alt de har prestert å gjöre både i forhold til foreldre og barn. Alt kommunens advokater har sagt i retten, hvor gjennomarrogante de kan väre, hvor lite respekt for foreldre de kan ha, hvor lite forståelse de viser, hvor lite medfölelse de möter foreldrene med, som sitter og skjelver fordi bunnen i livene deres er i ferd med å forsvinne under dem. Og jeg tenker på alt fylkesnemndledere har gjort i mine saker. Hvordan de avfeier foreldrenes argumenter, hvordan de får foreldre til å gråte fordi de er så aggressive, hvordan de avskjärer våre bevis, fordi de allerede för saken går har bestemt seg for utfallet, som ikke er i favör av foreldrene. 

Og jeg tenker på alle de håplöst begrunnede vedtakene jeg har mottatt, og som jeg med fortvilelse må medddele foreldrene. Og alle dommene. Hvor man som privat part har fölt at alt har gått vår vei, man föler at dette kan vi ikke tape. Men så kommer tapet allikevel, et håplöst begrunnet vedtak, eller en håplöst begrunnet dom. 

Ja, jeg har tenkt, og tenker stadig på hva som er mest sjokkerende innen barnevernet. 

Og et forhold som jeg rangerer meget höyt på denne listen er hvordan vi som samfunn forholder oss til besteforeldre og også oldeforeldre. De fleste av oss har hatt et närt forhold til besteforeldre. De har värt der som en vanvittig trygghet i livet. De har ikke barn selv lenger og bruker all sin tid og energi på å gi trygghet og omsorg til sine barnebarn, som de elsker over alt på jord. Besteforeldre kan rangeres nesten over foreldre i forhold til betydning for barn. For besteforeldre kan omsorg. De har prövet og feilet overfor sine egne barn, og har kommet ut klokere og roligerere og med mer omsorg å öse ut over barnebarna enn det de hadde som foreldre. 

Så en må kunne se det som selvsagt at barn skal ha kontakt med sine besteforeldre etter en omsorgsovertakelse. En må kunne se det som selvsagt at barnebarna skal ha en lovpålagt rett til å kunne ha utstrakt kontakt med sine besteforeldre. Nettopp fordi besteforeldre kan väre en ekstremt god kilde til omsorg barna kan öse av når de har blitt tatt fra sine foreldre. 

En åpenbar rett til samvär og en åpenbar rett til kontakt burde väre en selvsagthet, de lege ferenda, som vi sier i jussen. Det vil si «slik retten burde väre».

Men er det slik? Nei. De lege lata gir ingen rett for besteforeldre i det hele tatt i forhold til samvär og kontakt. De lege lata vil si «slik retten er». Besteforeldre er ikke part i en barnevernssak. Om de skal få samvär, eller om barna skal få samvär med sine besteforeldre, er aldri et tema i sakene. De kan faktisk ikke väre en del av saken. Fordi lovverket har ingen regler om samvär mellom besteforeldre og barn. 

Det er en hjemmel for at besteforeldre kan bli part i en sak, den finner vi i barnevernsloven paragraf 4-19, 3 ledd, hvor det står: «Andre som har ivaretatt den daglige omsorgen for barnet i foreldrenes sted forut for omsorgsovertakelsen, kan kreve at fylkesnemnda tar stilling til om de skal rett til samvær med barnet og hvilket omfang samværsretten skal ha.» Dette gjelder selvsagt veldig sjelden. I tillegg sier samme paragrafs 4 ledd at barnets slektninger kan bli part dersom foreldrene er döde, eller fylkesnemnda bestemmer at den ene eller begge foreldrene ikke skal ha rett til samvär med barnet eller at foreldrenes rett til samvär skal väre svärt begrenset. Men også dette er närmest en fiktiv bestemmelse, og den gir ikke besteforeldre og barn rett til samvär med hverandre som en mulighet innen regelverket. 

I fosterhjemsforskriftens paragraf fire står det: «Barnevernet skal alltid vurdere om noen i barnets familie eller näre nettverk kan velges som fosterhjem.» Men dette er et bestemmelse som, etter min erfaring, brukes i alt for liten grad. I tillegg kommer at dette ikke er en bestemmelse som fylkesnemnda eller domstolen rår over. Det er barnevernet som etter omsorgsovertakelse fritt velger fosterhjem, og besteforeldre velges ekstremt sjelden. Det er vel også knyttet opp mot en forakt for alder, at besteforeldrene blir ansett som for gamle til å väre fosterhjem. 

Så. Lovverket må endres. Lovverket slik det er i forhold til besteforeldre og barn er skandalös. Den er meningslös. Og den er en del av en rekke forhold innen barnevernretten som ödelegger barn, i stedet for å bygge dem opp. 

Og lovverket i Norge og praktiseringen av det på dette området er helt soleklart i strid med EMK art 8 om retten til familieliv. Besteforeldre og barn får avskåret sin rett til familieliv ved omsorgsovertakelser. 

Besteforeldre og barn SKAL få ha kontakt med hverandre. Så mye de önsker. 

Barnevernsofre: Kjemp for barna deres!

"Jeg spør deg "normale". Du som jobber som advokat, lege, sykepleier, bankfunksjonær, oljeingeniør. Jeg spør deg: Hva om du får et brev i posten. På konvolutten står det et kommunenavn. Du åpner brevet. Leser. Og leser igjen. Du kan ikke tro hva det står. Det står at det har kommet inn en bekymringsmelding, og at dere, du og din perfekte hustru, med bleket hår, solariumsbrun hud, primer, foundtation, concealer, lett pudder, blush, mascara. Og dere kan ikke tro hva dere leser. Dere er jo perfekte. Barna deres er perfekte. De gjør det bra på skolen, spiller fotball og danser ballett. 

Nei, dette må være en misforståelse, tenker dere. En gedigen misforståelse. 

Så møter dere opp på barnevernskontoret. Og det første dere sier er at dette må være en misforståelse. Dere sier at barnevernet må vel vite at dere er samfunnsstøtter og lever et perfekt liv.

Så leses bekymringsmeldingen opp for dere. Og sjokket blir enda større. Deres sønn, Markus, har vært hos helsesøster og sagt at far kommer inn til ham om kveldene og gjør unevnelige ting med ham. Unevnelige ting. Dere begge forstår hva det betyr. Det er incest. Seksuelt misbruk. 

Og dere får vite at Markus fremstår som troverdig. Hans historie er så detaljert at barnevernet og helsesøster tror på ham. Han kan ikke finne opp noe slikt.

Mor begynner å grine. Hun begynner å skrike. Far sitter fjetret og vet ikke hva han skal si. Han er anklaget av sin egen sønn, sin kjære Markus, om å komme inn til ham om kvelden og misbruke ham seksuelt. 

Dere får vite at Markus allerede er hentet på skolen og er akuttplassert i et beredskapshjem. Han er tatt bort fra dere. Dere får ikke snakke med ham. Barnevernet forteller at dere foreløpig ikke får treffe ham. Ikke få noe samvær med ham.

Og dagene går. Markus er borte. Og dagene går. Dere klaget akuttvedtaket inn for fylkesnemnda, men tapte. Dere anket videre til tingretten, men dere tapte. 

Dagene går. Barnevernet vil omsorgsplassere gutten. De vil ta ham fra dere. 

Og dere vet, både far og mor, at Markus ikke snakker sant. Far har aldri rørt gutten annet enn ved å gi ham klem og kos. Ikke noe seksuelt. 

I fylkesnemnda taper dere. Gutten blir plassert i fosterhjem. Dere taper anken i tingretten. Og dere får avslag på å anke videre til lagmannsretten. 

Dere får to samvær i året, med en varighet av to timer."  

Dette er en helt vanlig historie. Bortsett fra at dette gjelder mennesker fra overklassen. Jeg har lest en del litteratur om vitnepsykologi. Jeg har lest en del bøker om barn som finner opp ting. Lyver for å få oppmerksomhet. Men barnevernet tror alltid på barna. Det samme gjør sakkyndige, fylkesnemnda og domstolene. Selv om det er fantasi, blir man dømt, ødelagt. 

Men det jeg egentlig ville si i dette innlegget er følgende: Barnevernet, sakkyndige, fylkesnemnder, domstolene mener at foreldre som på en brutal måte blir fratatt barna skal tie stille. De skal ikke skrive på facebook hvor forferdelig livet deres er. De skal ikke dra i gang aksjoner for å protestere mot uretten de opplever. De skal tie stille og godta det de har opplevd. Fordi kampen mot barna skader dem. Men JEG mener foreldre som på urett vis blir fratatt barna skal skrike. De skal rope. De skal protestere. De skal gjøre alt som står i deres makt til å fortelle om uretten de blir utsatt for. Menneskerettsbruddene. Å få treffe deres elskede barn noen få ganger i året. 

Foreldre som mister barna skal kjempe og kjempe for å få tilbake det kjæreste de eier. 

Det er naturlig og det er riktig. 

Den skitne forestillingen om foreldre som ikke tenker på barnets beste

I alle kriker og kroker av barnevernindustrien males og males det på dette med "Barnets beste". I første paragraf av barnevernloven står det følgende: "Formålet med denne loven er - å sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, og får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid, og -å bidra til at barn og unge får trygge oppvekstvilkår."

Og i samme lovs paragraf 4-1 står det følgende: "Ved anvendelse av bestemmelsene i dette kapitlet skal det legges avgjørende vekt på å finne tiltak som er til beste for barnet." (Min utheving). Dette med at det bærende prinsipp skal være barnets beste finner man også i barneloven paragraf 30 første ledd: "Foreldreansvaret skal utøvast ut frå barnet sine interesser og behov."

Advokat Knut Lindboe tolker begrepet "Barnets beste" i hans bok "Barnevernrett": Beslutninger om det enkelte barns beste vil ofte bygge på erfaringskunnskap om barn. Slik erfaringskunnskap blir tilført fylkesnemnda eller retten fra andre fag enn den juridiske, som psykologi og psykiatri. Sakkyndiges vurderinger og råd blir vanligvis tillagt stor og avgjørende vekt i barnevernssaker. Men den som skal anvende loven, kan ikke ubetinget følge sakkyndiges råd ut fra anvendelse av deres fag."

I artikkel tre i UN conventior on the right of the child, står det: "Best interests or best interests of the child is a child rights principle, which derives from Article 3 of the UN Convention on the Rights of the Child, which says that ?in all actions concerning children, whether undertaken by public or private social welfare institutions, courts of law, administrative authorities or legislative bodies, the best interests of the child shall be a primary consideration?. Assessing the best interests of a child means to evaluate and balance ?all the elements necessary to make a decision in a specific situation for a specific individual child or group of children?.

Så. Da har vi bakgrunnsteppet: I alle saker som har med barn å gjøre skal "Barnets beste" være det bærende prinsipp. 

Det verste jeg hører og leser er når barnevernpedagoger, sosionomer, psykologer, psykiatere, fylkesnemndsledere, sakkyndig- og legmedlemmer i fylkesnemnda, tingrettsdommere, både lekdommere og fagdommere, lagmannsrettsdommere og medlemmer, Høyesterettdsommere, mennesker som skriver om barnevern, mennesker som skriver bøker om barnevernet - det verste jeg hører av dem er at foreldrene har egeninteresser som står i strid med "Barnets beste."

Alle disse facebooksidene hvor fortvilte foreldre forsøker å få støtte og skrive om sine saker, alle disse brevene som skrives til myndighetene, alle disse mailene fra fortvilte foreldre, HVA ER DE UTTRYKK FOR?

Jo, visst har foreldre egeninteresse i å få tilbake sitt barn. Å ikke miste sitt barn. Det ligger i biologien til alle som kan kalle seg foreldre. 

Men det er ikke nødvendigvis noen motstrid mellom foreldrenes interesser og barnas interesser. Foreldrene vet i de aller fleste tilfeller best hva barna trenger. De er nærmest manisk opptatt av at barna skal få det bra. Og de mener med en enorm styrke at barna deres får det best hjemme hos sine foreldre. 

Det ligger i biologien. Vi er skapt til å ta vare på vårt eget avkom. Helt fra mors liv er barnet fullstendig avhengig av mamma. Det får næring gjennom navlestrengen, de pulserer i takt med mammas hjerte.

Og når barnet kommer ut er det helt prisgitt mors omsorg. Amming. Barnet er fullstendig og gjennomført avhengig av mors bryst. Melken som kommer ut av mors bryst inneholder alle de næringsstoffer barnet trenger. Å ligge på mors bryst. Kjenne mors pulserende brystkasse. For at barnet skal bli velfungerende er det helt avhengig av alt det mor har å gi av kjærlighet, nærhet, melk og trøst. Og barnet lukter sin mor, lukten av mor gir det trøst, ro og trygghet.

Men i dag hentes barnet ofte på fødestuen. Barnet rives ut av mors armer, til fremmede, som ikke lukter mamma, som gir morsmelkerstatning i stedet for morsmelk. Fremmede som gjør barnet urolig og ute av seg fordi mammas lukt er borte.

Også senere i barndommen er både biologisk mamma og pappa essensielle. Ingen, ingen kan gi den omsorgen som biologiske foreldre kan gi. Det ligger i instinktene. Man behandler sine egne barn helt annerledes enn fremmede. Uansett hvor gode og kjærlige fosterforeldre er, vil de aldri komme i nærheten av den omsorgen de biologiske foreldre kan gi.

Og det viser også statistikken. Det går ikke bra med barn som røves vekk fra sine foreldre. Alt for mange av dem havner i statistikk for psykiske problemer, utagering, rus, kriminalitet, selvmord.

Så, du som påstår at foreldre bare tenker på seg selv og ikke det beste for barnet, dere tar grundig feil. Jeg har møtt så mange foreldre som ikke tenker på annet enn hvordan det går med barnet som lever i fosterhjem. De er ikke opptatt av sitt eget tap. Eller det er de også. Men først og fremst er de opptatt av hvordan det går med barnet.

Foreldre som frarøves sine barn tenker først og fremst på barna. På deres beste. Og ikke på seg selv.

 

De sakkyndiges føleri

I går skrev jeg om hvordan mennesker som møter barnevernet (ofte for første gang) føler når de går gjennom de ulike fasene av en undersøkelsessak, prosessen frem mott fylkesnemnda og endelig i tingretten. (Lagmannsretten er det meget vanskelig å få gjennom en anke. I følge tvisteloven § 3-6 (3) Kan en anke kun komme gjennom dersom saken har betyning utenfor den foreliggende sak, eller det er grunn til å behandle saen på ny fordi det har kommet nye oplysninger, eller dersom det er vesentlige svakheter ved tingrettens avgjørelse, eller dommen (altså tingrettsdommen) går ut på tvang som ikke er vedtatt av fylkesnemnda. Heller ikke dersom ett av disse vilkårene er oppfylte, nekter lagmannsretten å behandle den der.) Det hele er altså nærmest umulig

Vel, det var en digresjon. Det jeg ville ta opp i dette innlegget er sakkyndige i barnevernssaker. Det er tre (eller fire) måter en sakkyndig kan bli ansatt og foreta en sakkyndigutredning. Det er dersom barnevernet selv engasjerer en sakkyndig og betaler for ham. Det er når fylkesnemnda oppnevner en sakkyndig. Det er når tingretten oppnevner en sakkyndig. Det er når lagmannsretten oppnevner en sakkyndig. Og til slutt, men meget sjeldent, er det når foreldrene engasjerer en sakkyndig av sin egen lomme. Noe som koster 50.000-100.000, av og til mer.

Vi ser altså at foreldrene er helt prisgitt en sakkyndig som er engasjert av "fienden". For i barnevernssaker er barnevernet, fylkesnemndene, tingrettene,lagmannsretten (og en sjelden gang) Høyesterett de som sitter med definisjonsmakten. De lager ofte mandat til den sakkyndige uten at foreldrene får lov til å være med.

Jeg har opplevd igjen og igjen hvordan den sakkyndige vrir og vrenger på det foreldre sier. Og de "ser" ting som ikke er der.

For å få flere oppdrag er den sakkyndige nødt for å være på tilbudssiden i forhold til barnevernet. Jeg har hørt historier, også snakket med en som mistet oppdrag fordi han skrev i avisen kritikk mot barnevernet.

Barnevernet og domstolene vil ha den sakkyndige til å få løst saken. Og den beste måten å få løst saken på er at den sakkyndige finner masse feil og mangler hos foreldrene.

Jeg har skrevet det før, men jeg skrivet det igjen, for det er helt essensielt: Psykiatri/psykologi er ingen eksakt vitenskap. De kan knapt kalles for vitenskap. Psykiatrien er på barnestadiet. Det er som med astronomi, man har knapt sett den nærmeste stjernen, men langt utenfor finner ting man ikke aner eksisterer.

Det jeg oplever igjen og igjen er at den sakkyndige føler seg frem til resultatet, og så pakker de dette føleriet inn i psykologiske termer. Manglende foreldreferdigheter, mangle emosjonell omsorg, manglende speiling, osv. Alt dette er føleri. For de treffer foreldre og barn bare noen få ganger. Snakker med foreldrene en eller to ganger, observerer barna og barna sammen med familien. Alt de da observerer angir følelser i den sakkyndige. Og dette de føler slakter foreldre. Gir dem intet håp om at de er gode foreldre.

Jeg skjønner ikke, jeg kan ikke skjønne, hvordan dette systemet kan fortsette å fungere, når man må være klar over hvor håpløst dette med sakkyndige er.

Det forferdelige er også at når en sakkyndig har avgitt sin rapport, er løpet stort sett kjørt, og dommerne følger lojalt den sakkyndige sin konklusjon. Jeg har ALDRI opplevd at nemndleder eller dommer har gått i mot den sakkyndige, stilt han kritiske spørsmål. Aldri.

Og det er et alvorlig menneskerettsbrudd. Det skal ikke være en eller annen gjøk av en psykiater eller psykolog som skal bestemme om mor og far skal miste barna sine

Sakkyndige har ødelagt mer familier enn du aner.

Og vi må ha slutt på det!!

Hjelpeløsheten i møte med barnevernet

Plutselig får du en telefon fra barnevernet. De informerer deg om at det er kommet en bekymringsmelding, og de vil ha deg inn til kontoret deres for å gå gjennom bekymringsmeldingen. Første sjokket. Du klarer knapt å holde telefonen. Du kjenner du begynner å puste fortere, ukontrollert. Du kjenner på en angst du ikke visste eksisterte, var mulig. Og du er rådvill: Hva er dette? Hva er en bekymringsmelding? Hvorfor har noen sendt en bekymringsmelding om meg, om oss, om barna mine. De fungerer da utmerket, er glade og fornøyde, blir kledd skikkelig til alle årstider, får god niste på skolen og i barnehagen, de hentes til normale tider. Hva er dette? Hvem kan det være? Og hvorfor?

Du møter opp hos barnevernet til avtalt tid. Du har ikke sovet mer enn noen timer denne natten. Har grublet og tenkt og ligget i angst.

Barnevernet tar deg vennlig i mot. Alt for vennlig, tenker du. Det er noe påtatt over dem. Du ville heller hatt dem fiendtlige, for da var det samsvar mellom budskapet de skal gi deg og måten de oppfører seg på.

Du skjelver og vet ikke hvor du skal gjøre av deg. Dere setter dere inn på et kontor. Så leser barnevernspedagogen opp bekymringsmeldingen. Det er en anonym bekymringsmelding. Noen skriver at de har sett barna dine ute i dårlige klær. Og de skriver at barna ser så triste ut når de er ute. Og så har de sett at du har dratt den ene sønnen din etter jakka når du kommer ut å henter ham. 

Og du vet med en gang hvem det er som har sendt bekymringsmeldingen. Det er hun sure naboen i tre hus nedenfor dere. Hun har flere ganger kjeftet på barna som leker på lekeplassen i nabolaget. Hun irriterer seg over bråk fra barna. Hun har flere ganger kjeftet deg huden full fordi hun mener barna går på selvstyr. Men så skriver hun også at hun har sett at du har slått barna dine. Flere ganger.  

Og du er litt lettet. For denne gamle, sure, grinete damen kan selvsagt ikke barnevernet ta alvorlig. Det er jo bare tull det hun skriver. Det er ikke i samsvar med virkeligheten i det hele tatt. 

Og du sier dette til barnevernet. At du vet hvem hun er. Og at man ikke kan ta på alvor ett ord av det hun skriver. 

Men barnevernet svarer at de ser meget alvorlig på denne bekymringsmeldingen. Når det er snakk om vold er de nødt til å ta det på ytterste alvor. Og du blir mer og mer engstelig, redd og angstfull. 

Så sier barnevernet at de har bestemt seg for å starte en undersøkelsessak, og at den vil ta tre måneder, eventuelt seks måneder dersom de trenger mer tid.

Javel. Og hva innebærer det, spør du. Hva inneholder en undersøkelsessak. Jo, de skal snakke med barna. De ber om din tillatelse til å innhente opplysninger fra skole, barnehage, lege, helsestasjon. Så sier de at dersom du ikke vil gi tillatelse, kan de allikevel innhente disse opplysningene. Så skal de snakke med barna. De skal observere deg sammen med barna. 

Og du tenker: For et voldsomt inngrep i mitt og barnas liv. I tre måneder, eventuelt seks måneder, skal jeg gå og være redd og vente på at undersøkelsen skal bli ferdig. 

Du gir tillatelse. Smilet er fortsatt til stede hos barnevernspedagogene. Som om de vil det godt, tenker du. Men disse vil meg ikke godt. De vil endevende livet mitt, og barnas liv. 

Undersøkelsessaken går sin gang. Du er sikker på å bli "frikjent". Du har jo ingenting å skjule. Du har aldri gjort barna dine noe vondt. 

Så skal de observere deg sammen med barna og snakke med barna i hjemmet. Du rydder og vasker etter alle kunstens regler. Ønsker dem velkomment med et smil du må tvinge frem. Det er også en seanse hvor du skal bli filmet når du "leker" med barna. Du sitter helt stiv. Vet ikke hvordan du skal oppføre deg. Vet ikke hva du skal gjøre. Du har panikk. Barna forsøker å få kontakt med deg, men du klarer rett og slett ikke å være nær. Slik du pleier å være nær barna dine, i alle andre settinger enn den du er plassert i akkurat nå. 

Etter et par måneder blir du igjen innkalt til samtale hos barnevernet. De er like smilende og falske som de alltid er i møte med deg. De sier de har fått opplysninger om at du misbrukte medikamenter for en tid tilbake. Og at de ser med bekymring på det. Men dette er flere år siden, og du har verken rørt medikamenter eller alkohol eller noe annet rusmiddel siden da. Så sier de at de ser en manglende speiling og manglende kontakt mellom deg og barna. Slik tolker de videoen. De ser usikre barn som virker redd deg, og de ser deg som mor, at du mangler innlevelse i barna dine sine behov. De sier de ser skadede barn, og at dette er noe du har påført dem. Og så sier de at de mistenker at du ruser deg. På tross av at du leverer rene rusprøver hos fastlegen din annenhver uke. Ja, sier de. Men de tror du trikser med prøvene. 

Så sier de at de ser så alvorlig på dette, at barna trenger stabilitet for at de ikke skal bli skjevutviklet, og at du ikke kan gi dem dette. 

Og de konkluderer med at de vil sende krav om omsorgsovertakelse til Fylkesnemnda. 

Og livet ditt er i ferd med å forsvinne. Livet blir borte. De vil at du skal miste barna dine. De vil at de skal flyttes ut av din favn og inn i noen annens.

Dagen kommer for sak i Fylkesnemnda. Og du har ikke sovet skikkelig siden det hele startet med denne bekymringsmeldingen. Du er fullstendig og hjelpeløst ferdig. Du orker ikke dra i Fylkesnemnda. Men du må. 

Og i Fylkesnemnda snakker og snakker barnevernet. Og barnevernets advokat. Du skjønner lite av hva som skjer. Det er så mange fremmede ord, det blir sagt så mye løgn om deg, ting som ikke stemmer. Når du selv skal forklare deg forsvinner ordene, du klarer knapt å snakke. Du er hjelpeløs og fremmed i denne verdenen av psykologiske uttrykk og juridiske termer. 

Noen uker etterpå kommer vedtaket. Du tapte. Du tapte. Du tapte. Marerittet vil aldri ta slutt. 

Du anker til tingretten. Men det er det samme som skjer der. Fremmede mennesker som snakker om deg som om de kjenner deg. Kjenner dine innerste tanker. Kjenner barna og hvor avhengig de egentlig er av deg. 

Så kommer dommen. Du tapte også i tingretten. Så er det en realitet. Det er en sannhet. Du mister barna dine, og får møte dem fire ganger i året a en time. Fire ganger i året!

Du må levere barna på barnevernets kontor. Noe du gjør. Og det som møter deg da er de samme blide barnevernspedagogene. Selv nå smiler de! Barna skriker og klamrer seg til deg, så barnevernspedagogene må rive dem fysisk fra deg. 

Så kommer du hjem. Til ingenting. Til din egen angst og hjelpeløshet. Og du vet ikke hvordan du skal leve videre. Alt er ferdig og slutt. Ferdig og slutt

Foreldrene og barnas paragraf (barnevernloven § 4-16) ignoreres i strid med menneskerettene

Det er en forunderlig paragraf i barnevernloven som gjemmes bort i det ytterste mørket av barnevernet, fylkesnemnder, tingretter, lagmannsretter og Høyesterett. Hvilken paragraf snakker jeg om? Jo, jeg skal sitere den for deg. Det er barnevernloven § 4-16, hvor det står så klart og tydelig og fantastisk: "Barneverntjenesten har etter omsorgsovertakelsen et løpende og helhetlig ansvar for oppfølgingen av barnet, herunder et ansvar for å følge utviklingen til barnet og foreldrene."

Ja. Slik står det. Men det er vel den paragrafen i hele Norges lover som ignoreres mest. For barnevernet følger overhodet ikke opp foreldre etter omsorgsovertakelse. Knut Lindboe skriver i boken barnevernrett følgende om paragrafen: "barneverntjenesten (...) har et generelt ansvar for til enhver tid å vurdere om vilkårene for omsorgsovertakelse fortsatt er til stede. Dette er i samsvar med det grunnleggende prinsipp om at barn i størst mulig grad bør få vokse opp hos sine foreldre hvis dette er mulig.".

Jeg har jobbet med barnevern i 15 år. Og jeg har aldri, jeg skriver ALDRI opplevd at barneverntjenesten har fulgt opp foreldrene. De overlates til sitt eget mørke av savn og fortvilelse. Og jeg har aldri, jeg skriver ALDRI opplevd at barnevernet tar initiativ til at foreldrene skal få tilbake omsorgen for barna. 

EMD er også klinkende klare. En omsorgsovertakelse skal være midlertidig. Det har de uttalt i sak etter sak hva angår barnevern. 

Jeg har begynt å utfordre barnevernet rundt omkring i landet. Noen måneder etter omsorgsovertakelsen sender jeg ofte et brev hvor overskriften er: "Barnevernloven § 4-16 - hva gjør dere med den?" Så minner jeg dem på bestemmelsen, at de er pliktige til å følge opp foreldrene. Og at de er pliktige til å finne ut om foreldrenes omsorg nå er god nok. Og dersom de finner at den er god nok, så skal de av eget initiativ starte sak om tilbakeføring. 

Jeg får jo ikke så mange svar, vet dere. Selvsagt gjør jeg ikke det.

Men jeg gjør også følgende: Jeg ber barnevernet om å følge opp foreldrene. Jeg inviterer dem hjem til foreldrene. Plager dem. Minner dem på hvor meningsløs deres praksis er. 

Et annet forhold som står i motstrid med barnevernloven § 4-16 er den praksis som har blitt standard om at man vedtar såkalt "oppvekstplassering". Det vil si en plassering som skal vare frem til barnet er voksent. Det er utrolig mange saker jeg har hatt hvor fylkesnemnda og domstolene kommer til at barnet skal være plassert i fosterhjem frem til det er 18 år. 

Dette strider selvsagt mot § 4-16. Men det strider også mot EMD sin praksis som sier at enhver plassering skal være midlertidig. 

I tillegg strider en annen praksis mot § 4-16, som en forlengelse av "oppvekstplassering", nemlig svært begrensede samvær. Et prejudikat fra Høyesterett sier at ved oppvektsplassering skal samvær begrenses til et sted mellom to ganger i året og seks ganger i året. 

Når samværene begrenses så fundamentalt vil tilbakeføring bare bli en illusjon. Og i de tilfellene, som faktisk gjelder de fleste sakene jeg har, vil i hvert fall ikke barnevernet følge med på foreldrenes utvikling. For når foreldre og barn ikke får være sammen etter omsorgsovertakelse, vil de miste kontakten med hverandre. De vil fjerne seg mer og mer fra hverandre følelsesmessig. De blir fremmede for hverandre. Og da har myndighetene lykkes i å gjøre det umulig å få til en tilbakeføring. 

Punktum er satt i de sakene: Foreldrene vil aldri få tilbake sine barn, på tross av at § 4-16 gir klare føringer på at så snart foreldrene er "gode nok" skal barna tilbakeføres. 

Og det er et himmelropende brudd på menneskerettene.

 

Seier hos advokatforeningen!

Heldigvis finnes det fornuftige folk i verden. Folk som har integritet og som gjennomskuer bullshit! Heldigvis har jeg kolleger som klarer å se og forstå hva som er riktig og hva som er galt. 

Jeg har skrevet før at jeg ble innklaget til advokatforeningen av en kommune her i landet. Av selveste rådmannen faktisk. At de våger å gjøre noe slikt er meg en gåte. De driter seg loddrett ut og levnes ingen ære. 

For denne saken var ytterst viktig. For mine klienter. De hadde i lang tid opplevd seg trakassert av barnevernet. De så seg nødt til å nærmest gå i dekning, fordi barnevernet var så ekstremt etter dem. 

En ettermiddag var de i møte hos meg. Vi diskuterte saken og hva vi skulle gjøre med barnevernets konstante press mot dem. De var veldig slitne. Var rådville. Både foreldrene og de to barna. En på 16 år og en liten, skjønn gutt på fem. 

En time ut i møtet banker det på kontordøren min. Jeg åpner og utenfor står det tre politifolk. De er barske og morske slik vanlig er blant disse menneskene, og de forteller at de skal ta med seg familien på politistasjonen. Det er barnevernet som har bestilt overgrepet. Gutten på fem år gjør store øyne. Den tøffeste av politimennene oppfører seg skremmende og morskt, og jeg ser at gutten blir redd. Han forsøker å hente støtte fra sine foreldre, men foreldrene har også fått sjokk og vet ikke hva de skal gjøre. 

De får lov til å kjøre i sin bil til politistasjonen med politieskorte. Jeg er advokat, jeg er deres advokat, så jeg avgjør raskt og selvfølgelig at jeg skal bli med til politistasjonen. 

Når vi ankommer politistasjonen blir vi bedt om å sitte på venterommet. Jeg får vite at barnevernet har fått det for seg at de skal intervjue den lille femåringen om hvordan han har det hjemme. Klokken er blitt åtte når vi ankommer politistasjonen. Den lille gutten er trett, han pleier å legg seg på denne tiden av døgnet. 

Vi venter. Klokken blir ni. Det lille barnet har problemer med å holde seg våken. Klokken blir ti. Den lille gutten holder på å sovne. Klokken blir elleve. Den stakkars gutten forsøker å sove på mammas fang. Men han har ikke sjans. Hva må han tenke? Hva må han tro? Det han opplever er at politiet er på jakt etter og har fanget hans foreldre. Jeg ser redselen i øynene hans. Det eneste jeg har lyst til er å ta ham med meg hjem, gi ham noe å spise, gi ham kakao med krem. Før jeg synger ham i søvn. 

Men han må være der. På dette kalde, sterile venterommet har han nå blitt tvunget til å være i tre timer. Det nærmer seg midnatt. Og gutten blir mer og mer trøtt, men også mer og mer skremt. 

Så, endelig, klokken halv tolv om natten, kommer det en barnevernspedagog ut og ber gutten om å komme inn på et kontor. Jeg kjenner ikke gutten. Men jeg vet at han er livredd. Så jeg forteller ham at jeg jobber for ham og foreldrene hans, at han ikke trenger å være redd meg, og at jeg kan være med inn på kontoret mens de snakker med ham. 

Jeg går sammen med ham mot barnevernspedagogen. Men da forteller hun meg at jeg ikke kan være med inn. Jeg freser mot henne at jeg er familiens advokat, og jeg har rett til å være til stede i avhøret. Men jeg blir nektet. Jeg får ikke være med inn. Politifolkene stenger veien for meg. 

Jeg blir engstelig og ute av meg. Selv om jeg er advokat er jeg også et menneske. Jeg synes så inderlig synd på denne lille gutten som skal sitte å prate med noen vilt fremmede, tre og en halv time etter at han egentlig skulle ha lagt seg i sengen hjemme og sovet. Det oser redsel av gutten. 

Når han kommer ut fra "avhørsrommet" ser jeg en gutt som har gitt opp. Han orker ikke mer. Han er fullstendig ferdig av redsel og tretthet. 

Det er en skandale. En stor og omfattende skandale. 

Og noen uker etterpå får jeg altså et brev i posten hvor det står at JEG er klagd inn for advokatforeningen. Fordi jeg ville presse meg til å være støtteperson for den lille gutten. 

Skandalen er fullkommen. Men heldigvis fikk jeg i dag avgjørelsen fra advokatforeningen, hvor jeg blir frikjent på alle punkter. Så er det litt fornuft i verden, tross alt. 

Men barnevernet levner jeg ingen ære. Det er ingen grenser for hva de kan finne på. Det er ingen grenser for ignoransen hos dem. Det er ingen grenser for hvor lite de evner å sette seg inn i et lite barns sinn. Hvor redd dette barnet var. Hvor trett han var. 

Og jeg har for lenge siden bestemt meg for at dette systemet, barnevernet, skal jeg kjempe i mot til jeg stuper. 

Det kan jeg love!

Mødrehjem - skal skal ikke?

Jevnlig har jeg klienter som enten har vært på mødrehjem, er på mødrehjem eller får "pålegg" fra barnevernet om å dra på mødrehjem. Nå har de fleste mødrehjem skiftet navn til familiehjem. 

Hva er dette for noe? Hva er mødrehjem. Vel, jeg slo det opp på Wikipedia, hvor det står at de første mødrehjemmene ble etablert på slutten av 1800-tallet i Norge. Tidligere var disse institusjonene et slags tilfluktssted for enslige mødre. På den tiden var det forbundet med stor skam å være enslig mor, ugift. 

Som regel er opphold ved mødrehjem initiert av barnevernet. Enten da frivillig, og også ofte som et forsøk før man eventuelt fremmer krav om omsorgsovertakelse. Eller som tvang, et hjelpetiltak sanksjonert av Fylkesnemnda. 

Slik mødrehjem fungerer i dag, er det også lagt opp til at hele familien kan innlegges samtidig. 

Formålet med mødrehjemmene er i følge Wikipedia: " (...) å bistå foreldre til å bli i stand til å ivareta den daglige omsorgen for barna sine selv."

Jeg har aldri vært på mødrehjem. Eller, jeg har vært på besøk for å ha samtaler med klienter. Jeg har blitt fortalt hvordan det oppleves av mine klienter å være der. Så jeg vet ikke alt for mye om de daglige rutinene der og hva som skjer innenfor veggene. Annet enn, altså, det mine klienter forteller meg. 

Jeg har hatt noen saker i Fylkesnemnda der barnevernet fremmer sak om tvunget hjelpetiltak. Det er spesielt en sak som gjorde stort inntrykk på meg. Det var en ung mor, beskjeden og usikker, som ikke våget å stå opp for seg selv. Jeg opplevde da at hun, etter min mening, ble hundset av barnevernet. Hun var et lett offer, da hun ikke stod i mot. Men heldigvis fikk jeg gleden av å snakke på hennes vegne. Jeg opplevde at barnevernet hadde veldig dårlig begrunnelse for hvorfor akkurat hun skulle tvinges til å flytte inn på et mødrehjem et helt annet sted i landet. Hun fungerte greit. Barnet fungerte bra i barnehagen. Men hun var veldig usikker, og lett påvirkelig. Hun tok ikke alltid telefonen når barnevernet ringte. Hun møtte ikke alltid opp til avtalt tid ved helsestasjonen, barnehagen eller barnevernet. Men, altså: Barnet fungerte bra! Det var ingenting å utsette på det viktigste, nemlig hvordan hun behandlet barnet sitt. 

Og jeg tenkte at det å tvinge denne stakkars, usikre jenta på mødrehjem, kunne endt i katastrofe. For på mødrehjemmene må man også snakke og delta og være ubeskjeden. Hun, som var så beskjeden, ville blitt et lett bytte for mødrehjemmet, de ville, slik jeg ser det, garantert ha sendt en bekymringsmelding til barnevernet, og de kunne endt i omsorgsovertakelse. 

Heldigvis klarte jeg å argumentere så pass krast i fylkesnemnda, at de ble med på min argumentasjon, og de ga ikke barnevernet medhold. 

I dag går det veldig bra med mor og barn, så langt jeg vet. Og det er en god stund siden barnevernet var inne i bildet. 

Så har jeg fått en ny sak, nå, med mye av den samme problematikken. En ung, usikker mor, som har blitt hundset av sin far gjennom hele barndommen, og endelig har klart å flytte fra barndomshjemmet. Men hun er veldig umoden, veldig usikker og et lett bytte for de som ønsker å hundse med henne. Jeg vil ikke si at barnevernet i denne saken hundser den unge moren, men de har altså krevd av henne at hun skal reise på mødrehjem. 

Den unge moren søker veldig mine råd, noe som er naturlig. Jeg er en autoritetsperson, som hun vet er på hennes side. Og hun overlater på en måte avgjørelsen til meg. Jeg kan jo ikke fatte den avgjørelsen, men jeg gir jo mine råd. 

Problemstillingen er så vanskelig som følgende: Sier hun nei truer barnevernet med omsorgsovertakelse. Vil vi, den unge moren og meg, kunne vinne en slik sak? Sier hun ja, blir hun plassert i et miljø hun med stor sikkerhet ikke vil takle, og mødrehjemmet sender bekymringsmelding til barnevernet, som da i sin tur uansett sender sak til fylkesnemnda om omsorgsovertakelse. Og da har jo barnevernet virkelig beviser å legge på bordet: Hun har jo blitt observert i lang tid, og mødrehjemmets konklusjon er at hun ikke er god nok mor. 

Hun har enda ikke helt bestemt seg for hva hun skal gjøre. Men det er en umulig situasjon: Gjør hun det ene, taper hun, gjør hun det andre, taper hun da også. 

Og hvordan er det å være på et slikt sted når mødrene vet at det er en form for eksamensoppgave? Det er jo helt fryktelig, det har jeg opplevd mange ganger. De føler seg overvåket og sett i kortene hele, hele tiden. 

Jeg regner med at mange opplever mødrehjemmene som positive, at de føler de får hjelp og blir flinkere mødre. 

Men jeg har til dag dato aldri opplevd noen som har opplevd det som annet enn veldig, veldig vanskelig. 

Å drepe en debatt med hitling

Jeg kom til å tenke på en ting. Eller, jeg har vel tenkt på det en stund, men det har særlig blitt aktualisert av det som har hendt meg i det siste, som jeg skrev om i mitt forrige blogginnlegg. 

Jeg oppfattes som et nettroll av barnevern og fylkesnemnd. For når de klager meg inn for advokatforeningen for det jeg har skrevet på facebook, er det nettopp fordi de mener jeg gjør noe som er over grensen til det akseptable. 

Og da begynte jeg å tenke: Når jeg kan oppfattes slik av disse aktørene, hvor mange flere er det ikke som også dras over samme kam. 

Jeg har postet mange innlegg og kommentarer på facebooksiden "Barnevernet vil vi ha fullstendig fjernet". Men jeg har aldri nevnt navn, hverken på klienter, barnevernansatte, kommuneadvokater, fylkesnemndsledere, sakkyndige eller dommere. Ikke en eneste gang har jeg gjort det. Og jeg har aldri truet eller hetset noen. Jeg ble vel ivrig en stund med å poste nye innlegg, men alle mine innlegg har vært saklige og innenfor enhver standard for anstendighet. 

Kanskje denne gruppen "Barnevernet vil vi ha fullstendig fjernet" har tiltrukket seg noen som går over streken. Ofte i desperasjon. Men stort sett er det snakk om innlegg fra fortvilte foreldre, som leter etter mening i tilværelsen etter at bunnen i livet deres har forsvunnet, de har mistet sine barn. Ja, jeg vet at det finnes ekstreme innlegg og meninger på alle sider som har med barnevern å gjøre. Men er det slik at jeg selv blir ekstrem fordi jeg poster på disse gruppene? Jeg mener absolutt nei. Det er viktig å delta der fordi det er der så mange av foreldrene er. Det er der kjernen av motstanden mot barnevernet er. Og den kjernen er viktig. Og det at jeg skriver på disse gruppene er ikke det samme som at jeg går god for alt som skrives der. Det er der mine motstandere tar feil. Og det er ett av våpnene de bruker. Og jeg hater ikke barnevernet. Min misjon er kun saklig systemkritikk for å få endringer til det bedre. For barnevernet må endres!

Tanken min med å engasjere meg var å støtte, gi faglige råd, men også kritisere det jeg mener er kritiserbart. Og det er jammen meg mye. 

Jeg har en fundamentalt annen tankegang enn det rådende synet om barnevern her i landet. Man kan si jeg tilhører en annen skole, et annet paradigme. Jeg mener det biologiske prinsipp skal være styrende for hvordan vi behandler foreldre og barn i dette landet. Og dette mitt syn er ikke fullstendig meningsløst, selv om det kan virke slik i Norge. I de aller fleste land i verden er det biologiske prinsipp styrende. Familien er bærebjelken i de aller fleste land. 

I Norge har dette prinsippet gradvis blitt svakere i faglitteratur, rettspraksis, barnevernets praksis. Jeg mener, og det mener jeg med tyngde, at det ikke er jeg som står utenfor det fornuftige og riktige. Jeg mener at vi i dag er i ferd med å sjalte ut familien som bærende element for mennesker. I dag har vi en høy grad av enslige, vi har oppløste familier, skilsmisser. Den mest skremmende delen av denne utviklingen at vi snart kan designe våre barn, bestille dem. Alt er i ferd med å bli fragmentert og relativt.

I denne tenkninger er det naturlig at man også tenker at det ikke er så farlig hvem som tar vare på barna, bare de gis en eller annen form for omsorg. Og på grunn av denne tenkningen er det også lett å tenke at terskelen for å ta barn fra foreldre skal bli lavere og lavere. For det spiller jo ingen rolle hvem som gir omsorg. 

Så. Dette var helt kort noen skisser av hva jeg mener omkring barnevern. 

Jeg kan ikke på noen måte se at dette er en uetisk tankegang. Jeg kan heller ikke på noen måte se at jeg hetser noen eller driver med nett-trolling fordi jeg mener dette, og også gir uttrykk for det både på internett, i aviser og i retten. 

Og jeg kan heller ikke være med på at det at jeg poster innlegg på "Barnevernet vil vi ha fullstendig fjernet" gjør meg til en uetisk advokat. Jeg mener, på disse sidene er grasroten. De som står midt oppe i krisene. Og der vil jeg være!

Jeg har den bestemte mening at de som kritiserer meg gjør det mot bedre vitende, eller også for å ramme med. Sette meg på plass. 

En slik form for sensur er jeg ikke med på. Og jeg vil fortsette å ytre mine meninger også i fremtiden. 

Grove angrep fra alle kanter

Dette er ikke et innlegg om Jørgen Stueland. Det er ikke et innlegg hvor jeg forsøker å få sympati for meg som privatperson. Det er et innlegg om debattklimaet, og et innlegg om de alvorlige hindringer alle vi som engasjerer oss, privat og profesjonelt møter når vi engasjerer oss. Og det er et innlegg som jeg håper blir tatt for det det er, som kan bidra til en endringer. Til deg gode.

En advokat har mange feil. Han er et menneske. Jeg har mange feil. Jeg gjør noen ganger dårlig arbeid. Jeg følger ikke opp i tilstrekkelig grad. Jeg svarer ikke klienter, glemmer og roter. Og jeg er av og til dyktig i retten, noen ganger er jeg middels, og noen ganger gjør jeg en god jobb. Jeg er, som alle mennesker full av feil og mangler. 

Jeg har drevet med barnevernrett en hel stund. Jeg har opplevd en voldsom endring i min holdning til disse sakene og til alt som skjer rundt sakene. For noen år siden gjorde jeg jobben min, og det var det. Jeg engasjerte meg ikke så veldig personlig i sakene jeg hadde, jeg tok ikke et krystallklart standpunkt for eller i mot om foreldrene skulle miste omsorgen for barna sine. Jeg hadde mange andre sakstyper en barnevernssaker, og min hverdag besto stort sett i å gjøre jobben min.

Men noe skjedde med meg på et tidspunkt. Jeg begynte å tenke over hva det var jeg drev på med. Hva det var som skjedde i sakene jeg hadde. Før jeg begynte å arbeide med barnevern var jeg som folk flest, jeg tenkte det var fantastisk at vi hadde barnevernet, og jeg tenkte aldri over om noe kunne være galt med barnevernet. Jeg trodde også at det kun var i ekstremtilfellene at barn ble tatt fra foreldrene, at det skjedde når rus var inne i bildet, eller ved alvorlig psykisk sykdom, eller ved psykisk eller fysisk mishandling, eller ved incest. 

Det jeg begynte å reflektere over var at ytterst få av mine saker dreide seg om rus, alvorlig psykiatri, mishandling eller incest. Mine saker handlet om foreldre som stort sett var oppegående på de fleste vis, som gjorde en akseptabel jobb i hverdagen, ga barna mat, kledde dem etter årstidene, sørget for at barna la seg til å sove, og som var til stede i barnas hverdag som en trygghet. 

Og jeg begynte å reflektere over hva som egentlig skjedde i de fleste sakene. Det kommer inn en bekymringsmelding fra skole, barnehage, helsestasjon, privatpersoner. Foreldrene blir innkalt til samtale. Det legges et løp for undersøkelsen av saken. Og så skjedde det noe forunderlig. Saken undergås en "psykiatrisk" vurdering. Det vil si at barnevernspedagogene begynner å stille diagnoser på foreldre og barn. De observerer foreldrene sammen med barna. Så gis det "karakterer". De filmer foreldrene sammen med barna, og det gis karakterer. Diagnoser. De observerer barna, skriver at de er for tilbaketrukne, skriver at de er for ukritiske. Og så videre. 

Det stilles diagnoser og det gis karakterer.

Selv om barnevernspedagogene kun har en treårig utdannelse. Selv om de kun har lest psykiatri sporadisk og flyktig under studiet. 

Og jeg selv observerte jo også foreldre og barn. Jeg snakket med fullstendig oppegående foreldre og barn som søkte sine foreldre og var helt avhengig av dem. 

Mye kan skrives om sjokket jeg etterhvert satt igjen med - at alt for mange saker var bygget på leirgrunn. Og mye kan skrives om fylkesnemndene og domstolene som etter min mening er fanget i den samme lettvintheten. 

Og mye kan skrives om hvordan det biologiske prinsipp  -at barn har best av å vokse opp hos sine foreldre, og at det å skilles fra sine biologiske foreldre kan føre til og fører til traumatiserte barn, som ender med å ta livet sitt, ruse seg fra tidlig alder, ende opp som unge uføre. 

Nå. Dette har jeg skrevet om før, se i arkivet. Og jeg kommer også til å skrive mye mer om det meste innen barnevernet. 

Men dette handler ikke først og fremst om det. 

Dette innlegget handler om hvor ubarmhjertig røft det er å engasjere seg politisk i barnevern. Da lyset gikk opp for meg, at barnevernet etter min mening er fullstendig ute og kjøre, så jeg tilfeldigvis en side på facebook som handlet om motstand mot barnevernet. Jeg oppdaget at det var flere sider som handlet om det samme. Jeg så også en annonse i Oppland arbeiderblad, hvor det skulle være møte i en gruppe som heter "Familie i barnevern". Og jeg tenkte at dette er noe jeg burde delta i. Jeg burde gi til kjenne en motstand mot barnevernet. Så jeg meldte meg inn i facebookgruppen, og jeg dro på dette møtet. I tillegg begynte jeg å skrive kronikker som uttrykte motstand mot hvordan vi i Norge driver vårt barnevern. 

Jeg tenkte at jeg kunne bistå disse foreldrene, gi dem råd, skrive ting som var nyttige for dem, ytre min motstand sammen med disse fortvilte foreldrene. 

Jeg fikk også kontakt med gode barnevernmotstandere, som professor Marianne Skånland. 

Og jeg var ytterst naiv. Jeg hadde hørt om at noen foreldre som truet ansatte i barnevernet, og gikk langt over streken i sin kamp. Men jeg så ikke noe slikt på disse sidene. Jeg så, eller jeg trodde jeg så gode diskusjoner og konstruktivitet i motstanden. 

For det er ikke ulovlig å i ord kjempe mot barnevernet. Det er ikke ulovlig å skrive forholdsvis heftige innlegg mot barnevernet. 

Men jeg var altså naiv. Og jeg ble nok også litt vel ivrig. 

Og jeg ble hvirvlet inn i ondskap og mennesker som ønsket å skade meg og andre. Det hele viste seg å være et ormebol. 

Først var jeg i en sak i fylkesnemnda. Alt startet tilsynelatende vanlig. Men så skal vi høre partsforklaring fra barnevernet. Hun tar frem et ark og sier at det må stilles spørsmål ved om advokat Stueland kan føre saken for nemnda da han skriver på facebook at han støtter at foreldre flykter til utlandet. Bang. Og jeg ble fullstendig satt ut. Det jeg hadde skrevet kunne på ingen måte tolkes i den retningen barnevernet hadde gjort. Saken får et fullstendig meningsløst fokus på meg. 

Så får jeg et brev fra advokatforeningen, hvor det går frem at jeg blant annet er klaget inn for å ha skrevet ting på facebook som gjør meg uskikket som advokat. Bang. Under ingen omstendighet går jeg med på at man er uskikket som advokat fordi man skriver kritiske innlegg, krasse innlegg, som retter skytset mot barnevernet. En advokat må kunne engasjere seg politisk, også i saker som går på tvers av det "det etablerte" tenker er riktig. Dersom en advokat ikke kan gjøre det, har vi med politisk sensur å gjøre, som tilhører Russland, Nord Korea og Iran. Ikke Norge. 

Så får jeg et nytt brev fra advokatforeningen. Denne gangen er jeg klaget inn av barnevernet i en kommune. Klagen går på at jeg var for engasjert i en sak, og hindret barnevernet i å gjøre sitt arbeid. En femåring måtte vente på politihuset i mange timer fordi han skulle "avhøres". Jeg gjorde bare jobben min, var til stede og talte barnets og foreldrenes sak. Jeg er rimelig sikker på at denne klagen ble skrevet fordi jeg etterhvert har irritert barnevernet grønne. 

Deretter begynner ting å skje mer i det skjulte. Jeg blir kontaktet av en kollega som sier han har ti advokater i ryggen, og at disse skal klage meg inn for advokatforeningen. Advokaten fremfører grove beskyldninger mot meg. Innholdet i beskyldningene er så grove at jeg ikke ønsker å skrive dem her. 

Men jeg blir fullstendig satt ut. Min konklusjon er at denne advokaten så på meg som en konkurrent og faktisk er så grenseløst kynisk at han ønsket å skade meg på en ytterst nedrig og grov måte. 

Og det skrives enda flere grove ting om meg på facebook. Jeg hadde ingen mulighet til å forsvare meg, og fikk etterhvert store problemer med å fungere skikkelig, både på jobben og privat. 

Blant beskyldningene er selvsagt også at jeg bare engasjerer meg politisk i barnevernssaker fordi jeg på en kynisk måte vil tiltrekke meg klienter.  Let litt i bloggarkivet mitt, så finner du at jeg har skrevet om min motivasjon. 

Det er angrep fra alle kanter. 

Og hvilke slutninger kan man trekke av det hele? Vel. Jeg er en markant stemme som har evne til å fremføre et budskap både skriftlig og muntlig. Jeg kan være en ressurs i motstanden mot barnevernet, og jeg mener barnevernet er ute og kjøre. Vi trenger en endring. Og denne endringer får man bare dersom de som er motstandere står sammen og ikke slenger dritt og elendighet mot hverandre.

Det er nok å kjempe mot barnevernet og systemet. Det holder, liksom. For som dere ser blir jeg også angrepet personlig fra den siden.

Som jeg skrev innledningsvis er ikke dette et innlegg som handler om meg personlig. Det er et innlegg i debatten. Det er et innlegg som gjelder alle som forsøker å jobbe for en endring i barnevernet. Det er et generelt problem, som jeg har merket meg også når det gjelder andre. 

Men jeg håper innlegget kan være et positivt bidrag for et bedre klima å jobbe med barnevernspørsmål i. 

 

Hans

Jeg vil skrive om de med Downs syndrom. Eller «Lillebo», som de ble kalt i Sveio, der jeg vokste opp, etter navnet på institusjonen de bodde på i Haugesund. Vi brukte dem som skjellsord. «Er du helt lillebo, eller», sa vi. De slagferdige svarte: «Nei, jeg er helt storebo.»

De er ren vare, økologisk indrefilet, mens vi er First Price-pølser, med tilsetningsstoffer tytende ut av ørene. 

Det er så mye med oss, vet dere. Så masse å tenke på, så mye å føle, så alt for mange innfall som skal porsjoneres nøye ut for verden. «Synes hun jeg har lagt på meg?»»Ser jeg dum ut, nå?»»Det der skulle jeg aldri ha sagt» Og så mistror vi hverandre, misunner hverandre, saksøker hverandre, dreper hverandre. For vi er så inderlig mye. Det er så mye å tenke på.

Hans vil ikke stå opp når han er trett og det er for tidlig om morgenen. Kvelden før var han klar på at når Tangeruddampen pusses opp, da må alle bidra. Og da må det stås opp. Men  når han er trett, skal han sove. Han er ren. Når han ligger til sengs i sjøsyke ute på bøljan blå en tid etterpå, orker han ikke stå opp. Men så ber han om Cola. En venn kommer med Cola til ham. Da spretter han opp av sengen, klar til hva det skal være. Colaen er mirakelmedisin. Og Hans gripes av en inderlig kjærlighet til alle rundt seg. «Jeg er glad i deg» skytes ut av ham, i hytt og pine, som en løpsk mitraljøse. 

Han er ren. Han elsker. Ler. Sørger. Og gråter. Hva skal man med alt det andre?

En bekjent av min kone har en datter med Downs. En av guttene i klassen hennes spurte henne hvorfor hun er så rar. «Fordi jeg kommer fra en annen planet», svarte hun. 

Og kanskje er det slik. At de kommer fra en annen planet. Kanskje de er sendt ut med et oppdrag, ned til oss stakkarer, her vi baler med all denne intelligensen vår. Slik barn kommer fra en annen planet, men så blir  prosessert og tilsatt E(go)-stoffer og tenke seg om før man snakker-m.u.k. og fete fordommer i vokse opp-pølsekverna. Så de glemmer hva de skulle fortelle oss.

Hans glemmer ikke. Uten å vite det bærer han daglig budskapet frem til de sure tyttebærhjertene våre. Ikke glem å elske, roper han. Ikke glem å sørge, hvisker han. Ikke glem å gråte, gråter han. 

Men det er så mye vi skal huske. Det vesentlige blir liggende igjen i Hans sitt store, vakre hvalrosshjerte. 

For han er et skjellsord. Og en abort.

Dette er en kronikk du skal huske.

Er menn dårlige omsorgspersoner?

I de fleste av mine saker har jeg med kvinner å gjøre. Det er kvinner som klienter, kvinner som motpartens advokat, kvinner som dommere, kvinner som sakkyndige, kvinner som barnevern-representanter. 

Og det er flott, det. Jeg mener kvinner har mye og dyp kompetanse på barnevern- og barnefordeling. Det er vel feil å si det nå, i feminismens kjernealder, men jeg mener kvinner absolutt har innebygget kompetanse hva gjelder håndtering av barn som vi menn ikke har. Kvinner er de som bærer barnet i ni måneder, kvinner er essensielt viktig rett etter barnet blir født og langt inn i de første årene av barnets liv. Det er faktisk skadelig for et nyfødt barn ikke å ha mye og tett hudkontakt med sin biologiske mor.

Det er ikke uten grunn at det nesten utelukkende er menn som utgjør kriminalstatistikken, og det er så godt som utelukkende menn som starter og gjennomfører kriger. Men har testosteron, et hormon som evolusjonen har skaffet oss, slik at vi skal kunne beskytte vår familie, om nødvendig med vold og aggresjon. Men denne aggresjonen er ikke noe som gavner oss særlig i ordnede samfunn hvor de aller fleste konflikter løses ved fredelige midler, og hvor nødvendigheten av vold er nærmest ikke-eksisterende. 

Slik sett er testosteronet på mange måter en hemsko for oss menn. Vi er ofte lettere aggressive og kommer lette i konflikt. 

Men dette er samtidig veldig generelt. Og det er ingen forskning som viser at menn ikke er like gode omsorgspersoner som det kvinner er. Ofte er vi bedre. 

De som vokser opp uten fedre har i USA fire ganger større sjanse til å havne i fattigdom enn barn som har levd med begge sine foreldre.
Kilde: U.S. Department of Health and Human Services, National Center for Health Statistics, Survey on Child Health, Washington, DC, 1993.

Gutter som er vokst opp i farløse familier viser gjennomgående negative utviklingstrekk over et vidt spekter av kjennetegn. Mye forskning peker i denne retningen.
Kilde: Elizabeth Herzog og Cecilia E. Sudia: Boys in Fatherless families. US Dept of Health and Welfare, Office of Child Development, Children´s Office, Washington 1970. Biografi s. 99-120.

De som vokser opp uten fedre viser seg gjennomgående mer sårbare for helsemessige senskader av forskjellig slag. 
Kilde: Ronald J. Angel, Jacqueline L. Angel: Painful inheritage: health and the new generation of fatherless families. Life course studies. University of Wisconsin Press, Madison, Wis. 1993

De som vokser opp uten fedre, viser statistisk sett større atferdsproblemer senere i livet. Kilde: Denise B. Kandel, Emily Rosenbaum and Kevin Chen, "Impact of Maternal Drug Use and Life Experiences on Preadolescent Children Born to Teenage Mothers," Journal of Marriage and the Family 56 (1994).

Og så videre. 

På tross av at all forskning viser at fedre er essensielle i barns liv, har jeg anekdotisk erfaring med at barnevernet ytterst sjelden ser til far som plasseringssted når mor mister omsorgen. Jeg har hatt mange saker hvor ikke en gang fars navn blir nevnt som et alternativ. Dette til tross for at det i lovverket gir klage føringer for at biologisk familie skal velges som plasseringssted. 

Og statistikken er også nedslående sett fra fars side når det gjelder barnefordelingssaker. I et intervju i aftenposten 17.06.12 sier sier advokat Øivind Østberg at bare når det er manifeste mangler ved mors omsorgsevne, har far en sjanse til å vinne frem i en barnefordelingssak. Hvis begge foreldre fremstår med normale forutsetninger, vinner nesten alltid mor.

I 2011 hadde  83 prosent av barna som har én forelder, adresse hos mor.

Aftenposten spør advokat Østberg det er sånn at mor nesten alltid er den som vinner kampen om barna. - Rett og slett fordi far gir seg. Han vet at han knapt har noe alternativ. Velger han å gå til kamp for barna, må han gjennom en rettsprosess som tar år, som koster mye og som er en voldsom belastning på alle parter - også barna. Risikoen for at han går tapende ut av den fordi han er mann, er overveldende stor, sier Øyslebø.

Likestillingen har kommet langt i Norge. Veldig langt. Men på barnevernområdet og ved skilsmisser er likestillingen kommet ekstremt og nedslående kort. 

Det er på tide at vi menn virkelig tar kampen opp mot denne skjevheten. For den kampen gavner både barna, fedrene og mødrene. 

Barn fortjener mye kontakt med begge foreldrene. 

 

Mangel på kritikk av barnevernet er livsfarlig

Hvordan forandres samfunnet? Hvordan får man fremskritt?

Jeg er ikke interessert i retorikk for retorikkens egen skyld. Jeg er interessert i endring. Endring oppnås bare via kritikk. Vårt samfunn, det industrialiserte samfunnet, har gjennom årtier blitt eltet og endret og formet gjennom kritikk. Innen vitenskapen blir ny kunnskap ervervet gjennom kritikk av gammel kunnskap. Slik også innen demokratiet. Politikk handler om kritikk av det bestående. Brytninger mellom ulike politiske ståsteder formet velferdsstaten. Og velferdsstaten blir aldri ferdig. Gjennom kritikk utvikler den seg konstant.

Slik er det også med samfunnsvitenskapene. Mitt fag, juss, endrer seg hele tiden, gjennom nye lover, nye høyesterettsdommer, ny forskning. Vi skal ikke lenger tilbake enn til 1972 for å finne lovendringen som avkriminaliserte homofili. Uten kritikk og mennesker som sto på barrikadene ville homofili fremdeles vært straffbart.

Og slik er det også innen den delen av samfunnsvitenskapen som baler med barnevern. Det er ikke mange årtiene siden at problematiske barn ble sendt til Bastøy for å formes. Legger man vår tids menneskeretter over det som skjedde på Bastøy finner man at disse barna ble utsatt for utstrakte brudd på fundamentale menneskeretter. De ble banket opp, utsatt for psykisk og fysisk mishandling, utsatt for seksuelle krenkelser og seksuelle overgrep. Alt i tråd med datidens syn på barneoppdragelse og kriminalitet. Går vi litt lenger tilbake i tid finner vi renhetslover og regelrette utrenskninger av uønskede individer. I Norge.

Barnevernet synes å mene at vi er fremme innen barnevernet. Dette er et ytterst problematisk ståsted.

I min portefølje har jeg 90 prosent barnevernssaker. Jeg lever i en konstant og vedvarende verden av fortvilelse, angst og følelse av utilstrekkelighet. Barnevernet føler at de gjør noe meningsfullt, da deres oppdrag er å beskytte barna. For min egen del utfordres jeg hele tiden av tanker om meningsløshet. Jeg kobles stort sett på sakene når de allerede har gått så langt at det blir snakk om omsorgsovertakelse. Jeg har hatt klienter som både har forsøkt og også har lyktes med å ta sitt eget liv.

Jeg mener ut fra foreldres perspektiv. Man kan ikke forlange noe annet av meg. I en konkret sak er den konkrete problemstilling om vilkårene for omsorgsovertakelse er oppfylte. Min oppgave er å få fram alt som taler for at vilkårene for omsorgsovertakelse ikke er oppfylte.

Når jeg da har jobbet med dette problemkomplekset gjennom mange år, dannes det kritiske spørsmål inne i mitt hode: Er terskelen for å frata omsorgen for lav? Hva skjer med barn som rykkes ut fra sitt biologiske hjem og blir plassert i fosterhjem? Hvor viktig er det for barn å vokse opp hos biologiske foreldre, på tross av at foreldrene ikke er perfekte?

På disse spørsmålene svarer jeg annerledes enn barnevernet, mange psykologer, fylkesnemnder og domstoler. Og jeg mener det er ytterst viktig at kritikk mot det bestående også her slipper til. Uten kritikk, ingen dynamikk og bevegelse.

Kritikk er altså ytterst viktig. Kritikk fra fortvilte foreldre, fra samfunnsvitere, fra jurister, fra advokater, fra vanlige mennesker.

Men jeg opplever i en stadig økende grad at de ytterst få tilfellene der noen går for langt og henger ut og truer enkeltansatte i barnevernet blåses opp slik at det å saklig kritisere barnevernet blir likestilt med det usaklige.

Og da har vi i realiteten et sensursamfunn. Og et sensursamfunn er livsfarlig.

Dersom ikke barnevernet kan kritiseres får barnevernet gjøre hva de vil. Dersom man ikke kan kritisere fylkesnemndene og domstolene, da kan de gjøre hva de vil. Dersom man ikke kan kritisere lover og forarbeider, da kan vi få de lover og forarbeider makten vil. Uten motforestillinger.

Selv om jeg selv har blitt meldt til advokatforeningen fordi jeg som kritiker av systemet visstnok setter andre advokater i et dårlig lys, kan jeg ikke gjøre noe annet enn å fortsette min kritikk

Uten kritikk får vi et livsfarlig samfunn. 

Hva skal man si til barnevernet?

Hva man skal si til barnevernet er avhengig av hvilken situasjon man er i og hvor langt saken har kommet, og ikke minst hvor langt saken realistisk kan komme. Dersom man er en familie hvor alt fungerer, barna har det bra og det ikke er noen fare, men det har kommet en bekymringsmelding som åpenbart ikke er noe å bry seg om, vil det ofte ikke være noe fare forbundet med å fortelle det meste. 

Men dersom situasjonen er slik at barnevernet allerede ved starten av undersøkelsen gir uttrykk for at det kan bli snakk om en omsorgsovertakelse, skal man være meget forsiktig med hva man sier. 

Jeg har hatt klienter som fikk barna tatt på akuttvedtak fordi barna fortalte at de ble slått hjemme. Jeg har hatt flere slike saker. Deres advokat rådet dem til å samarbeide med barnevernet. Og det virker jo tilforlatelig og riktig. 

Problemet ble at foreldrene snakket om hver rubbel og bit av deres privatliv. De snakket om ekteskapsproblemer, krangling og høyrøstethet. De snakket om disiplinering av barna med sinne og på grensen til vold. 

Barnevernet hadde allerede fra bekymringsmeldingen bestemt seg for at barna var troverdige når de påstod at de ble slått hjemme. Og når foreldrene så plapret om problemer hjemme, plasserte barnevernet dette slik at det støttet opp om det barna sa. 

Problemet er jo ofte eller i hvert fall noen ganger at barna ikke snakker sant. Og ofte er barna velfungerende på alle måter, de er flinke på skolen, har venner, helsesøster skryter uhemmet, legen har aldri mistenkt noe. Og undersøkelse av barna hos lege viser ingen tegn til vold. 

Den videre saken i fylkesnemnd og domstol dreier seg ofte om troverdighet. Når bevisbildet er slik at barna ikke bærer noe preg av vold, hverken fysisk eller psykisk, blir det at foreldrene plaprer om problemer ofte det som velter lasset i retning av en omsorgsovertakelse. 

I de aller fleste tilfellene er altså mitt råd til foreldre å være meget, meget forsiktig med å betro seg til barnevernet om problemer. Barnevernet er ikke på foreldrene sin side. De leter etter tegn på omsorgssvikt. Og da bør i aller høyeste grad ikke foreldrene gi dem gratispoeng. 

JEG ROPER ET VARSKO!!!

Jeg vil tilbake til dette med økonomisk binding mellom barnevernet og private firma. Som jeg skrev i går har jeg sjekket opp økonomien hos disse selskapene. Det er altså slik at tidligere barnevernansatte lager seg egne firma for å leie seg inn til barnevernet. Og hvorfor gjør de det? Er det for at det blir flinkere i jobben sin dersom de har private firma? Er det for at jobben blir lettere? Er det for at de blir flinkere til å gå inn tidlig og unngå omsorgsovertakelser? Hva er grunnen til at disse firmaene popper opp.

Det er jo ingen, så langt jeg kan se, som har problematisert dette tidligere. Ingen. Det har skjedd en stille revolusjon, hvor barnevernansatte får doblet lønnen sin fordi de leier seg inn til barnevernet.

Ingen har påpekt dette før jeg gjør det nå, så langt jeg kan seg. Ingen har reagert, ingen har problematisert det, ingen har funnet det underlig, ingen har funnet det problematisk.

Som jeg også skrev i går er det en vag økonomisk binding mellom sakkyndige og barnevernet. Men disse selskapene som leier seg inn som "barnevernkonsulenter", de er direkte involvert i saker. De jobber med saker som om de var vanlig ansatt.

Jeg undrer meg også over at ingen i barnevernet har problematisert dette. Jeg mener, du jobber i kommunen, i barnevernet, og så kommer det en inn som har eget firma som tjener langt mer enn deg. Er det ingen i barnevernet som reagerer på dette? Er det ingen som spør hvorfor skal hun ha dobbelt så mye lønn som meg, når hun gjør akkurat samme jobben. Akkurat samme jobben.

Jeg har en vag anelse om at de innleide produserer flere omsorgsovertakelser enn de fast ansatte. Dette baserer jeg på anektotiske bevis fra min egen praksis. I en kommune har den innleide langt, langt flere saker hvor det fører til omsorgsovertakelse enn de som er fast ansatt i kommunen.

Det er altså pengene som styrer. I saker som gjelder liv og død for foreldre og barn, er det pengene som styrer. De sakkyndige ? der dreier det seg om penger. Og nå, altså er det penger som styrer barnevernets håndtering av saker.

De innleide er altså avhengig av å produsere resultater. Og de resultatene får de. Fordi de er avhengige av å tjene penger på det de gjør. En omsorgsovertakelse gir status i miljøet, kan jeg tenke meg. En undersøkelsessak hvor man er  aggressiv overfor foreldrene, viser hvem som er sjefen, gir status i miljøet.

Noen må rope varsko her. Disse private firmaene må bort. Vi må få vanlige barnevernansatte som ikke har noen interesse i sakene, ingen økonomiske interesser.

Jeg roper et varsko og skal forfølge det videre

Hvordan blir 2017

Jeg mener, hvordan blir 2017 innen barnevernretten? Hos Fylkesnemndene? Hos domstolene? Hos de tusenvis av barnevernsansatte? Og hos de hundrevis av sakkyndige?

Men ikke minst, blant de titusenvis av foreldre og barn som lever adskilt og som lengter etter hverandre. Som i 2016 opplevde det uvirkelige å miste sitt barn. Miste sitt barn. Noen på fødestuen (det er det verste). De har gått i ni måneder og visst at når barnet kommer i smerte, en voldsom smerte, skal ikke barnet legges til brystet og ammes som normale barn. Nei, det skal tas bort, fjernes, bli ingenting. Tenk dere smerten i dette: Å bli tatt fra sitt barn på fødestuen.

Og det er så mye, vet dere. Det er så mye. Et urolig barn på skolen blir snakket med, og de kontakter barnevernet, og de konkluderer med at det er noe galt hjemme. Mens det i virkeligheten dreier seg om mobbing på skolen. Men de oppdager ikke mobbingen, for fokuset er hele tiden på foreldrene. Foreldrene bli hjelpeløse tilskuere til at et barn blir tatt fra dem når den eneste årsaken til barnets problemer er at det blir mobbet på skolen.

Jeg har sett det. Jeg har opplevd det. Barn som ikke passer inn i den store flokken av barn og ungdommer som mobber og gjør livet til det barn eller en ungdom skrives ut til foreldrene.

Og det er så mye meningsløst, vet dere, det er så mye meningsløst. Det blir sendt inn en bekymringsmelding fra noen som ikke kjenner til familien i det hele tatt. De har kanskje bare sett et barn gå for tynt kledd. Og så tar barnevernet det hele på alvor. En tynn jakke kan faktisk ende i omsorgsovertakelse. Ja, jeg har sett det. Jeg har opplevd det. Den tynne jakken fører til at man innhenter opplysninger fra skole, barnehage, helsesøster, lege. Og i alt man innhenter finner man noe. Man finner noe.

Og på grunn av en tynn jakke sender barnevernet et sak til fylkesnemnda. På grunn av en tynn jakke vil de ta omsorgen fra foreldrene og over i et fosterhjem. Og Fylkesnemnda er lojale mot barnevernet. Og på grunn av en tynn jakke mister foreldrene omsorgen for barnet. På grunn av en tynn jakke.

Hvordan blir barnevernretten i 2017? Dere, foreldre som har mistet barna deres, det er dere det stå på.

Det har vært mange og utrolig gode demonstrasjoner i 2016. Gode appeller. Gode taler. Gode demonstrasjoner.

Men vi må ha noe mer. Demonstrasjoner er flott, men det fører stort sett ikke til noen endringer.

Vi må ha endringer i 2017. Færre barn må bli kidnappet av barnevernet. Færre barn må bli røvet fra sine foreldre.

Jeg tror og håper at 2017 vi føre til endringer. Jeg tror og håper vi vil se færre omsorgsovertakelser i 2017

Jeg tror 2017 vil bli det året vi alle har drømt om: Det biologiske prinsipp vil komme tilbake og bli en avgjørende del av spørsmålet om omsorgsovertakelser.

Jeg håper. Jeg ber. Og deg tror.

Jul, strålende jul

Jul er for dem som elsker. For å elske må man ha noen å elske. Jul er for dem som har noen å bry seg om. Noen å tenke på. Noen å kaste seg i armene på. Noen å hente juletre med, plassere det midt i stuen og la det skinne over blussende barnesinn og foreldre som nyter synet av de glitrende øynene til barna.

Jul er besøk hos bestefar og bestemor, den helt spesielle lukten av bestemors pinnekjøtt. Har man luktet nykokt pinnekjøtt vil man aldri glemme det. Jul er å vente. Men det er ingen ond og utrygg venting, det er venting på mat, på kaker, og ikke minst på gavene. Jeg husker jeg satt helt ytterst på stolen når vi spiste middag. De voksne tok seg god tid.

Man skulle til og med vaske opp i de dager. Jeg og broren min ble ofte satt til det. Å vaske opp. Og det var en del av ventingen. For etter oppvasken ble julekakene satt på bordet. Og enda så mett jeg var spiste jeg risboller til det tøt ut av ørene på meg. Så var det enda litt mer venting, før til slutt det kom en tegneseriefigur og banket på. Han ble kalt nissen, og han hadde en stor sekk med seg. Og han spurte om det var noen snille barn her. Og jeg, som hadde gjemt meg bak mammas skjørt, hvisket et ja.

Så ble sekkens tømt ut over gulvet. Og jeg kunne ikke tro det, men på mange av pakkene stod midt navn på. ?Til Jørgen fra nissene på Lauvneset?, stod det alltid på ett av dem. Og det var en overflod av leker i pakkene, selv om det egentlig kun var noen få. Det var nok for meg. En ny gravemaskin. Jeg kunne leke med den hele kvelden.

Så sovnet jeg oftest på gulvet, og ble båret opp av pappa. Dagen etter snek jeg meg stille ned i stuen. Og da, når det var morgen og helt stille i huset, det var da juletreet var som vakrest. Mystisk stod det der, men lysene tent, og luktet kvae. Lukten av kvae blandet med duften av restene etter pinnekjøttet og kakene fra i går. Og jeg holdt på å besvime av lykke. Lekte med gravemaskinen og var så lykkelig at brystet nesten sprengte.

Så har jeg blitt flyttet inn i det vi kaller voksenlivet. Julen er ikke så spennende som før, men barnas glitrende øyne er de samme, og jeg får aldri nok av å oppleve spenningen sammen med dem.

Så har jeg en spesiell jobb. Jeg jobber som advokat med barnevernssaker. Nesten hver uke er jeg med på et skuespill i fylkesnemnder eller tingretter hvor det kaldt og likegyldig blir bestemt at barna skal tas vekk fra foreldrene. De skal flyttes til et annet sted, et annet hjem, en annen lykke, andre forventninger.

Og i hele desember har jeg tenkt på dette: Disse foreldrene. Kanskje for bare tt år siden var de også lykkelige og frydefulle tilskuere til barn som åpnet pakker, spiste seg stappmette og lekte med alle gavene de hadde fått. De spiste ribbe eller pinnekjøtt. Barna var spente. Kakene ble spist. Og denne tegneseriefiguren kom og stilte det samme spørsmålet: ?Er det noen snille barn her?

Hva tenker disse foreldrene? Hva foregår inne i hodene deres. Hvor vondt kan man ha det? Hvor mye kan man savne? Kan man måle smerte? Nei, det kan man nok ikke. Men smerten til disse foreldrene som for første gang skal ?feire? jul alene er så enorm at man ikke kan forestille seg det. Bare tenk tanken: Plutselig er jul ingenting lenger. Den er bare smerte, bare ond røyk som farer gjennom rommet. Man vil ikke være med. Man vil ikke delta. Man vil bare bort fra alt som minner om dem, om barna. Men like forbannet er alt i hele verden pyntet til jul. Alle butikker, alle gater, alt stikker som nåler inn i hjerter som egentlig ikke tåler en eneste nål til.

Og så har du de enslige, de eldre, det er så mange vet dere. Det er så uendelig mange som sitter alene på julaften og hele romjulen og bare vil ha det bort. De vil egentlig bare rasere alt som minner om det som en gang var: Lykken. De vil egentlig bare rasere alt som minner om det som en gang var: Julen.

Ring en venn du vet er alene i julen. Inviter familien som har mistet barnet på en middag. Ikke vær så forbannet redd for å trenge deg på. Mennesker kan dø av ensomhet. Jo. Det er sant. Man kan dø av ensomhet.

Mine mennesker, de jeg kjemper for hver eneste dag, kanskje de kunne trenge en telefon, kanskje de kunne trenge at du stikker innom, tilbringer litt av din dyrebare juletid på å oppmuntre noen som egentlig ikke kan oppmuntres.

Jeg gråter, nå. Tårene faller langsomt nedover kinnet mitt og lander stille, helt uten at man kan høre det på gulvet. Men de tårene bærer, inneholder min smerte over å tenke på alle som ikke har flere tårer igjen og gråte. Og de tårene er så uendelig tunge.

I Verdens gang står det: ? Over en halv million nordmenn har en eller annen gang feiret julaften alene, viser ny VG-undersøkelse. Mange opplever ensomheten som svært lite hyggelig.?

Innleide leiesoldater

Etter min mening er nærmest det viktigste kriteriet for å gå inn og avgjøre om foreldre er gode nok eller ikke, uavhengighet. Fullstendig objektivitet, og en tilnærming til stoffet som åpen, fordomsløst, kanskje til og med med et utgangspunkt hvor man ihvertfall i som en hypotese er positive til foreldre.

Og i forlengelsen av dette, kan man ikke ha verken personlige eller økonomiske interesser når man skal avgjøre om en familie er god nok.

De aller fleste har fått med seg at sakkyndige blir kritisert (det var en pogram på Nrk om dette) for å være bundet opp til en lojalitet til barnevernet når de skulle undersøke forholdene. Påstanden var (og er ) at de sakkyndige vil ha oppdrag (selvsagt vil de det). De vil har mange oppdrag (selvsagt vil de det). Og disse oppdragene får de penger for, opp mot hundre tusen per oppdrag. Det spørsmålet som har blitt stilt og fremdeles stilles er om det kan danne seg en binding mellom de sakkyndige og barnevernet, på den måten at man kan stille spørsmål rundt om disse sakkyndige skriver flere konklusjoner hvor de anbefaler enn konklusjoner hvor de ikke anbefaler omsorgsovertakelse.

Jeg mener å ha sett klare tegn på at sakkyndige har skrevet helt hinsidige rapporter, hvor konklusjonen ikke følger premissene. De skriver masse positivt og finner ikke så veldig alvorlige forhold, men allikevel konkluderer de med omsorgsovertakelse.

Og min klare mening er at grunnen til dette er en økonomisk binding til barnevernet. For gir du barnevernet det de vil ha (tegn på omsorgssvikt), er det nettopp det de får, tegn på omsorgssvikt.

Dette var jo til debatt for en stund siden, men det har ikke skjedd noen ting som helst. Det bare fortsetter som før, hvor barnevernet og de sakkyndige nærmest lever i et ekteskap.

Men det var et annet forhold jeg ville gjøre dere oppmerksom på i dag: Innleide barnevernsarbeidere, med egne firma. Vi har et slikt på Gjøvik, som, det heter Trygg Start som har 18 ansatte.

Jeg har bort i en av disse ansatte. Det de gjør er å arbeide som ordinære barnevernspedagoger (hun jeg har hatt med å gjort er ikke endog barnevernspedagog, men sosionom).

Det her poppet opp slike firma de siste årene, uten at vi helt har skjønt hva som har skjedd. Mange lager sitt eget enkeltmannsforetak, og leier seg inn til barnevernet.

Økonomisk har dette veldig mye å si for disse firmaene. De fakturerer timepris, og tjener etter hva jeg har skjønt, langt mer enn de ville gjort dersom de hadde jobbet ordinært for kommunen.

Det er mange problemer med denne ordningen.

Men det største problemet er som for de sakkyndige: Den økonomiske bindingen til barnevernet, og hva det gjør med hvordan disse innleide jobber.

Jeg har inntrykk av, og også erfaring med er at disse innleide finner problemer og plager familier i en langt større skala enn de som er ordinært ansatte.

Det virker som om de tenker: Kan jeg skaffe en sakkyndig, få han med meg på laget, kan jeg få en omsorgsovertakelsessak? Da ser kommunen hvor dyktig jeg er, og da vil de fortsette å gi meg oppdrag.

Og jeg må være knallhard mot foreldrene, lete etter feil, for da vil jo kommunen se at jeg avdekker omsorgssvikt, og det er jo det kommunen vil ha. Og da får jeg stadig flere oppdrag, jeg kan til og med presse opp prisen for oppdragene mine.

Hvis det jeg skriver her stemmer, er det noe nytt ufattelig skremmende som har kommet de siste årene. Ikke bare har vi sakkyndige som er kjøpt og betalt, vi har til og med saksbehandlere som er kjøpt og betalt.

Skremmende, uhyrlig skremmende, men jeg tror det dessverre er sant. 

Kunsten å være snill

Noen stusser sikkert over at en advokat åpner en kronikk med å skrive ?kunsten å være snill?. Men det får så være.

Jeg har en bok i bokhyllen min som er skrevet av Den svenske kreftlegen Stefan Einhorn, professor i medisin og leder av etikkrådet ved Karolinska Universitetssjukhuset, Stockholm, som heter ?Kunsten å være snill.? Han underviser studenter i etikk. Jeg har stadig gått tilbake til denne boken, den er klok, velskrevet og ufattelig lærerik.

Å være snill. Er det en kunst? En kunstner er jo oftest født med egenskaper i det han driver med. En forfatter er født med egenskapen å skrive. En maler er født med egenskapen å male. Men allikevel må kunstneren trene, øve for å utvikle sitt naturlige talent. For eksempel må man normalt lese en uhorvelig mengde bøker for å utvikle evnen til å skrive. Alle forfattere har lest en enorm mengde bøker. Lesingen utvikler forfatterens egen evne til å skrive, formulere seg.

Det å være snill er også en egenskap. Et talent. Noen mennesker sier vi er snille. De er gode mot andre mennesker, vil det beste for andre mennesker. De er snille. Vi sier noen mennesker er snille mens andre er likegyldige eller endog onde. Hitler, for eksempel. Han vil de fleste karakterisere som ond. Han ville det onde. Han ville drepe, han ville utrydde jødene, de psykisk utviklingshemmede, de som var motstandere mot hans regime.

Snillhet er altså en egenskap. Men spørsmålet er om det er mulig å trene på å være snill. Gjøre handlinger, tenke, slik at en blir snillere. Og er det noe å hige etter.

Stefan Enhorn mener det. Han sier i et intervju i aftenposten: ?Min bestemte mening er at det store flertallet av folk ønsker å være gode. Vi lengter etter godhet, sier Einhorn.? Det store flertallet av folk ønsker å være gode. Snille.

Mon han har rett i det, når vi ser hvordan det er fatt med verden. Det er vel ikke akkurat snillhet som er det første ordet man kommer på når man skal karakterisere verden i dag. Det florerer av ondskap, drap, lemlesting, tortur, bomberegn og maskinpistoler. Og så har vi egoismen, grådigheten, det å tråkke andre ned for å komme høyere opp selv.

Vi kan ikke si at verden er snill. Det vil være en løgn. Verden er snarere likegyldig og ond.

Noen mener at det å være snill er en dårlig egenskap. Man kaller dem dumsnille. Slik i innvandringsdebatten. Å ta inn for mange flyktninger er å være dumsnill. Og det å være snill blir ofte også koblet med å være barnslig, naiv, umoden. En snill person blir ofte koblet til det å være svak og lite ambisiøs.

Men Einhorn taler altså mot dette.  Einhorn mener man må forandre dette synet på snillhet. Han mener det er på tide med et paradigmeskfite i synet på det snille mennesket.

Han mener vi vinner enormt mye på å være ubetinget og klart snill mot våre medmennesker og mot våre omgivelser.

Han mener snillhet er den enkeltfaktoren som gir oss mest fremgang i livet, at snillhet er en form for intelligens, som krever både god vurderingsevne og dømmekraft.

Han sier det å være snill er å leve med etiken og gjøre etiske valg i omgang med andre. Han sier ekte snillhet er å stå opp for det som er riktig og ta til motmæle når noe er galt eller ondt. Han sier dette er utrolig viktig både som enkeltmennesker og som samfunn. Einhorn mener det er på tide med et paradigmeskifte i synet på det snille mennesket. Vi har alt å vinne på å være ubetinget snille mot våre medmennesker og mot omgivelsene. Snillhet er den enkeltfaktoren som gir oss mest fremgang i livet, og snillhet er en form for intelligens som krever både god vurderingsevne og dømmekraft, sier Einhorn.

Ny innsikt i hjerneforskningen bekrefter Arnulf Øverlands ord i En hustavle : Det at du gleder en annen, det er den eneste glede.

Det er tanken som teller» er et folkelig munnhell. Professor Einhorn argumenter mot dette. Det er ikke den gode tanken som teller, men den gode viljen og handlingen.

Folk avstår fra å hjelpe hverandre. De hevder siden at de hadde tenkt å gjøre det gode, så var det ikke så farlig at det kom noe i veien. Men ekte snillhet dreier seg ikke om å tenke gode tanker, men om å utføre gode gjerninger, sier Einhorn til aftenposten.

Beveggrunnen for snillheten kan variere. Motivet kan godt være selvisk.

? Jeg synes det er i orden så lenge omtanken for medmennesker er til stede og at gjerningen er god, sier Einhorn.

Einhorn mener altså at samfunnet tjener på snillhet. Han mener det ikke er tanken som teller, men hva du gjør. Å være snill bringer verden videre i en bedre retning.

Man har jo etikkfag ved universitetene. Men kanskje man skulle ta Einhorns ord mer på alvor. Etikkfagene snakker ikke så mye om snillhet. Det snakkes om etiske valg, å gjøre det riktige i næringslivet, på lærerværelset, i barnevernet.

Mitt fag er å jobbe mot barnevernet, at færre barn skal bli tatt under offentlig omsorg. Tenk om snillhet hadde vært et eget fag ved for eksempel høyskolene som utdanner barnevernspedagoger. Snillhet. Ikke bare mot barna. Men mot de voksne. Barnevernet er både trøster, dommer og bøddel.

Jeg er sikker på at endringspotensialet hos foreldre som ikke oppleves som gode nok hadde eksplodert dersom et sentralt fag innenfor barnevernutdanningen hadde vært snillhet.

For, som Einhorn har rett, tror jeg, det er snillheten som bringer verden videre, og trengs å øves på. Av oss alle. Også meg. 

Hvordan skal man legge opp kritikk av barnevernet

Det er det store spørsmålet jeg som advokat baler med om dagen. Skal man opprette det som blir oppfattet som hatgruppe oghenge ut navngitte personer?skal man oppsøke barnevernsansatte og hetse dem? Når man treffer på dem, skal man da skrike til dem, fortelle dem i sterke ordelag hva man synes om dem?

Jeg har tenkt mye på dette spørsmålet i det siste.

Man må spørre seg hva målet er. Middelet må tilpasses slik at det på en best mulig måte bidrar til å oppnå målet.

Slik det er nå latterliggjøres vi, ignoreres vi, vi blir politianmeldt, meldt til advokatforeningen, hetses for det vi gjør.  Foreldres uttalelser blir lagt frem som bevis i fylkesnemnda og i retten. Og Barnevernet blir trodd. Det er sterkt negativt det som skjer, for vi oppnår ingenting annet enn å bli latterliggjort og satt i gapestokk. Jeg har selv opplevd det.

Men man må altså spørre seg hva målet er? Etter min mening må middelet tilpasses målet. For min egen del har ikke målet vært å hetse noen og aller minst å være usaklig.

Mitt mål med å være medlem av disse gruppene her ene og alene vært å gi støtte og råd, pluss at jeg har gitt eksempler på hvordan barnevernet kan gå frem, hvor galt det kan gå, hvor uforstandige de kan være. Her er et eksempel: https://www.nrk.no/ho/5-aring-skal-ha-blitt-avhort-til-klokka-23-1.13227868

Min misjon har vært å blottlegge uforstand og uprofesjonalitet, og altså i tillegg å gi foreldre støtte og råd. Jeg tenker: For en glimrende ide det vil være at disse ødelagte foreldre har en advokat som er tilgjengelig for dem, som de kan spørre spørmål til, søke råd hos. Juridiske råd og personlige råd.

Det var min misjon: Å være en profesjonell støttespiller.

Vi må besinne oss. Målet må være å opptre seriøst. Ikke hetse, ikke skrike, ikke opptre uprofesjonelt.

For målet er å endre og forandre og fjerne det barnevernet vi har i dag. Hvordan det drives. Hvor mange foreldre som absolutt ikke burde blitt fratatt barna side, det er det vi må vise.

Middelet må tilpasses middelet.

Til sist: Jeg har ikke tenkt å gi meg. Uansett hvilken kritikk som kommer fra hvem som helst, skal jeg ikke gi meg. For målet er for viktig til det. Så må kanskje også jeg justere de midlene jeg bruker

Barnevernet - en mastodont med makt med intet ansvar

Mastodonten barnevernet.

På Bufdir sine sider står å lese: ?Stadig fleire barn med omsorgstiltak?. Det står videre at ? Det var 5 139 årsverk i barnevernstenesta ved utgangen av 2014, ein auke på nesten 6 prosent frå 2013. Den dominerande gruppa av tilsette var barnevernspedagogar, dei utgjer 2 416 årsverk. 1 499 årsverk var utdanna sosionomar.?

Dette virker jo tillatelig. Men bak statistikken, hvis man leser statistikken skikkelig finner mang at i følge SSB ble det i 2003 sendt inn 15.303 bekymringsmeldinger til barnevernet. I 2014 ble det sendt inn 52.996 bekymringsmeldinger. På elleve år er et en prosentvis økning i antall bekymringsmeldinger på 246 prosent (!)

I 2009 jobbet det 3.415 arbeidstakere i barnevernet. I 2014 jobbet det 5.139 mennesker i barnevernet. På seks år er det en prosentvis økning på 50 prosent.Og er det fordi mine foreldre og deres generasjon, jeg er født i 1971, var perfekte foreldre?

Barnevernet har i kraft av sitt mandat og sine ansatte et enormt mandat i samfunnet i Norge i dag. Det har blitt en voldsom aktivitet i det offentlige på grunn av barnevernet. Barnehageansatte, lærere, helsesøstre, leger, sosionomer, nav-ansatte, alle går de på kurs for å lete etter omsorgssvikt. Barnevernet har lært dem opp til å lete etter tegn til omsorgssvikt.

Og det jo flott, sier du. Nei, det er ikke det. For med makt følger ansvar. Ansvar uten makt er livsfarlig. Når barnevernet kan troppe opp på skoler og ta barn ut av skolen, hvor barnet er i fullstendig i sjokk. Er det makt uten ansvar. Istedet kunne de tatt samtalen i trygge omgivelser, hvor en trygghetsperson er til stede.

Når lærere blir oppfordret til å lete etter omsorgssvikt, er det flott. Men ikke uten ansvar. Han har blitt lært opp av barnevernet, og har store problemer med å skille virkelighet fra usannhet. Allikevel inngir han en bekymringsmelding, som fører til enorme konsekvenser.

Det å få en bekymringsmelding på seg er en enorm belastning. Men barnevernet bare turer frem, de har makt uten ansvar. De kan omtrent gjøre som de vil.

Jeg vet ikke hvor mange som har hørt eller sett på NRK om denne femåringen som ble hentet av to full uniformerte politimenn, og ble kjørt til politihuset for å bli avhør. På tross av at Gjøvik barnevern ligger fem minutt unna, måtte vi vente i to og en halv time. Og gutten ble bare trøttere og trøttere, samtidig som han var livredd. Til slutt, altså etter to og en halv time, fikk han slippe inne. Mor tryglet om de ikke kunne avhøre han først, slik at han kunne få legge seg på en sofa og forsøke å sove. Men det var det ikke snakk. Bestemor fikk være med som trygghetsperson, men hun ble jaget på dør etter ett kritisk spørsmål.

Barnevernet har enorm makt. Men med makt følger ansvar, og det ansvaret tar ikke barnevernet alvorlig

 

Barnevernet og dens løgner

 

Jeg har vært i et ekstremt vær i det siste. Men det er ingenting mot det mine klienter må stå i. Jeg har derfor bestemt meg for å fortsette kampen mot systemet. Ytringsfriheten min skal ikke knebles. Den skal næres og vokse. Det er det demokrati er for noe.

Men denne saken handler IKKE om meg. Jeg klarer meg. Jeg har god utdannelse og god økonomi og en fantastisk familie.

Det handler ikke om meg.

Det handler om dere som blir tatt fra foreldrene uten grunn, uten et fnugg av bevis, urettmessig og skandaløst.

Og arbeidet mot dette systemet har jeg tenkt å arbeide mot, uansett om hvordan denne ?saken? mot meg går.

Men jeg har noe å skrive til dere om i dag:

Barnvernet lyver. De lyver når de kommer inn i en familie med bekymringsmelding. Hensikten, sier de, er å undersøke om barna har det bra. Om omsorgen de får er godt nok. Men den egentlige hensikten er mye ondere. De kommer inn med en forutinntatt holdning om at foreldrene ikke er gode. Ingen røyk uten til, tenker. De tenker automatisk på foreldrene som dårlige for eldre, for, som sagt, ingen røyk uten ild.

Barnevernet lyver. Når deres uttalte mandat er å beskytte barna, gjør de det motsatte. De henter barn på skole og barnehage. Barna aner ikke hvem de er og hva de gjør der. Så får de spørsmål om foreldrene de ikke aner hvorfor de blir spurt om. ? er mamma snill mot deg. ? du kan fortelle alt til oss, vet du. Er pappa noen ganger slem mot deg. Kjefter pappa på deg. Slår han deg. Og så videre også videre.

Denne måten å spørre barn på er fullstendig og gjennomført uetisk, ondt og ekstremt skadelig for barna.

For barna begynner å lure: -mamma er jo snill, er hun ikke? ? pappa har da aldri slått meg eller noe? Så er det noen barn som lett lar seg påvirke. Kanskje de er sinte på pappa eller mamma. Og sammen med barnevernet lager de en historie om vold hjemme. Helt ute av det blå blir pappa en voldsmann etter at barnevernets løgner har besmittet barnet.

Jeg hadde en klient for noen år siden fantastiske, omsorgsfulle foreldre. Mor i familien var stemor til en datter. Så glemte stedatteren leksene en dag. Og  da fant hun ut at hun skulle si at hun blir mishandlet og slått hjemme. Selvfølgelig flokker det det da om henne en kobbel av voksne som vil hjelpe denne stakkars datteren. Hun forteller løgn etter løgn. Men selvfølgelig tror barnevernet på hennes løgner, enda det er klare bevis på at hun snakker løgn.

Flere år senere får søsteren to stesøstre. Når disse har begynt på skolen begynner stesøsteren å plante i også disse to at de blir slått og mihandlet hjemme. Og et kobbel av velmenende voksne flokker seg om henne. Barnevernet er har ikke et fnugg av tvil. De tror på disse jentene, og de tror på storesøster. Det blir akuttplassering og beredskapshjem.

Men så, i fylkesnemnda, bryter jenta sammen, og sier at alt er løgn, at hun har vært misunnelig og at i hennes kultur er stemødre per definisjon onde. Hun sa alt først til kontaktlærer, så til helsesøster, så til barnevernet. Det var en armada av voksne som flokket seg om henne. Særlig barnevernet. De oppmuntret henne til å fortelle de mest groteske historier, oppmuntret henne til å fortelle mer, mer, hel tiden mer

Så viser det seg at alt er løgn. Og hva sier det om barnevernet. Jeg har utallige historier om et barnevern som nærer løgner, skaper løgner, skaper monstre av foreldre som er helt normale. Hvis et barn får et blåmerke på armen og helsesøster ser det et er rett til barnevernet. Og barnevernet spør og graver, og de skaper en løgnhistorie ute av intenging. For den lille jenta har bare slått seg under lek.

Barnevernet blitt slik i dag at det å være foreldre nærmest er en kontinuerlig eksamensoppgave. Du kan aldri vite når de dukker opp på din dør. Du kan aldri vite når de kommer og sier at din datter forteller at hun har blitt slått av pappa, og dette kommer fra de manipulative heksene i barnevernet.

Vi skal ha dette vekk. Vi skal ha et barnevern som tror på foreldrene, og vi vil ha et barnevern som ikke blindt tror på barna. Det er profesjonelle som må prate med dem, ikke jentunger som ikke har noen barn selv.

Så, vær med meg å kjemp videre mot løgnene

Min adventssalme

Kjære leser. Jeg har skrevet en adventssalme. Håper du liker den. Her er den.

Jeg ble kjent med en dame som vokste opp alene med en alkoholisert mor. Faren dro da hun var fem år. Orket ikke mer og lot barnet bli alene med mamma og hennes djevler, som skånselsløst dro henne inn og ut av hennes evne til å være menneske.

Jeg snakket lenge med damen. Hun er velutdannet, distingvert og tilsynelatende helt tilstede i seg selv. Hun har to barn. En fullkommen pike på tre år, og en prins på ett og et halvt. Hun har en mann som er jurist, arbeider i justisdepartementet. Selv har hun nettopp disputert for doktorgraden i filosofi. De er en familie som andre familier.

Vi ble sittende og prate i et selskap. Og etter hvert ble det naturlig for henne å åpne seg litt for meg.

Hun fortalte meg at hun hele barndommen og ungdommen levde sammen med en mor som misbrukte alkohol. Alene. Det var bare de to. Hver kveld drakk mamma alkohol. Hver morgen måtte hun vekke henne, støtte henne til toalettet så hun fikk spy. Hun måtte skjule mammas alkoholisme, måtte passe på å ha venner på besøk bare i gode perioder, måtte ?stjele? penger til mat, som ellers hadde blitt brukt til alkohol, måtte ?late som om? alt var fint og riktig.

Og jeg tenkte at hun ville fortelle meg om hvor voldsomt hun hater sin mor, og hvordan hun var et løvetannbarn, som har dratt seg opp av asfalten og klart å stable sammen et liv.

Men det viste seg at dette bare var parentesene i det hun fortalte meg. For hun fortalte meg om kjærlighet, først og fremst. Først og fremst om kjærlighet fortalte hun meg.

For henne er mamma kjærlighet.

Hun undersøkte i voksen alder sin mammas historie. Hun snakket med mammas søster. Mammas søster er to år yngre enn mamma. Og mammas søster ble reddet av mamma, fortalte mammas søster. Hun ofret seg selv for sin søster. Hun beskyttet henne. Mot deres fars misbruk.

Morfar hadde en umettelig trang til å få stilt sitt seksuelle behov hos små jenter, små barn. Mamma lot derfor sin far utnytte henne hver kveld, mens søster lå og lyttet til det grusomme som skjedde. Aldri lot mamma søster bli misbrukt. Aldri lot hun henne høre galskapen som skjedde nedenunder da foreldrene slo hverandre helseløse, hun holdt henne for ørene, beskyttet. Fortalte at alt vil bli bra, verden er god, selv om det ikke virker slik.

Mamma var ødelagt. Hun drakk og drakk og drakk. Hver dag. Men mamma var allikevel kjærlighet. Hun klarte ikke å være i verden, den virkelige verden. Men hun var allikevel mamma for sitt barn. Hun smilte alltid, smilte til sitt barn, hele, hele tiden. Hun kjeftet aldri, var aldri brå, hun var bare god. Gjennom alkoholen var mor bare kjærlighet.  Hun så sitt barn, ønsket å nå frem til sitt barn med et budskap: Du er elsket. Og mamma elsket, gjennom og på tvers av alkoholrusen bygget hun opp sitt barn.

Og det utrolige er at denne damen jeg traff bare elsker sin mor. Hennes mor drakk hver dag, hver eneste dag av hennes oppvekst. Allikevel er det eneste ordet hun vil klistre til sin mor ordet Kjærlighet. Hennes mor var bare god. Sa hun til meg.

Når noen misbruker alkohol er det det vi ser.  Vi ser ikke menneskene, mamma, pappa, søster, bror. Vi ser det instrumentelle i omsorgssvikten.

Vi er så glade i det perfekte. Vi blir bedt om å være på vakt, se etter tegn på omsorgssvikt, etter misbruk. Vi vil ha det perfekte. Barnehageansatte blir fortalt at det er bedre med en bekymringsmelding for mye enn en bekymringsmelding for lite.

Det går underlig bra med min venninne. Hun fullførte doktorgraden på tross av at hun tilbrakte hele sin barndom med en alkoholisert mor.

Hun fortalte meg at hun ikke ville ha vært det foruten. Sin barndom. Hun elsket sin barndom. Hun fortalte meg at for henne var mammas kjærlighet nok. Mer enn nok. Hun fortalte meg at hennes mor var det absolutte kjærlighetspunktet i hennes liv. Det hele hennes sinn dreide seg om. Hennes mor sa alltid til sin datter at hun kunne få til alt. At det var ingen grenser for hva hun kunne klare. Hun hvisket henne i søvn med ordene: ?Du er verdens gjenglemte prinsesse. Du kan klare alt.?

Mamma drakk hver dag. Hver eneste dag. Men hun elsket også hver dag. Hver eneste dag. Og kjærligheten er sterkere enn mørket.

Dette er slutten av min salme: Det perfekte er bare perfekt. Det er ingen kjærlighet i det perfekte.

Det uperfekte inneholder en voldsom kjærlighet. Kjærligheten mellom foreldre og barn.  

Les mer i arkivet » September 2017 » August 2017 » Juli 2017
Advokat Jørgen Stueland

Advokat Jørgen Stueland

45, Gjøvik

Advokatfirmaet Stueland drives av advokat Jørgen Stueland. Vi holder til midt i Raufoss sentrum. Jeg har særlig kompetanse innenfor strafferett, trygderett, plan- og bygningsrett, familierett (barnefordeling og skifte etter ekteskapsbrudd) og barnevernrett. Men det er særlig innenfor barnevernrett både kompetansen og interessen finnes. Etter å ha arbeidet innenfor fagfeltet i nærmere 15 år er den himmelropende urettferdigheten innenfor barnevernet en sjokkerende erfaring. Jeg brenner for disse foreldrene og barna, som i alt for mange tilfeller skilles ad uten at det er grunnlag for det. Jeg ser daglig og omgås daglig foreldre som har fått ødelagt sine liv av barnevernet. Jeg har arbeidet flere år sammen med advokat Brynjar Meling, og har også arbeidet i flere andre advokatfirma i Stavangerområdet. Jeg har også arbeidet i Nav Forvaltning, med uføreytelser, og ved Fylkesmannen i Rogaland, med plan- og bygningsrett. Hvis du sliter, særlig med barnevernet, ikke nøl med å ta kontakt. Jeg tar saker i hele landet jorgen@advokatstueland.no Tlf 90228962

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits